fbpx Sykepleie, lørdagskveld og ungdomstid... Hopp til hovedinnhold

Sykepleie, lørdagskveld og ungdomstid...

Et innsyn i en spennende jobb! (Denne artikkelen er tidligere publisert i Adresseavisen som lørdagskronikk 27. februar 2016)

Hjemmesykepleien. Klokka er åtte, det er mørkt og kvelden er kald. Høsten har bitt seg fast og vinden tar periodevis med seg sur nedbør. Jeg har sekken med medikamenter, hjelpeutstyr og annet nødvendig på ryggen. I lomma ligger vakttelefonen. Den ringer igjen.

Jeg trenger ingen bil denne vakta, pasientene bor tett her og tjenestebrukerne er mange. En kollega melder om et fall, hun er på plass og kan observere. Beskrivelsen hun gir gjør oss sikre, dette er brudd. Jeg ringer ambulanse, og går videre.

Etter skjema nå, og møter en aktiv ungdomsgjeng på vegen til neste blokk. De er som ungdom flest, aktiv på alle fronter og stor i kjeften. Et hyggelig avbrekk fra lista, jeg stopper og snakker.

- At du gidder å bry deg om å jobbe i kveld, sier en.

- Med å tørke romper, sier en annen.

Noen ler, og jeg smiler litt. Forteller dem at lørdag er en flott kveld å jobbe, mange har det trivelig og nesten alle er glade for å få sykepleieren på besøk. Jeg er en ventet gjest, som betyr noe, sier jeg. Og når jeg innimellom tørker for dem som ikke kan gjøre det selv, så snakker vi skit. Om lørdagskveld og ungdomstid. Før. Kanskje som dere. De ler litt, og er ferdige med meg.

Mitt neste oppdrag er like ved, og de unge gir meg tips på veien:

- Det er et hel... bråk der borte, sier en.

- Takk, sier jeg og går videre.

Stadig flere på mine lister er på min egen alder. Inne er det som forventet: røykfylt, gjester, rus og rot. Mitt oppdrag er å foreta tilsyn, skifte en bandasje på et væskende leggsår, og overbringe beskjed fra apoteket om at medikamentene fremdeles ikke er betalt. Alt dette et rutine, vi kjenner hverandre.

Jeg ber de besøkende om å vente med å tenne neste sig til jeg er gått igjen, de nikker og forstår. Vi snakker om fotball, håndball, biff og øl. Bare godsaker det, er vi enige om.

Telefonen ringer igjen, det får vente til jeg er ute. Det viser seg å være et sykdomsforfall til i morra tidlig. Det får jeg ta når jeg er ferdig i kveld. Enten ved å skaffe vikar hvis det går, eller å endre listene for hele dagen. Men ikke nå. Klokka er blitt 20:30, og jeg har seks oppdrag igjen før jeg skal skifte og være gått hjem.

Jeg dokumenterer elektronisk i journaler mens jeg er ute, effektiviteten er høy hvis maskineriet ikke slår seg av. Det skjer, men ikke i dag. Heldigvis, for egen søvn er ikke lett å prioritere over andres hjelpebehov.

Jeg trives, gjør en forskjell, går inn og ut av folks liv - men er for alene. Oppdragene blir flere og mer sammensatte. Jeg lurer på om dette er den smarteste måten å jobbe på. Det er få øyeblikk til å reflektere og dele erfaringer med kolleger. Hvor lenge vil jeg synes dette er ålreit?

Senere, et annet sted i hjemmesykepleien. Jeg sykler, og de tre første jeg skal innom for å sjekke står nesten oppstilt og venter. Blodsukker måles og medikamenter gis. Mine hverdagshelter er kronikerne, de som lever med sykdom og som tåler det. De vet hvordan, kjenner på forskjellene, og vet at målet er hvordan du tar det.

Den siste i første runde skal hjelpes med klær og medisin som krever observasjon av virkning, før dagsenteret henter. I dag er det bare ett slikt oppdrag, og jeg slipper å ta meg ut for å holde tritt. To dusjeoppdrag, et sårskift og en samtale om sosial angstmestring seinere, så nærmer lunsjpausen seg.

Bystyret har i en forskrift vedtatt at alle skal være inne til slikt innen 12:30. Jeg girer opp. Med mitt forbrenningsnivå er det banan, litt nøtter og vann som holder det gående til jeg kommer dit.

Noen blodprøver skal både tas og leveres til fastlege før det er i boks. Jeg er heldig, blodåra perforerer ikke i møtet med kanylen, og hånda er varm. Dette er dagen sin, det!

Etter lunsj er det en runde på medikamentrommet som venter, for å sikre at alt er på plass til helga. Apotekvarer er kommet og allerede fordelt, det som mangler hentes og legges klart i dagsdosetter til hver vakt. Nødvendige beskjeder noteres, journaler oppdateres, og huskelister sjekkes ut.

Det nærmer seg vaktskifte, og som sedvanlig noen litt seine meldinger om overflytting av pasienter fra sykehuset. Det går fint, denne dagen er det kjente tjenestebrukerne som kommer tilbake med et litt endret hjelpebehov. Denne helga blir en bra en, vi har samsvar mellom oppgaver, pasientbehov, tjenesteutøvere og tilgjengelig kompetanse.

Klokka er tre, og nå skinner sola. Jeg skifter, sjekker min private mobil og kan flytte fokus. Nå venter frihelg med familie og venner.

Noen ganger er denne jobben helt fantastisk. Så, hvor lenge vil jeg synes at dette er ålreit? Det handler om likevekt. Om balansen er på plass, opplevelsen av at profesjonsfokus i jobben er tilstede, og avstanden mellom girene fortsatt er akkurat som de skal. Da kan en lørdagskveld på jobb i andres ungdomstid være helt greit. Sånn en gang hver tredje helg...

Annonse
Annonse