Tiden er inne for dialog på St. Olavs

Blogg 0 kommentarer

Uttalelser til toppledelsen på St. Olavs den siste tiden tyder på at de er utenfor komfortsonen, tar ukloke valg og uttaler seg uten å tenke nok over konsekvensene og muligheter for godt samarbeid i tiden framover.

Den siste tidens støy på St. Olavs har hittil vært en tøff, men nødvendig storm. Folk er presset til å jobbe raskere. De blir ikke hørt og får ikke de ressurser de trenger for å gjøre jobben tilfredsstillende og faglig forsvarlig.

Dette gjør noe med oss alle. Vi blir usikre, slitne, prioriterer bort både lunsj og toalettbesøk og tar ukloke vurderinger og valg. Dette går ut over pasientsikkerheten på et eller annet vis. Ja, dette er den samme gamle klagesangen man har hørt i mange år, men intensiteten, fortvilelsen, opposisjonen, avvikene og fakkeltog er tegn på at det nå bygger opp til en storm som vi må ta stilling til. Dette er ikke et forbigående problem, det er en lenge varslet bølge som tvinger oss inn i noen vanskelige valg som må tas!

Rammer pasienten

Det er arbeidsgivers ansvar å legge til rette for at jobben skal kunne utføres forsvarlig. Dette står tydelig beskrevet i arbeidsmiljøloven.

Dersom en avdeling ikke klarer å utføre jobben forsvarlig med den staben man har tilgjengelig, og underretter ledelsen om dette gjennom avvik og samtaler, kan ikke leder kaste ballen tilbake og true med at man da må jobbe med enda mindre folk på vakt. Dette er en trussel som ikke rammer sykepleieren i første omgang, men pasienten.

Vi sykepleiere kan riktignok synes det er slitsomt å ikke rekke over alt vi skal gjøre, men det er først og fremst pasientene det går utover. De får ikke den hjelpen de trenger, når strikken til slutt har nådd sin ytterste kapasitet. Det toppledelsen nå viser, er at den slett ikke har lyttet til dem som står nær pasienten. I stedet går den direkte i forsvar og kaster ballen rett tilbake med beskjed om at dette må løses. Selv om det har vist seg å være umulig.

Toppledelsen på St. Olav skaper på denne måten mistillit hos de ansatte. De tror ikke lenger på at deres sjef vil deres beste, eller sjefen vil ta ansvar for å legge til rette for å drive pasientsikker behandling. En uheldig og uklok uttalelse fra ledelsen er med på å redusere arbeidskapasiteten hos den enkelte arbeider. Vi vet alle hvordan det er å jobbe når man har hodet fullt av støy. Og dette – ja, dette blir det støy av!!

Stolt

Et sykehus er et sammensatt samfunn hvor de fleste brikker er uvurderlige. Jeg har jobbet på St. Olavs i 16 år og har alltid vært stolt av arbeidsplassen min.

Jeg kan fortelle hundrevis av historier om pasienter som har hatt nære, fantastiske møter med personale fra alle yrkesgrupper på sykehuset. Om pasienter som har fått livet i gave på nytt, eller som har fått dø i fred med sine nærmeste rundt seg. Om han som sitter på kundesenteret, som har jobbet på huset i 40 år, og som alltid stiller opp når man trenger ham. Han kan navnet på de fleste som jobber på huset. Jeg kan fortelle om alle de som har stilt opp, natt og dag, når det var behov for ekstra folk. Om de som har ligget våken om natta og tenkt ut hva man skulle si for å trøste pasienten som man vet kommer til å få en dårlig beskjed på visitten dagen etter.

Jeg kan fortelle om alle de uformelle samtalene vi kollegaer har hatt, etter arbeidstid, for å debrife litt uformelt om en hendelse som var tøff å stå i. Samtaler som må til for å ruste oss bedre til neste gang. Det gjør at vi kommer tilbake på jobb dagen etter, i stedet for å holde seg hjemme i senga i frykt for å møte noe vanskelig igjen dagen etter.

Jeg kunne fortelle om alle de mellomledere som har måttet stå midt i skuddlinjen for avgjørelser de slett ikke var enige i, bare for å være lojale mot sin leder og for ikke å skape uro. Disse som skulle knebles mot sin vilje, fordi toppledelsen ikke kan forklare godt nok hvorfor det skal være en god idé å kutte i rapporttiden! 

Dårlig dialog

Alle disse historiene om alle de gode folkene som jobber på St. Olavs forsvinner dessverre i støyen som kommer i kjølvannet av dårlig dialog innad på huset.

Dersom ledelse kun foregår i form av beskjeder som bringes fra toppen og nedover i systemet, får vi aldri i verden løst de utfordringer helsevesenet står ovenfor i dag. Det er avdelingen der pasientbehandlingen faktisk foregår, som må komme fram til hva som er forsvarlig drift og hva som ikke er det. Så må sykehuset gjøre vurderingene og prioriteringene ut ifra det, sammen!

Jeg ønsker å se etter det beste i alle! Alle mener de gjør det rette, selv om de kanskje ikke alltid gjør de rette valgene. Jeg er helt sikker på at toppledelsen selv mener de handler riktig, også i denne saken. Men de tar feil … og det hadde de skjønt om de hadde lyttet litt mer.

Det har blitt skrevet utallige blogginnlegg fra mange av de ansatte på St. Olavs hospital som burde vært lest av toppledelsen. Dette er ytringer fra dem som jobber nært pasienten. Blir de lest på toppen, tro? Ikke vet jeg! Når det rasler så mye i korridorene på arbeidsplassen som de er satt til å lede, må de lytte til hva som egentlig foregår blant de ansatte. Jeg tror det er vel verdt å lytte til.

Må ha tillit

Jeg lar meg stadig imponere over hvor mye gull som kommer frem i folk som har lyst å se et nytt perspektiv. Folk som ser det som sin oppgave å skape en god dialog.

Alt jeg har lært i livet som er viktig, har jeg lært gjennom å lytte, ikke fortelle. Dersom jeg kun lytter til de tanker jeg allerede har tenkt, har jeg ingen mulighet til å se noe nytt!

Vi er et helsevesen i endring, og vi må være åpen for å ta innover oss at mye kommer til å endre seg i framtiden. Men om vi skal være åpen for endringer, må vi ha tillit til at de som styrer skuta, vil vårt beste og at de kan føre oss trygt i havn.

Den tilliten må bygges, den kan ikke beordres!