Jeg ble avvist av en kollega

Blogg

 

Optimistisk og overbevisende sa jeg unnskyld til “Frode”. Unnskyld for at jeg hadde glemt en avtale mellom oss.  Jeg var oppriktig lei meg. Her må jeg rett og slett krype til korset og be om unnskyldning, tenkte jeg. Det kommer til å gå greit, trodde jeg. Det gjorde ikke det.  

“Frode” svarte: “Vet du Anne Marie, jeg vil faktisk ikke ta imot unnskyldningen din,  jeg ble skuffet over at møtet ikke ble noe av. Jeg hadde sett frem til det.”

Det ble stille mellom oss, verden stoppet litt opp. Jeg holdt pusten……tuller han? Jeg kikket bort og så at han absolutt ikke dro på smilebåndet. Nei, dette var blodig alvor. “Frode” fortalte videre hvordan han hadde forberedt seg til møtet og hvordan hans dag ble snudd på hodet på grunn av dette. Jeg skjønte etterhvert at han avviste min unnskyldning. Og at det måtte jeg godta. Magen min knyttet seg og ubehaget steg. Jeg kjente behovet for å forsvare meg sprengte på, jeg klarte såvidt å ta meg i det. Riktignok glapp det ut en jammen…… Dette hadde jeg ikke drømt om kunne skje mellom oss to gode kollegaer.

Vi snakket lenge om episoden, det var godt å høre hans opplevelse. Jeg verdsetter min kollega høyt, at han hadde mot til å avvise meg ble en vekker. Hva tar jeg med meg?

Det første jeg kjente var at jeg ble veldig sårbar i situasjonen, det gjorde vondt. Følte meg tatt på sengen.  Jeg ble svært overrasket over at effekten av min handling fikk en helt annen intensjon enn planlagt. Det var en nyttig påminnelse. Jeg er nødt til å ta dette inn over meg. Jeg kjente en ydmykhet for vår relasjon. Det er noe verdifullt over det.

Selv om følelsen av å bli avvist var vond, var den ikke farlig. Det er nok hensiktsmessig at det skal gjøre vondt å bli avvist. Det er et symptom på at jeg har følelser og at ting betyr noe. Jeg har tross alt tatt sjansen på å bli såret – og så blir jeg det. Hva med vår relasjon? Vil episoden kunne styrke den?

Å ha kontakt med mennesker innebærer alltid en risiko for å bli avvist. Aldri å ta den sjansen kan føre til at jeg føler meg alene og savne nære relasjoner.

De fleste av oss avviser stadig vekk. Alle avviser vi, mer eller mindre. Det er et av grepene vi mennesker bruker for å være tydelige og ta vare på oss selv. Vi kan kalle det selvstøtte. Det vil variere hvor konstruktiv, hensiktsmessig og forståelig den er. Hvilken form som velges, er også svært forskjellig.

Når jeg har strukket ut en hånd og den andre ikke vil ta imot, kan det hjelpe meg å tenke at den andre reagerer mer ut ifra tidligere erfaringer enn ut ifra ønske om å avvise meg. Noen mennesker har brent seg på å slippe folk inn i sine mellommenneskelige utfordringer, og velger å kutte ut den som forsøker. Det er tryggest og gir følelse av kontroll.

Et annet innspill er å gi den andre tid. Noen trenger rom for å fordøye henvendelser som griper inn i relasjonen. Det må smeltes.

Om min unnskyldning ikke skulle bli tatt imot overhodet – er jeg nødt til å godta det. Det er viktig å vise respekt. Min unnskyldning vil som regel likevel ha hatt noe effekt. Det er aldri galt å fortelle om noe jeg angrer på eller ser i ettertid at jeg skulle gjort annerledes. Eller å be om unnskyldning for noe jeg har glemt.  I alle fall vil jeg ha rettet opp noe inni meg selv. Og det er aldri feil.

“Frode” tok imot min unnskyldning neste dag, han trengte bare litt tid – sa han. Takk for at du ventet på meg. 

Blogg om det!

P.S.

I en situasjon hvor jeg har strukket ut hånden og ber om tilgivelse, er jeg ekstra sårbar for avvisning (se forrige blogginnlegg: “Jeg sa unnskyld - ikke beklager”).