Sykepleie og medisinen

Blogg

«Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet, sykt eller friskt, å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje».

 

Sykepleiens særegne funksjon er knyttet til å hjelpe individet når det er sykt.

Å bidra til god helse eller helbredelse, eller til en fredfull død, vil da også kreve å ha mye kunnskaper relatert til sykdom og til behandling av sykdom, eventuelt til behandling av sykdommens symptomer, behandlingens effekter og symptomer. Sykepleieren må slik ha god kunnskap om kroppen og dens funksjoner, til psyken og dens funksjoner. Sykepleien må også ha kunnskap til behandling og behandlingens innflytelse på kropp og psyke.

 

Sykepleie fordrer kunnskap om kroppens normale anatomi og fysiologi, og om de ulike sykdommer som kroppen kan få. Sykepleieren skal ha kunnskap om hva som er ønsket effekt av ulike behandlinger, men også potensielle tilleggseffekter av de ulike behandlinger, og hva som skal gjøres med denne type følger. Sykepleiefaget er dog ikke medisin. Sykepleiefaget samarbeider med medisinfaget. Sykepleien vet når pasienten trenger hjelp fra medisinen og hjelper pasienten med dette, fordi pasienten selv mangler tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og/eller vilje til å innhente hjelp fra medisinfagets utøvere. Sykepleien vet ikke bare at pasienten får tablettene A, B og C til bestemte tider gjennom døgnet. Sykepleien skal også vite om effekter og potensielle bivirkninger av de samme medisinene.

Imidlertid skal sykepleien også ha pasientens meninger om og ønsker for behandlingen i mente. Sykepleien skal dessuten utføre denne behandlingen og sikre pasientens medbestemmelse og egen vilje i forståelsen av behandlingen. I tillegg skal sykepleien bistå, veilede og/eller assistere pasienten i de hjelpebehov som pasienten måtte få i løpet av behandlingen. Eksempel på dette er å mestre kvalme, oppkast, redusert matlyst og lignende gjennom behandling med cytostatika. Et annet eksempel er å fjerne den vanndrivende tabletten den ene morgenen når pasienten samtidig skal i konfirmasjon til sitt barnebarn, og store vannlatingsmengder midt i kirketiden kan hindre pasienten fra å delta i denne, for pasient og barnebarn, viktige seremoni.

 

Sykepleien skal også kunne gi medisiner som skal gis på andre vis enn som tabletter. Dette betyr at sykepleieren skal kunne en god del medisintekniske prosedyrer, som å sette sprøyter, gi medisiner i venekanyler og så videre og så videre. Sykepleieren skal da også kunne hva som kan skje ved å sette sprøyter, utover det å perforere huden, og håndtere dette slik at prosedyren sikrer pasientens helsetilstand så godt som overhodet mulig.

 

Når det gjelder medikamenter, også i tablettform, skal sykepleieren vite hvordan for eksempel vanndrivende virker på kroppen i løpet av de nærmeste timer etter inntak, og være observant og handlingsdyktig i forhold til dette. Men sykepleieren skal også kjenne til de mer langsiktige effekter av medisinen, og kunne være handlingsdyktig for å hjelpe pasienten i forhold til dette.

Sykepleiefagets utøver har altså et stort faglig ansvar knyttet til dette med å assistere pasienten ved bruk av medisiner, selv om sykepleie ikke forordner medisiner eller overhodet går inn på legens fagområde. Sykepleie og medisin er samarbeidende, komplementære fagfelt. Dog er ikke sykepleie det samme som fire år på medisinstudiet.

 

I sykehjem har, for eksempel, sykepleieren ansvar for pasientene, inklusive det at de får ivaretatt sine behov for legesjekk. Sykepleier der har også ansvar for å vurdere, og revurdere, enhver medisin pasienten bruker jevnlig. Pasienten har brukt dette medikamentet nå så lenge. Pasienten har nå en sånn og sånn helsetilstand, og da er spørsmålet om dette medikamentet fortsatt er nødvendig? Har pasienten ønskete og/eller uønskete virkninger av dette? Pasienten har den seneste tid forandret seg slik eller slik, kan dette ha sammenheng med noen av de mange medisiner han/hun bruker? For eksempel med dette medikamentet her han/hun får hver morgen, kombinert med …, og så videre, og så videre.

 

Selvsagt har tilsynslege også et ansvar for slike vurderinger. Imidlertid er det sykepleieren som kontinuerlig er nær pasienten, og som først vil se og reagere på ulike sider ved pasientens funksjoner. Sykepleier i sykehjem har et selvstendig ansvar for å sikre at pasientens helsetilstand, og dermed også ulike medisinske behandlinger, kontinuerlig blir evaluert. Selv om legen står medisinsk ansvarlig, så er det den som står nærmest pasienten, og som har fagkunnskap for å kjenne både normale kroppsfunksjoner og patologiske funksjoner, som har et ansvar for å formidle til tilsynslege. Dette er altså et selvstendig sykepleieansvar, selv om det bare er legen som kan forordne eller seponere medisiner.

 

Sykepleien har også ansvar for å ta opp med lege behov for undersøkelser og konsekvenser for undersøkelser og så videre. Det er sykepleier som er nær pasienten, som ser, tolker og forstår symptomene og plagene pasienten har, mye hyppigere enn legen. Legen er avhengig av tilbakemeldinger fra sykepleiefaget, og likedan et godt samarbeid med sykepleiefagets utøvere. Legene har ikke på sin knappe tid i sykehjem mulighet til å kunne se alle aspekter av pasientenes plager, og styrker. Medisin og sykepleie er komplementære. Vårt ansvar innen hvert vårt fag er selvstendig. Har pasienten symptomer for eksempel fra mage-/tarmsystemet, i tillegg til mange andre sykdommer og behandlinger – hva vil da være mulige undersøkelser for å finne ut av plagene? Hva vil et sånt eller slikt resultat av undersøkelsen medføre for pasienten? En diagnose vedkommende kan behandles for? Eller en diagnose vedkommende ikke har kapasitet til å behandles for? Skal, og vil da pasienten velge, og skal og vil legen velge alle plager med undersøkelser? Dette er dilemmaer som vi må kjenne og ta opp i vurderinger der alle involverte er med i sluttbeslutningen.

 

Har pasienten smerter, så kan ikke sykepleieren starte med smertelindring uten at lege forordner smertelindring. Men det er sykepleieren som kontakter lege og tar opp behov for smertelindring, og som gjerne også kjenner gode behandlingsmuligheter, både generelt og pasientrelatert. Legen finner bedre riktig behandling i god kommunikasjon med sykepleier.

 

Det er så sykepleiens ansvar å følge opp, og observere virkninger og bivirkninger hos pasienten, for så å kunne rapportere og drøfte disse videre med legen. Sykepleier har i slike tilfeller også ansvar for å sørge for at samtlige fagfolk som jobber nærme pasienten i slike situasjoner, følger opp og observerer og rapporterer effekter. Sykepleier har også et selvstendig ansvar for å sikre at samarbeid med pasient og pårørende opprettholdes gjennom hele behandlingen. Inkludert i dette siste er også å sikre pasientens medbestemmelsesrett.