Kjærlighet, sa du?

Blogg 0 kommentarer

Kommunen skal fremme et inkluderende arbeidsliv. Men når budsjettene kommer, ser vi ikke spor av det. Hvor kynisk kan en omsorgstjeneste bli?

- Kjærlighet, synger Sissel ut av høytalerne i min lille tjenestebil som eies av kommunens omsorgstjeneste. Kjærlighet. Beste sort det, tenker jeg, men det er så alt for lite av det. Kynismen har overtatt for lenge siden. Bli ferdig, bli klar for neste oppdrag. Så fort som overhodet mulig. Effektivitet, ikke sant?

Kollegene har det ikke så bra. For kort tid siden hørte jeg en rekke historier som arbeidsgivere benekter. Arbeidslivet i 2017 er ikke for amatører, ikke en gang for profesjonelle utøvere som har redelige motiver og ærlige hensikter. Kjærlighet står ikke lenger på menyen. Jeg blir fortalt historier om sykepleiere, kvinner i reproduktiv alder, som mister både nattesøvnen og menstruasjon grunnet et arbeidskjør som ikke henger på greip. Det er for mye å gjøre, for lite hvile, for mange arbeidsdager, for få kolleger, for mange samtidighetskonflikter, for lite debriefing, og en total mangel på anerkjennelse. De tar det ansvaret ingen andre verken ser, tar, eller forstår. Tilbys pasienten for mye?

I tilsynsrapporter bekrefter Fylkesmannen at arbeidstakerne ikke overdriver, men at arbeidsgiver ikke tar sitt ansvar. I sak etter sak lar øverste arbeidsgiver det hele passere, landet rundt. Lover er sikkert viktige, men ikke viktige nok til å gi endring som konsekvens. Så hva i all verden er det vi holder på med da? Arbeidsgiver bidrar med å påpeke at pleieren ikke er effektiv nok, tar for få riktige logiske eller logistiske valg. Andre peker på ønsket økt bruk av velferdsteknologi. Sånn innoveres tjenesten, dere. Akkurat som planlagt?

Verre er det kanskje at ingen egentlig vil vite. Alt skal gjemmes bort i statistikk, budsjettrapporter, og avviksmeldinger. Selv har jeg fått nok av dette: Vi har nok til å slå fast hvor problemene er, og hvor løsningene kan finnes. Det handler i bunn og grunn om vilje. 

Finnes viljen, finnes det en vei. Sykepleiere er, i motsetning til penger, en mangelvare. Pengene finnes, men brukes til annet. Det er sikkert greit om det er slik vi vil ha det. Men det skal ikke lenger skje på bekostning av sykepleiernes helse. Tida er inne til å rydde opp. Enten blir dette en felles oppgave, eller så blir det en heftig runde som kan omfatte både påtalemyndighet og rettsvesen. Vi trenger et Sykepleierløft, ikke en utnyttelse av kompetanse som er mangelvare!

Nå er det slutt på at sykepleiere skal betale med egen helse. Hva er egentlig innholdet i frasen “et inkluderende arbeidsliv?”  Medisinen for å løse krisen er gode fagmiljø, gode lønn- og arbeidsforhold, karrieremuligheter og godt arbeidsmiljø.

Just do it!