Jeg satt i påskesola og hørte på en podkast om improteater og hvordan hvert øyeblikk egentlig er en improvisasjon. Vi har ingen mulighet til å planlegge hverken våre egne eller andres reaksjoner, dermed MÅ vi ta hvert øyeblikk slik det er og gjøre vårt beste ut fra det vi har i øyeblikket. Improteater-gruppa var utrolig gode på akkurat dette, og det hørtes ut som dette var noe de tok med seg også inn i hverdagen og som gjorde livet enklere, på en måte. Mindre forknytt og rigid. Mer som å danse med livet i stedet for å bli meid ned av uforutsette hendelser som ikke var en del av en allerede lagt plan.

Unik mulighet til læring

Det slo meg akkurat der og da hvorfor simulering er en så viktig del av måten vi lærer på når det kommer til pasienthåndtering! Vi kan jo lære teorien til punkt og prikke, hva som er sannsynlige tegn og symptomer, hvordan pasienten sannsynligvis ville reagert på ethvert tiltak. Men alt dette gjelder kun dersom både vi og pasienten ”følger planen”. Alle som har jobbet en stund vet at dette ikke er tilfelle i vårt yrke!

Svært ofte avviker virkeligheten fra teorien og hverken vi eller pasienten reagerer på situasjonen slik vi hadde planlagt. Det er i dette vinduet det er en unik mulighet til læring – som man ikke finner noe annet sted. Hvis en er åpen for det, selvfølgelig!

Dersom en ønsker å se noe nytt under simulering er det masse muligheter til læring, både om egne reaksjoner, samspill, kommunikasjon, evne til improvisasjon, automatisert kunnskap og handling, og evne til nytekning og samarbeid. En fantastisk arena for selvinnsikt og for å bli en bedre utøver av sitt yrke.

Stå i det ubehagelige

Improteatergruppa snakket en del om at de følte seg trygg i gruppa, trygg til å kunne gjøre feil, lære av sine feil, gå på en smell, og stå i det som er ubehagelig. Jeg mener dette er selve essensen til læring, utvikling og selvinnsikt. Å klare å stå i det ubehagelige inntil man ser noe nytt. Noe verdifullt, som gjør at man kan utføre jobben enda bedre neste gang! Ofte er det mye lettere å stikke av, snakke det bort, bortforklare med ytre faktorer som spilte inn. Men gullet i læringen finner vi når vi står i det og sammen klarer å se på en situasjon, et kasus, et samarbeid – og se det utenfra med en åpenhet hvor vi alle vil lære og bli bedre til det vi jobber med.

Skal man få til en slik øving og nyttig debrief må vi sørge for trygge rammer og fullstendig taushetsplikt i gruppa, slik at all informasjon holder seg innen konteksten og brukes til det beste for læringen.

Akseptere øyeblikket

Det kommer heldigvis stadig mer simulering inn i utdanninger innen helsevesenet, og jeg tror det er et fantastisk utgangspunkt for å utvikle 2 egenskaper jeg mener er viktige for å utvikle seg som menneske, både i jobb og i livet; nemlig evnen til å være i det ubehagelige uten å unngå det eller rømme fra det, og evnen til å akseptere øyeblikket slik det er og gjøre det beste man kan utfra nettopp det øyeblikket.

Akkurat nå skal jeg i de neste timene sitte i påskesola og ta livet som det kommer!! Jeg antar at det blir kaffe, fuglekvitter og solsteik – men hvem vet hva som kan dukke opp…:)