Politikerne lytter, men når skal de handle?
Omsider er vi i gang med et nytt år. Vi lever i en urolig tid som er preget av mye usikkerhet på flere områder, både politisk, økonomisk og klimamessig. Men vi nordmenn bor heldigvis i et noe roligere hjørne av verden og kjenner kanskje mindre til uroen enn mange andre land. Økonomien vår er visstnok også i bedring, og helse- og omsorgstjenesten er ifølge Bent Høie en av årets «budsjettvinnerne».
Til tross for dette sa han i årets sykehustale at vi helsepersonell kan forvente at ressursene fortsatt forblir knappe. Dette tolker jeg som at vi ikke kommer til å merke nevneverdig forandring, og i hvert fall ikke en bedring slik situasjonen er nå. Bent Høie sier han har lest innlegg fra oss helsepersonell om hvordan vi stadig løper, men ikke strekker til … Eller som han selv kaller denne måten å jobbe på: «å svømme».
Det virker som at vår helse- og omsorgsminister ikke forstår alvoret i situasjonen. Det har, så lenge jeg kan huske, blitt kuttet økonomisk og effektivisert i helse- og omsorgstjenesten. Dette har i lang tid gått på bekostning av oss ansatte, men vi har bitt tennene sammen. Men nå er vi på et punkt der all kuttingen og effektiviseringen går ut over pasienten. De får dårligere helsehjelp og til tider uforsvarlig helsehjelp, som en konsekvens av politikken som føres.
Bent Høie vil at det skal planlegges bedre, vi skal jobbe smartere og få smartere IKT- og e-helseløsninger. Det er fint at han vil det, men skal lederne planlegge smartere, så bør det være ressurser tilgjengelig å planlegge smart med. Det må da være mer bærekraftig å øke bemanningen og på den måten forebygge og forhindre at stadig flere blir sykmeldt?
Sykehustalen for i år var etter min oppfatning en liten ambisiøs tale som i liten grad fokuserte på det vi ansatte opplever som kjerneproblemet i helse- og omsorgstjenesten, nemlig bemanning og kompetanse. Sykehustalen var, som Ingvild Kjerkol sa, ikke annet enn en «statusrapport».
I disse tøffe tider ønsker jeg derfor å berømme oss alle som jobber i helse- og omsorgstjenesten for at vi gidder og holder ut. Vi står på, gir oss ikke før gikta tar oss … og fortsetter gjerne litt til.
Arbeidsmiljøet vårt blir negativt preget av disse tøffe tidene, men som vikar har jeg sett flere steder at ledere og ansatte forsøker å finne løsninger, står sammen og bygger hverandre opp. Om ledere og ansatte står enda tettere sammen, vil politikerne ikke bare lytte, men kanskje også omsider handle.
