I går mottok jeg fornyet førerkort i posten. Jeg er friskmeldt! Jeg trenger ikke lengre dispensasjon på grunn av «alvorlig psykisk lidelse». Tenk det! Jeg ble «friskmeldt» av Statens vegvesen!

Jeg ble innlagt i psykiatrien første gang som 20-åring og har til sammen vært ni år på psykiatriske avdelinger. Nå har jeg ikke vært innlagt siden 2010. 2010 var også året da jeg tok førerkort for første gang. Jeg får ofte spørsmålet: «Er du frisk nå?». Jeg svarer: «Ja, i dag er jeg frisk.» Jeg har fortsatt en psykisk lidelse, men stort sett er jeg frisk. Jeg kan bli syk igjen og synes derfor det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker at alle kan bli syke. Enten det er influensa, betennelser, depresjon eller mani. Ingen vet hva livet bringer. Samtidig virker det som om psykisk sykdom ses på som statisk og overskygger vår identitet, i motsetning til somatiske (kroppslige) sykdommer. Dette kommer til syne allerede idet vi blir diagnostisert. I psykiatrien ER man sin diagnose, mens i somatikken HAR man en diagnose. For eksempel jeg fikk beskjeden i 1998 at «Linda, du er manisk depressiv og må lære deg å leve med symptomene». Man hører ikke at man er nyrestein eller at man er kreft.

Ja visst har jeg kommet meg. Jeg feirer å ha fått førerkort, arbeid og at jeg er tilbake til samfunnet med samme spilleregler som alle.

Samtidig kommer sorgen. Jeg innser at jeg de siste 20 årene har vært en annenrangs pasient. Jeg har vært en annenrangs borger, rett og slett.

Jeg blir ikke kvitt denne sorgfølelsen fordi jeg vet at det er JEG som er kommet meg. Ikke holdningene. Mange mennesker befinner seg fortsatt der jeg var.

Jeg husker flere eksempler. Ja, til og med i psykiatrien var holdninger til tider nedlatende. At man kun søkte oppmerksomhet var en vanlig holdning til mange av mine sykdomstegn. Blant annet selvskading.

Jeg husker særlig at medpasienter med ROP-lidelser ble utrolig dårlig behandlet. Ofte var «behandlingen» for denne gruppen å bli romskjermet, og jobben til de ansatte besto i å stenge dem inne på rommet. Jeg har sett utallige ganger ansatte som har sittet med beina mot utsiden av dørene med en hensikt: Å holde pasienter inne på sine rom. Er dette i det hele tatt behandling? Jeg skjønner ikke det.

Psykiatrien kan lære en hel del om selvråderett av somatikken. Husregler inneholder ofte begrensninger som ikke er hjemlet i behandling, men heller minner om oppdragelse. Disse husreglene, som i noen tilfeller til og med inneholder kleskoder og begrensning av samtaletemaer, ville vært uhørt i somatikken. For eksempel skal man ikke snakke om sykdom. 

Se for dere et rom på en mage-tarm-avdeling. 4 pasienter har fjernet gallesten. Hva snakker de om?

  • Hvem hadde sterkest smerter
  • Lettelsen over å ha fått hjelp
  • Hvem hadde den mest dramatiske operasjonen
  • Hvem hadde flest og størst gallestener, og ikke minst om disse skal tas med hjem som et minne

Ingen ville gått inn på dette rommet å si: «Dette snakker man ikke om her på avdelingen.

«Gallestenen» på psykiatrisk er tankene og følelsene våre. Hva er forskjellen? Min påstand er at dette handler om holdninger.

Ansatte har ofte samme skolegang. Noen er sykepleiere. Andre er leger. De har altså sittet på samme skolebenk ut fra hvilken utdanning de har. De har gått ut de samme dørene, med samme pensum. Det betyr jo at det skjer noe nettopp med holdninger når de trår inn som faglærte på ulike avdelinger.

Samtidig innser jeg at ved å ha vært en psykiatrisk pasient ble jeg automatisk en annenrangs pasient også i somatikken. Jeg har opplevd dette flere ganger. Jeg skal gi dere tre eksempler:

  1. Selvskading. Jeg drev med heftig selvskading da jeg var syk. Har sydd over 1000 sting på kroppen. Altfor ofte ble jeg sydd uten bedøvelse. Altfor ofte hørte jeg slengbemerkninger fra fagfolk, som for eksempel: «Du trenger ikke bedøvelse. Du liker jo sånt.» «Vi har ikke tid til dette, Linda. Vi har skikkelige pasienter å ta oss av.» «Du gjør dette kun for oppmerksomhet»
  2. Jeg hadde veldige smerter bak i siden for mange år siden. Det ble så ille at jeg oppsøkte legevakt. Kort fortalt ble jeg sendt hjem med en resept på Sobril for angst. Dette til tross for at jeg hadde sagt at jeg aldri pleide å ha angstsmerter bak i siden. Min psykiater fikk meg inn til en ordentlig undersøkelse dagen etter. Jeg hadde nyrebekkenbetennelse.
  3. Jeg måtte til legevakten igjen for noen år siden. Dette var etter at jeg hadde kommet meg betraktelig fra det sykeste jeg har vært psykisk. Jeg hadde sterke smerter. Denne gangen ble jeg også sendt hjem med diagnose angst. Dagen etter oppsøkte jeg fastlegen. Jeg traff en ung turnuslege, og hennes første spørsmål var om jeg hadde møtt en ung eller gammel lege på legevakten. Jeg skjønte hvorfor hun spurte. Legen som var på legevakten jobbet ved samme kontor. Jeg bekreftet at det var hennes kollega som hadde møtt meg kvelden før. Hun lyttet på meg og sa seg enig i sin kollegas diagnose: Angst. Jeg sa at dette ikke var riktig. Hun spurte da: «Hva vil du jeg skal gjøre? Nå har jeg lyttet på deg og snakket med deg». Jeg svarte: «Jeg vil at du skal skrive i min journal at selv om jeg har en psykisk lidelse, kan jeg faktisk feile noe somatisk». Jeg ble av min psykiater igjen henvist videre. Jeg hadde betennelse på lungeposen og ble akutt innlagt på sykehuset.

Turnuslegen den gang ringte meg etter at jeg var utskrevet og tryglet meg om å ikke melde fra, for da kunne hun risikere å ikke få bli lege. Jeg synes så utrolig synd på henne at jeg ikke meldte fra.

I dag tenker jeg mye på dette. Jeg føler at min pasientgruppe altfor ofte gjør dette. Vi lider av en «ufortjent takknemlighet». Vi orker ikke å klage. Vi bærer preg av å ikke bli trodd og å være oppmerksomhetssyke. Vi fikk jo tross alt hjelp til slutt.

I dag er jeg tilbake i arbeidslivet. Jeg vet at dette fortsatt er et problem. Jeg ser det nemlig i mitt arbeid.

Mennesker med psykiske lidelser har i gjennomsnitt 15 år kortere levealder enn andre mennesker. Det har kanskje også sammenheng med holdninger. Våre pasientgrupper blir sjelden fulgt opp på somatisk sykdom. Dette gjelder dessverre både kroniske sykdommer og akutte sykdommer. Våre pasientgrupper blir heller begrenset i form av rettigheter og er de første som nedprioriteres både hos fastleger, i hjemmesykepleie og ved innleggelse i somatikk.

Veldig ofte må vi som jobber i psykisk helse og/eller rus følge våre brukere når de trenger behandling somatisk. Jeg har selv fulgt mennesker mellom psykiatri og somatikk, og sett redselen når det blir opplyst om en psykisk lidelse. Dette til tross for at hjelpen for den psykiske lidelsen blir ivaretatt av oss som jobber med dette. Vi med psykiske lidelser har også en kropp. En kropp som kan bli syk. En kropp som trenger behandling. Dette er somatikk, og vi burde få bort dette med annenrangstenkning.