Det gode samarbeidet er et vesentlig moment i det å utøve god kvalitativ sykepleie

I min forrige blogg omkring sykepleie avsluttet jeg med dette her: "Samarbeidet rundt pasienten, kommunikasjonen rundt pasientenes funksjonssvikter, hjelpebehov, tiltak og mål, er alfa og omega i en god sykepleie."

Nettopp dette skal jeg derfor vie mer tid til også i min neste blogg. Hva er samarbeid? Hvordan fremmer vi kompetanseutvikling og kvalitet ved dialog?»

I 2005 ble min artikkel omkring det filosofiske fundament i begrepet myndiggjøring publisert i det internasjonale tidsskrift Nursing Philosophy. Der skrev jeg blant annet:

“I denne artikkelen vil begrepet myndiggjøring sine filosofiske røtter bli fulgt, fra Freire og hans verk “De undertryktes pedagogikk”, til de filosofiske tanker til Hegel, Habermas og Sartre. En forståelse av begrepet myndiggjøring, som en framgangsmåte til å fremme mestring og velvære i pasientene, via refleksjon og dialog vil tre fram. Innenfor en myndiggjøringsstrategi er det avgjørende punkt for sykepleier og pasient, å avdekke pasientens egne ressurser og begrensninger med sykdom og funksjonssvikt, for slik å fremme pasientens valg for å handle og mestre. Fra dette ståsted legges en opplæringsstrategi for hjelpetrengende gamle mennesker. Om sykepleieren virkelig vil myndiggjøre den gamle pasienten, må sykepleieren selv være villig til å bli utdannet gjennom dialogen med pasienten, og til å se etter betydningen pasienten selv har av opplevelsen å være gammel, syk og hjelpetrengende. Mestrings og egenomsorgstiltakene pasienten velger kan da komme til å bli forskjellige fra preferansene til sykepleieren, men dette betyr ikke at opplæringen har mislyktes, eller at pasienten må fortsette uten sykepleierens hjelp. I en myndiggjøringsstrategi, i Freire sin ånd, er det viktige at både pasient og sykepleier sammen kritisk reflekterer over sykdommens betydning slik at pasienten kan få mulighet til selv å gjøre bevisste valg.»

Så hvordan skapes da myndiggjorte, gamle, syke og hjelpetrengende mennesker? Og hvordan skapes myndiggjorte sykepleiere, hjelpepleiere med mange fler? Dette er hva jeg vil snakke om i denne bloggen her.

New Public Management har jo favnet begrepet myndiggjøring og gjort det til sitt. Men når jeg nå i fortsettelsen skal snakke om at det NPM gjør er nettopp det motsatte av å myndiggjøre, så er det ikke bare mine ord som har uttrykt det samme.

I dagens organiseringsform legger man ansvaret på de ansatte, men er det mulig å gi ansvar når det ikke finnes myndighet sammen med ansvaret?

Pasienter, og mennesker skal også ha ansvar for livene sine selv. Det samme gjelder da; har de mulighet til å ta informerte valg vedrørende sine egne liv?

Dette med mulighet til valg, og informerte valg, se det er sentrale elementer i det å være myndiggjorte individer. Å myndiggjøre, eller å ansvarliggjøre, er ikke først og fremst et spørsmål om å velge billigste, eller det tilsynelatende «fornuftigste» alternativ, slik tenkningen i New Public Management legger opp til. Å myndiggjøre mennesker er å ta godt informerte valg. For pasienter; på egne vegne. For ansatte; på vegne av faglighet og den individuelle pasient.

For det finnes sjelden rene fasitsvar utenom matematikkens verden. Det finnes individuelle svar. Sammenhengene er så mangfoldige. Årsak-virkning tenkningen kommer veldig ofte til kort, når vi snakker om menneskeliv, kanskje nettopp som følge av alle disse komplekse sammenhengene og innflytelsene. Derfor er det sjelden nok, sjelden godt nok, å forholde seg til bare prosedyrebøker og skjemaregistreringer. Man trenger kunnskap, refleksjoner, og kritiske dialoger for å favne nok til å nærme seg godt nok, til å kunne velge riktig, for det og det enkeltindivid. Valget skal jo dessuten være slik, at også dette er nettopp valget til dette enkeltindividet selv.

Dette krever god kjennskap til enkeltindividene det gjelder. Samtidig krever det tid til kontinuerlige dialoger, med disse enkeltindividene det gjelder, og mellom de fagfolkene som skal yte tjenester med faglig kvalitet til disse individene.

Myndiggjorte mennesker er ikke det enkleste, eller det billigste alternativ i første omgang. Men myndiggjorte individer og myndiggjorte fagfolk er det som fremmer det kvalitativt beste, individuelle resultat. I lengden vil nok det synliggjøres også økonomisk, men å legge til rette for myndiggjorte pasienter er ikke det samme som å redusere kostnader for at pasientene skal gjøre selv, det helsepersonell skal ha lønn for å gjøre. Her ligger det en helt essensiell forskjell, som uendelig mange, særlig innen organiseringsformen New Public Management, har feilberegnet seg på. Å ta ansvar for egne liv innebærer også friheten til å velge selv. Det individuelle valg er aldeles essensielt med tanke på myndiggjøring. Det individuelle, informerte valg innebærer ikke nødvendigvis at pasienten velger det alternativ byråkraten eller fagpersonen selv ville valgt.

Jeg klarer ikke i dette her å glemme et kurs jeg deltok i på 1990-tallet. Det var ved Lærings- og mestringssentret ved Aker universitetssykehus. Tre sykepleiere fra Glitre klinikken fortalte om opplevelsen av egen utilstrekkelighet i pasientundervisning. Historien bak var en eldre, aleneboende, ensom mann som var der for å få bedret lungekapasitet. Han holdt seg unna tobakk mens han var på stedet der, og ble bedre i pusten også. Men når han dro derfra begynte han umiddelbart å røyke igjen. «Selvsagt gjorde han det», sa foredragsholder. Men han mente ikke at sykepleierne der gjorde en dårlig jobb som undervisere for denne mannen. Dette var bare denne mannens valg for eget liv. Sykepleierne der hadde gjort en god opplæringsjobb de.

Begrepet “myndiggjøring”, kommer ikke fra helsevesenet, men var en reaksjon på undertrykkelse og ulikhet i samfunnet. Makt og maktesløshet, undertrykkelse og frigjøring er nøkkelord i relasjon til «myndiggjøring». Hvas og Thesen (2002) hevder, og bekrefter, at innebygget i begrepet er et kritisk blikk på makt som reflekterer ulik fordeling av ressurser, likeså vel som troen på mulighetene individene har til å oppnå bedre kontroll i sine egne liv.

Mens jeg sitter og skriver dette her dukker et sitat fra Margaret Mead, en amerikansk antropolog, opp for meg. «Barn skal læres hvordan de skal tenke, ikke hva de skal tenke.» For meg ligger det vesentligste og sentrale i begrepet myndiggjøring nettopp i disse ordene her. Det er dette vi som helsepersonell skal hjelpe pasientene med, å hjelpe dem å se de ulike aspekter de må ta stilling til for å kunne ta egne valg rundt videre behandling og helse. Skal du velge å bruke bleie, eller å skifte tøy, eller å operere med så og så stor sannsynlighet for å få andre plager, at operasjonen ikke gir endring og så videre og så videre.

Det er dette her arbeidsgivere/kommunepolitikere skal tilrettelegge for at vi som folk med fagkompetanse kan gjøre. Vi må kunne vurdere aktuell kunnskap, om sykdom, symptomer og behandling, og velge, sammen med pasienten, det aktuelle tiltak for denne pasienten. Da kan det ikke være slik det er i enkelte kommuner, at sykepleier ikke har mulighet til å skaffe mer hjelp heller enn å bruke medisiner for å rekke gjennom noen fler av alle daglige pasientbehov. Da kan det ikke være slik det er noen steder, at kommunen kun har noen få plasser for særdeles utagerende mennesker med demenssykdom, og at de som ikke passer der plasseres i sykehjem med bemanning som i omsorgs-/trygdebolig.

Da må det være romslighet til å kunne samtale, både med pasient og mellom fagfolkene som samarbeider. Da kan det ikke være stille rapporter, uten felles refleksjon og dialog. Stille rapport er for tjenester der alt er status quo. Å jobbe med tjenester til levende mennesker vil aldri være status quo. Å jobbe med tjenester til levende mennesker er å ha med liv å gjøre. Liv er ikke stillstand. Liv er bevegelse. Å respektere liv er å respektere bevegelse.

Å jobbe som sykepleier, hjelpepleier eller helsefagarbeider i en avdeling for mennesker med demenssykdom, er å velge tiltak til pasientene, etter kritisk refleksjon i de daglige dialoger mellom personalet, og mellom personale, pasient og pårørende. Så avdekkes det i disse dialogene at når en av pleierne setter seg sammen med fire av de seksten pasientene i en sofakrok, så slipper disse å medisineres, fordi de finner ro og trygghet til å trives nettopp der. Om pleieren velger å synge, eller strikke, eller spille Olsen med pasientene, det avhenger litt av den enkelte av personalet sine ressurser og styrker. Men de har funnet ut, sammen, i dialogen, at dette hjelper. Så kan de øvrige tre pleierne gjennomføre tiltak for de andre 12 pasientene, etter lignende dialoger, og på grunnlag av hva som skjer til enhver tid, gjennom vakta. Men da kan ikke hjelpepleier Kari stå på vaskerommet med hodet i vaskemaskina gjennom vakta, og spesialutdannet helsefagarbeider Geir kan ikke smøre 10 brødskiver med egg fordi det er det eneste enhetsleder Jan mener pasientene har behov for. Sykepleier Marta kan heller ikke bare administrere eventuell medisinering til Ola på rom 567, fordi det er hva enhetsleder mener hans uro skal behandles med, på grunnlag av økonomi. Sykepleier Marta har da så klare faglige begrunnelser for å leie inn ekstra hjelp slik at Ola kan få roe seg med egen fastvakt sammen med han på hans rom, at det er dette som blir tiltaket.

Referanser

Hvas A.C. & Thesen J. (2002) To strengthen patient’s own power and to counteract oppressive forces: empowerment in a medical perspective. Ugeskr Laeger, 164 (46), 5361– 5365. Danish.

Hage, Anne Merete and Lorensen, Margarethe, 2005, A philosophical analysis of the concept empowerment; the fundament of an education-programme to the frail elderly, Nursing Philosophy, 6, pp. 235–246, Blackwell Publishing Ltd