Som de fleste andre måtte jeg på hybeljakt da jeg startet i yrkeslivet på 70-tallet i Oslo; og jeg hadde mange fordeler. Alle likte de bløde konsonantene jeg hadde i språket (som du vet: kake blir kage, tilbake blir tilbage osv.) og alle likte skarre-r-en. Det blir for øvrig hevdet at det er lettere for barn å lære seg språk med skarre-r enn rulle-r. Skarre-r-en er faktisk ikke egentlig et norsk fenomen, men fransk, mer presist fra Paris. Fra Paris spredte fenomenet seg via Tyskland og Danmark og videre til den bløde kyststripe, som jeg altså kommer fra. Språket mitt vekket begeistring da jeg var på hybeljakt i hovedstaden, og det var både å velge og vrake/vrage. Riktignok var det mange andre opplevelser en kunne komme ut for; slik som et sted hvor jeg fikk spørsmål om jeg var «frisinnet». Naiv som jeg var, svarte jeg positivt på det; jeg mente selv at jeg hadde et romslig menneskesyn. Heldigvis valgte jeg et annet sted å bo enn akkurat denne plassen … da jeg tydeligvis misforsto!

Men så til poenget! Ikke alle som var på hybeljakt, hadde samme fortrinn som meg. I annonse etter annonse i dagspressen kunne jeg lese: Koselig hybel sentral til leie, BM: Ikke nordlendinger. Mange har opplevd hvor vanskelig det har vært å flytte fra nord til sør. Så mange, og så lenge, at det faktisk for 150 år siden ble startet en egen forening for nordlendinger i Oslo. Det virker surrealistisk; men jeg husker godt mange mente at nordlendinger ble betegnet som utlendinger i Norge. Rasismen rådet. Helt til det kom en ny «gruppe»: pakistanerne. (Noen tiår før hadde også jøde vært et skjellsord, og mange mener fremdeles at ordet er et av de mest brukte skjellsord i dag, sammen med homo.)

Mange mennesker blir kategorisert i grupper i samfunnet vårt i dag. De sliter. Det kan gå på seksuell legning, alder, hudfarge og kleskoder. Nå ved årsskiftet synes jeg det er betimelig å minne oss alle om alle menneskers ukrenkelige verdi. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere bygger på menneskerettighetene. Menneskerettighetene er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem.

Rådet for sykepleieetikk har i året som har gått, erfart gjennom henvendelser at de menneskelige verdiene som menneskerettighetene (og yrkesetiske retningslinjer) er bygget på, står under press. Rådets mest tidkrevende sak i fjor, paradoksalt nok, handlet om hijab. Som mange har fått med seg, mente rådet (mot én stemme) at hijab var akseptabelt i helsevesenet. Dette satte sinnene i kok hos mange, og det tok mange måneder før «stormen» mot rådet og meg som rådets leder avtok. Argumentene handlet om kleskode, politikk og rasisme, ikke profesjonsetikk. Profesjonsetikken er, som vi vet, standarder eller regler for oppførsel i en bestemt yrkesgruppe; og rådet hadde ikke fått en eneste henvendelse om brudd på profesjonsetisk standard hos noen som bærer hijab ute i praksis. Heldigvis så vi lite til protester i vår egen yrkesgruppe; noe vi må være stolte av! Men om, og eventuelt når, en henvendelse vedrørende brudd på profesjonsetisk standard vil komme (eller kommer), skal rådet naturlig nok behandle denne på lik måte som alle andre saker.

Som nyttårsønske hadde det vært gledelig å se et liknende engasjement ute i samfunnet (som hijab-saken vakte) til fordel for alle de menneskene som opplever utenforskap og annerledeshet. Til fordel for fellesskapet, uansett hudfarge/etnisitet, seksuell legning, gammel eller ung. Menneskeverdet og profesjonsetiske standarder må uavbrutt løftes frem. Klimaet er betydelig hardere nå enn på 70-tallet, og problemstillingene er mer komplekse og alvorlige enn da jeg skulle starte mitt arbeidsliv i hovedstaden. For å bli godtatt den gang da, alt tatt i betraktning, var det enkelt for en sørlending som både hadde en skarre-r i språket og bløde konsonanter. Men verre var det for nordlendingen som ikke fikk hybel!