Den siste tiden har det vært mye diskusjon om redusert overlappingstid mellom to vakter på St Olavs hospital. Sykepleierne (og flere med oss) raser fordi rapporteringstiden er blitt halvert. Det vil si at alt som før ble sagt på 30 minutter, nå må formidles på 15 minutter.

På min avdeling har vi tatt dette grepet for lenge siden, og vi har på en måte vent oss til at det er sånn. Det er jo ganske utrolig hvordan vi mennesker venner oss til det meste etter hvert – vi tilpasser oss! Og det funker – på et vis…

Får ikke formidlet alt

Det som ikke kommer fram, er det at vi ofte befinner oss i en situasjon hvor vi ikke har fått formidlet alt som burde vært formidlet i vaktskiftet. Hvor kommer dette til syne? Og kommer det egentlig noen gang fram? Hvem kan vite om de viktige opplysningene BLE gitt til forrige sykepleier, eller om det kom opp først da det gjorde det? Vi er jo såpass ansvarsfulle at vi får formidlet det aller viktigste, som vi MÅ fortelle for at pasientsikkerheten skal være ivaretatt, og pasienten skal få den behandlingen han eller hun har krav på. Vi bruker til og med innimellom 5 og 10 minutter ekstra utover arbeidstiden på å få sagt alt vi må få sagt til den nye sykepleieren som kommer på vakt, og som skal høre det viktigste om kanskje 3-4 pasienter som er i startfasen av et sykehusopphold – på 15 minutter!!

Men ofte, mye oftere enn før, har jeg tatt meg i å ikke fortelle om at fru Hansen nylig har blitt enke, og derfor synes det er vanskelig å være tilbake på sykehuset, og derfor gråter en hel del. Eller at unge Pettersen er litt nervøs for utredningen, fordi halve slekta hans gikk bort i ung alder pga kreft. Derfor er han litt amper og samarbeider kanskje ikke så godt. Opplysninger som ville økt neste sykepleiers forståelse og evne til å møte pasienten, går tapt. Fordi det ikke kan prioriteres, fordi det ikke er tid – det er ikke viktig nok i forhold til alt det andre viktige, det aller, aller viktigste. 

Suksess for kvaliteten?

Jeg har ingenting imot nytenkning, og jeg mener bestemt at vi må tenke nytt og annerledes etter hvert som omstendighetene endrer seg og det blir flere pasienter. Men jeg lurer på om slike tiltak blir fulgt opp, om det evalueres på noen måte?

Når vår direktør nå mener at dette er et godt tiltak for hele St Olavs, har han da undersøkt om dette er et tiltak som har vært en suksess? Da mener jeg ikke bare en suksess rent økonomisk, men en suksess for kvaliteten? Er det reflektert over? Diskutert? Jeg har i alle fall mange refleksjoner rundt dette som aldri har blitt luftet i noe forum. Jeg liker ikke å klage over det jeg ikke får gjort noe med, men jeg vil forbeholde meg retten til å si fra når noe er riv, ruskende galt - sånn som nå!

Jeg tror det finnes mange gode løsninger for å jobbe både smartere og mer effektivt på vårt sykehus, og i helsevesenet generelt. Jeg tror også at motivasjon til å skape et godt og trygt sykehusmiljø for både pasienter og ansatte er veien å gå for å komme nettopp dit. Det skal godt gjøres å finne løsninger som alle er enige i, og med så mange ansatte vil det alltid være uenighet om hvilke løsninger som er de riktige.

Lytt til massen!

Når det er sagt er det et ganske sterkt signal når det er en massiv motstand mot dette tiltaket, fra de aller fleste hold. Dersom en skal drive noe fremover, mot noe bedre, så må en stå sammen! For å drifte vårt sykehus på en effektiv og bærekraftig måte framover er det helt essensielt at vi alle drar i samme retning – da er det lurt å lytte til den store massen som roper så høyt som de nå gjør. Den massen er de som skal komme med kreative løsninger, hver eneste dag, når vi står i gapet mellom for mange oppgaver og for lite ressurser. Den massen er langt bedre rustet til å gjøre gode valg for pasienten, pasientsikkerheten og for sykehuset dersom de blir lyttet til når de roper så høyt som de nå gjør…