Vi mennesker gjør mye dumt, mye galt, mye fælt og mye grusomt. Noen av oss har sittet i fengsel for det gale vi har gjort, andre har ikke sittet i fengsel. Noen av oss kommer til å sitte i fengsel, mens andre aldri kommer til å sitte i fengsel. Og så fins det en del mennesker som skulle ha sittet i fengsel, men det gale de har gjort, er aldri blitt oppdaget. Vi trenger fengsel og et straffesystem, for det kriminelle skal straffes, ikke godtas.

Hvis jeg skulle laget en liste over alt det dumme, gale, fæle og grusomme det er mulig å gjøre, så hadde lista blitt lang. Jeg hadde forhåpentligvis ikke kommet på alt. Og hvis jeg tilsvarende skulle klassifisert de ulike menneskene som hadde gjort de ulike tingene, så hadde det også blitt en lang liste.

Men hvem er mest grusom, og hvem skulle blitt kalt det nest verste, og hva er det minst gale som kan gjøres? Og hvem skulle i så fall ha bestemt det? Rådgiveren til en av ministrene? En av ministrene? Trenger vi en ny ministerpost til dette?

Og hva er et monster? Skulle vi ha tegnet hvert vårt monster, så ville nok disse sett ganske ulike ut for hver enkelt av oss.

Bildet viser en blyanttegning av et monster tegnet av en tolvåring
MONSTER: Tegnet av en tolvåring.

Som sykepleier er jeg opplært til å tenke holistisk/helhetlig. At det er rett å tenke helhetlig, får jeg jevnlig bekreftet i min jobb som sykepleier. Vi har en psykisk, fysisk, sosial og åndelig/eksistensiell side alle sammen, og ingen av disse dimensjonene kan jobbe på egen hånd – de henger sammen.

At hvert menneske har verdi i kraft av å være menneske, mener jeg også er en sannhet jeg hver dag kan ha som en del av min plattform – både som menneske og som sykepleier. Hvert menneske er verdifullt, og det er en konstant verdi som gjelder uavhengig av hva vi gjør.

Straffen for å ha gjort noe galt må utformes av dem som er satt til det. De som har greie på det, vet sannsynligvis hvilken type straff og oppfølging den enkelte kriminelle skal ha. Straffen knyttes til handlingen som er gjort – ikke til hvilket vesen som har gjort det – for alle er mennesker.

Å være minister innebærer nok å bli utsatt for mye, både arbeidspress og andres meninger – jeg bare tipper, jeg har aldri prøvd. Forhåpentligvis har ikke ministrene våre bare rådgivere, men også minst én dyktig veileder bak seg.

I min nylig påbegynte veilederutdannelse har jeg blitt bevisst på sammenhengen mellom følelser, kroppsreaksjoner og tanker – som igjen påvirker atferden vår. Jeg tipper at vår nye justisminister har mye følelser knyttet til dette temaet, og at dette påvirker hennes atferd.

Hvis lille meg kan gi justisministeren et sykepleie-råd, så ville det blitt dette: Kjære justisminister, føl ferdig før du entrer talerstolen!