Kommuner i krise - et blivende sted for nyutdannede sykepleiere?
Den siste tiden har jeg hatt en økende bekymring i magen. Jeg har gått fra å være superengasjert student til å bli en skeptisk blivende sykepleier. Dette yrket som jeg så inderlig føler er rett for meg, som gir meg så mye glede og spenning, er mer skremmende nå enn det var da jeg startet studiet. Det som skremmer meg er ikke selve jobben, men de forutsetningene vi blir nødt til å jobbe under. Og da tenker jeg spesielt på den forestående omsorgskrisen i kommunene. De stadige kuttene som fører til mindre og dårligere tilbud til de som trenger det aller mest. Det skjæres med både kniv og gaffel, og midt oppi dettte står en pasientgruppe som ikke har stemmen til å rope og protestere.
Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at de som jobber med budsjettene sikkert har kniven på strupen, og bare prøver å gjøre jobben sin. Men med tanke på at de en gang skal bli gjenvalgt, så synes jeg kanskje de skulle ha prøvd en gang til. Starte fra begynnelsen, og se det fra en annen side. På sykepleien lærer vi om et helhetlig menneskesyn. La oss prøve å se det fra den sida, og se hva vi kan gjøre for at pasienten fortsatt skal være i fokus. Jeg tror at ett av stikkordene er helsepersonell. Spør en sykepleier som jobber på gulvet, ta oss med inn i refleksjonene deres og hør på hva vi har å si.
Skal tilbudet bli dårligere, må vi lære pasientene våre å mestre ting i større grad selv. Skal de fortere hjem fra sykehus og korttidsavdeling, må vi få vise dem hvordan de skal klare seg uten oss. Ikke kutt i vikarinnleie når noen blir syke … da ender det bare opp med at flere blir sykmeldte. Gi oss levelige kår, vi vil så gjerne, men vi kan ikke jobbe for knapper og glansbilder. Hvilke nyutdannede sykepleiere er det som vil inn i en kommunesektor som er på randen av sammenbrudd? Hvordan skal det bli med nyrekrutteringen som dere så sårt trenger? Kanskje må det brukes litt midler på å bygge opp, sånn at det er forsvarlig å bygge ned andre plasser. Gi oss et halmstrå eller to, så vi har å bygge høyballen av. Vi har nemlig pasienten i hovedfokus, har dere det?
Jeg er ikke overrasket over mangelen på sykepleiere i kommunehelsetjenesten, for en fersk sykepleier er det skremmende å skulle starte yrkeskarrieren i noe som aller mest ligner en ruin. Mangel på tid, fagmiljø og trusselen om en endring i arbeidstid virker dessverre ikke forlokkende etter endt studie. Det vi lærer på skolen, forbereder oss dårlig til den brutale virkeligheten vi møter i arbeidslivet. Ansvaret og følelsen av å stå alene som sykepleier når alle trenger hjelp samtidig. Maktesløsheten vi føler når det ikke er ressurser for å få gjort alt vi vet trengs. Så kjære kommuner: jeg ber dere nok engang tenke gjennom hvor dere vil dette skal ende? Vi er her, bruk oss og la pasientene få det de fortjener.
