Eventyr og andre myter vi møter

Blogg 0 kommentarer

Når noe nesten ikke er til å tro, hvordan forteller en dette med troverdighet?

Noen ganger kan en oppleve historier som er bedre enn dem en selv har lest. For egen del tenker jeg da at det må være noe jeg har glemt, fordi det alltid viser seg at kloke tanker tenkes av andre hele tida. Likevel skjer det at selv jeg snubler over nyheter som førstemann.  Når noe nesten ikke er til å tro, hvordan forteller en dette med troverdighet?

En tidligere pressemann fortalte meg mye om å publisere slikt med den nødvendige overbevisning. Jeg hadde gått fra journalistjobb til den nyfødte informasjonsbransjen, og på den måten “avskrevet egen troverdighet i framføring av de utrolige historiene”, ble jeg fortalt. Slikt var fremdeles forbeholdt slike som ham, som reiste rundt på første klasse i samarbeid med forretningsforbindelser og spiste litt på kryss og tvers av egen og andres regninger. Jeg fremholdt at dette i mitt tilfelle tvert om var enklere, jeg var både kjøpt og betalt for å mene for arbeidsgiver - og dermed visste alle. Hans ærend var derimot en mer blandet affære i mine øyne, interessentene mange og uklare.

Det var da det kom, sannheten fra den erfarne: -Du kan mene hva du vil, skrive det også. Troverdighet får det likevel ikke, fordi merkelappen du bærer ikke har min anerkjennelse. Når jeg skriver at det er slik, er det årevis av erfaringsbakgrunn og nettverk som både følger og forstår. Det er ikke nødvendigvis hva som sies, men hvem som sier det, som gjelder. Husk det, og lykke til. Du vil nok trenge det, var den kontante hilsenen jeg fikk på veien - før samtalen forsvant over i fotball, og trygge trivialiteter.

Siden den tid har jeg byttet by, jobb og bransjer, men beholdt det aller viktigste: egen integritet og dem som betyr mest for meg. Som sykepleier har jeg erfart at en del personer kommer veldig lett til mye, mens andre sliter med det enkleste. Jeg kan være forskjellen for hvordan pasienten klarer å ta det. Pasienten kan være hvem som helst. Det skjer, stadig oftere, at jeg forundres over tilsynelatende velfunderte mennesker midt i livet. De har, som meg, absolutt alt. Ikke nødvendigvis siste skrik av det hele, men mer enn nok av det meste.

Likevel, i alt dette er det jakten på mer og makten over beslutningspunktet som settes øverst på “to do-lista”.  Jeg blir litt trist, mest forbannet. Alt vi kan gjøre sammen forutsetter at vi stoler på, og lytter til, hverandre. Da er det “vi” i bredeste forstand som gjelder. Ikke “what's in it just for me” som nå. Yngre kolleger, og oppvoksende generasjoner, behøver den utgaven av oss.

I mitt virke som tillitsvalgt for andre går det periodevis hardt for seg. Både i og utenfor møterom. Når møtene blir lange og løgnen likeså, er det greit å øse litt av egen og andres erfaring i møte med makta og dennes representanter. Jeg vet, jeg har vært der selv. Det er ikke sjelden jeg tenker på den gamle pressemannen og meldinga hans. For tida er det mye han ville likt å høre meg fortelle om, for slektskapet til eventyr og andre myter vi møter på vår vei er tidvis slående.

Som representant for andre er imidlertid oppgaven som tillitsvalgt en annen, og der pressefolk vil finne det sensasjonelle forsøker vi oftere å skjerme den utsatte og vise til farbar vei. Det forutsetter imidlertid gjensidig tillit og respekt. Det er i sannhet slik at det “ikke er hva som sies, men hvem som sier det” - og jeg er visstnok ikke den rette avsenderen for alle.

Den rette er jeg imidlertid i møter med arbeidsgivere som ikke alltid forstår sin rolle og egen begrensning. All min erfaring har vist at de faller lengst de som antar seg ufeilbarlig, som ikke ser andres kvaliteter uavhengig av egen interesse og posisjon. Det er for mange ledere i offentlig sektor som glemmer at vi alle faktisk er der for noen. Alle skal utføre oppdrag på vegne av et fellesskap.

Nå for tida får vi kjeft både for det vi gjør, og det vi ikke gjør. Uansett om vi peker på lovbrudd som får alvorlige konsekvenser, eller forsøker å rettlede den ansvarlige, er refrenget at jeg og mine svartmaler situasjonen og skremmer andre potensielle kolleger vekk. Fascinerende egentlig, for det betyr i sum at en skal sitte musestille i båten som er på vei rett ned mot fossen, og håpe. Det kan jo gå bra.

Min forståelse av samfunnsoppdrag er ikke slik. Heldigvis. Alle har en sjef. De som har glemt det, bør kanskje sjekke bestillinga derfra litt nærmere…