Politikk uten etikk setter menneskeverdet i fare

Blogg 0 kommentarer

Rådet for sykepleieetikk deltok på Nordisk treff på Færøyene i september. En av de mange gode forelesningene vi hørte på handlet om whistle blowing, det vil si varsling.  Det er et stort, vanskelig og viktig tema og aktuelt over hele landet (og utover landets grenser).  Varsling ble også behørig drøftet under Arendalsuka i august, hvor blant annet flere varslere stod frem og fortalte deres historie.

Som etikere var det fantastisk å høre Færøyenes Sundhedsminister åpne konferansen med å si  «Politikk uten etikk setter menneskeverdet i fare». For det er jo slik at varsling er krevende for alle parter i en sak, og mange ganger går det virkelig på helsa løs.

Mens politikken, slik vi tenker oss i nyere tid, bygger på nytteetikk, bygger etikken på plikt og ansvar.  Etikken handler om hvordan vi tar vare på hverandre.  At politikk og etikk bygger på forskjellig verdigrunnlag bidrar til utfordringer.

Så hvordan skal parter komme til rette i varslingssaker på en best mulig måte?  På Færøyene ble det pekt på at vi kanskje kunne se til de gamle filosofene. På hvilken måte kan de medvirke til større klokskap?

Mange husker sikkert «Hulelignelsen» til Platon.  Den er interessant!  Dette er en dialog hentet fra det store verket «Staten». Platon viser til et bilde. I en hule sitter mange fanger.  De er blitt bundet fast slik at de kan se bakveggen på hulen.  Der kan de se skygger som beveger seg.  Bak fangene er det en mur og bak muren går noen personer frem og tilbake mens de holder gjenstander over hodet. Bak personene igjen er det et bål og lyset fra bålet sørger for at gjenstandene som bæres, kaster skygger på veggen foran fangene. Platon spør om ikke det er rimelig å tro at fangene tror at skyggene er virkeligheten? En av fangene kommer seg løs og opp i friheten; han blir fullstendig blendet av lys, da han møter verden slik virkelig er.  Han har nå to muligheter; se verden eller gå ned igjen i hulen.  Går han tilbake og forteller hva han ser, er det stor sannsynlighet for at han ikke vil bli trodd.

Men hva har dette med varsling å gjøre? Jo, Platon mente at har du fått en erkjennelse eller innsikt så har du er plikt til «å melde fra». Samtidig stiller det krav om åpenhet fra de andre som ikke har fått, eller ser denne erkjennelsen. Så er spørsmålet: Hvordan blir varsleren som har fått ny kunnskap møtt? Og hvilke etiske retningslinjer skal ligge til grunn? Når er varsling akseptabelt?

Svaret er at det må være legalt (har med loven å gjøre) og at det må ha legitimitet (et moralsk uttrykk).

To etiske retninger må nevnes. Sinnelagsetikken: Det som er avgjørende er intensjonen, hensikten. Dernest må vi tenke konsekvenser. Kan det komme noe godt ut av det? Problemet med det siste, er at vi aldri til fulle kan vite hvilke konsekvenser det vil ha.

Jeg mener en varsler er til det gode for et samfunn.  En varsler er en person med mot. Varsleren skal beskyttes. En varsler skal ikke bli møtt med trusler! Dette vet vi dessverre forekommer, og vi vet det kan føre til tap av helse. Noen blir møtt med benektelse, noen får høre de er brysomme, vanskelige og at det er de det er noen galt med.  Noen blir møtt med beskyldninger om skjulte motiver, mens andre snakker ned «problemene». Dette setter varsleren i en vanskelig situasjon. Mot er viktig, men vi må aldri bli overmodige. Så må vi aldri glemme at det er to parter: Den som varsler og de(n) anklagede. 

Så hvordan takle dette? Og hvordan kan utfordringene håndteres når det oppstår varsling i en organisasjon?  Jeg peker på betydningen av etikk og nevnte innledningsvis de greske filosofene.  Aristoteles, en annen gresk filosof, mente også at etikken og politikken var sammenvevd. Formålet med staten er og skal være rammen om det gode liv. Aristoteles pekte på en dydsetisk tilgang.  En dyd er en karaktertilstand hos oss mennesker som innebærer både viten og begrunnelse av hva som er godt og dårlig. Og kardinaldydene hos han var visdom, rettferdighet, mot og selvbeherskelse. 

Vi kan også gå til Aristoteles lære om praktisk viten.  Det får vi gjennom erfaring, både individuelt og sosialt. Vi må alle lære gjennom erfaring. Gjennom erfaring lærer vi (forhåpentligvis) å forstå hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Vi blir i stand til å begrunne våre standpunkter. I et slikt klima møtes både varsleren og den «anklagede» i åpenhet.

Det er selvfølgelig vanskelig å finne en Platonsk sannhet. Kanskje bør vi lytte til den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas (f.1929) som tar til orde for en kommunikasjonsetikk? Vi er alle forskjellige, kommer fra forskjellig bakgrunn og kultur.  Habermas mener vi bør kommunisere sammen hva som bør gjelde «hos oss».  Han har to tilganger til en slik fremgangsmåte; for det første må kommunikasjonen være herredømmefri.  Så hva betyr det? Jo, posisjon eller lønn skal ikke ha betydning.  Alle skal telle likt.  Klarer vi å praktisere det slik? Mye tyder på at det er vanskelig. Men det avgjørende for Habermas er at vi skal bøye oss for det beste argumentet.   

På Arendalsuka ble det også foreslått at vi i Norge burde opprette «varslerhus» eller såkalte kompetansesentre for hvordan vi håndterer varsling. Den ideen har min fulle støtte. Alt bør ikke bare handle om juss. Tenk bare om vi kunne etterleve etiske regler sammen; hvor mye tid, energi, penger (til eksempelvis advokater) og helse vi kunne spart oss selv for og i stedet brukt krefter på andre store og viktige utfordringer sammen.  Kanskje en naiv ide, men jeg sier det likevel. Hvorfor det? Jo fordi politikk uten etikk setter menneskeverdet i fare