Kjære kommunen. Slår du opp?

Du lytter ikke til innholdet fra meg lenger. Er det slutt nå?

Vi har hatt et nært forhold til hverandre lenge. Vi har delt så mye, og gjennomgått de fleste fasene alle partnere opplever. Om oss har vært sagt at vi trenger hverandre, også for andre. De siste årene er imidlertid mye blitt verre. Du hører ikke lenger innholdet i budskapet fra meg. Er det fordi du ikke vil, eller fordi du ikke kan?

Dette er en avgjørende avklaring. Svaret på spørsmålet gir nemlig ulik konklusjon på hvordan jeg skal forholde meg til deg framover. Vilje er noe vi vet vi kan trene. Når vi ikke klarer det vi setter oss fore, fordi viljestyrken ikke bærer, gjør det vondt. Et forhold settes på prøve i slike situasjoner, og det krever tid og gjensidig fokus å gjenopprette status. Alt starter imidlertid med erkjennelse og gjensidig innsikt. Vi har delt slikt før og kan klare det igjen.

Noe er imidlertid annerledes nå. Du ser ut til å ha andre bestevenner og nære du heller lytter til og deler tid og posisjon med. Jeg er ikke lenger viktig nok til å bli rådspurt av deg før beslutningene du tar om min hverdag. Prosedyrer og bestillinger fylles nesten som i et regneark i mine tidsvindu. Det er ikke lenger tid til den viktige samtalen mellom oss.

Det snakkes som om jeg er budsjett-velteren du ikke har råd til å prioritere, og at jeg skal finne meg i alt du befaler - uten at du betaler. Vi er i ferd med å bli litt fremmede for hverandre.

Du beskriver en virkelighet hvor andre lett kan ta min plass. Du forteller meg at jeg er umoderne, gammeldags og lite framsynt. At framtida skapes nå og at jeg ikke passer helt inn som før. Jeg blir overrasket over å høre deg snakke slik. Hvordan vet du bedre hvordan min hverdag er? Hvordan vet du bedre hva pasientene våre behøver?

Forskning viser at antall sykepleiere henger nøye sammen med livslengde og færre dødsfall. Fordi vi ser pasientens helhet og tar tegninga. Du sitter for langt unna, og får rapporter fra dem som ikke ser dette med mine øyne. Vi hadde tillit til hverandres vurderingsevne. Vi fant alltid ut av det meste når vi satte oss ned og gjennomgikk situasjonene. Hvem snakker du med nå?

Norsk Sykepleierforbund beskriver over tid en arbeids- og behandlersituasjon som går på helsa løs. Sykepleiernes helse. Samtidighetskonfliktene er for mange og for omfattende. Det er for mange oppgaver som skal utføres samtidig, av for få sykepleiere. Du har funnet andre bestevenner å gi oppgaver til, sånn nesten uten at jeg er savnet lenger. Jeg skal innrømme at jeg er skuffet. Det gjør vondt når nære forhold brister.

Hva er de laget av, de nye som nå skal redde dagen og kvelden? Du har skjønt at jeg ikke tror deg, men vil ikke forstå det.  Jeg tror ikke du ser konsekvensene. Likevel skal du huske dette: Jeg har gjort, og jeg gjør, det som står i min makt for å få deg til å se. Jeg står i dette så lenge jeg er her. Hvor lenge det blir er litt avhengig av deg. Litt avhengig av de som mange steder tar min plass.

Litt avhengig av hvordan min egen hverdag kan henge sammen. Sykepleiere er anerkjent som "limet" i helsetjenesten. Hvem vil lime dette hvis sykepleieren ikke ansettes lenger, fordi noen som ikke ser våre kvaliteter erstatter oss?

Det skal du imidlertid vite: Jeg skal klare meg godt. Jeg er ønsket andre steder. Jeg kan bli en god selger, jeg er attraktiv for mange, sykepleiere er veldig flinke med folk. I vårt forhold er det nok jeg som besitter størst relasjonskompetanse? Uansett, jeg har varslet, foreslått, pekt på og informert. Alle skal vite at du vet. Pasientene trenger oss, og du kan få mer av meg hvis du vil. Sånn seriøst.

Nå er det helt og fullt opp til deg. Skal vi investere i forholdet, eller slår du opp?