MESTRING; - vårt nye moteord

Blogg

Det snakkes så mye om mestring i dag. Om hverdagsmestring, f.eks. Dette er noe som er opphøyd og som er ettertraktet. Det er dette, mestring, politikere setter fremst, i sine programmer nå. Det er mestring vi ettertrakter, og som det bevilges møter og penger til å utrede om.

Mestring; se det var også det jeg lærte om som sykepleierstudent, tidlig på åttitallet. Mestring og hjelp til mestring, det var dette vi som ferdige sykepleiere skulle hjelpe syke mennesker med, til de igjen klarte å mestre uten hjelp.

Mange år er gått hen siden tidlig åttitall. Mange år da jeg har jobbet mye med nettopp mestring. Derfor har jeg kanskje et mer solid tak i dette begrepet her, og dets egentlige betydning, enn mange politikere og andre?

Tja, det VET jeg nå ikke.

Men, jeg kjenner jeg blir litt matt av denne bruken av begrepet, i hytt og pine.

For hva er det egentlig mestring betyr?

Ja, det er hva jeg nå vil ytre meg litt mer om i dette dokumentet her, i en liten pause i skrivingen om hva sykepleien særegne funksjon er.

Mestring; - betyr det egentlig noe annet enn å leve?

Nei, det gjør ikke egentlig det!

Å leve, det er å mestre livet, på godt og på vondt det.

Når du blir så syk, at du mangler en del krefter, kunnskaper og/eller vilje, ja, da kan du bli avhengig av hjelp, fra f.eks. sykepleie, for å klare å leve. For å klare å mestre hverdagene.

Utover dette her, så er mestring noe, vi alle og enhver, selvstendig, driver med hver bidige time, hver bidige dag, hvert bidige år, for å leve livet vårt det.

Men nå, i dette byråkratiske virvaret og overformynderiet vi lever i i vårt samfunn, så brukes, eller kanskje rettere sagt misbrukes, dette begrepet her, for å undergrave at det finnes mennesker som er syke og svake, og i behov for hjelp, til nettopp å mestre. Mennesker som trenger hjelp til nettopp å leve.

Jo dessverre, det er faktisk sant det.

Se for eksempel begrepet mestring, relatert til eldreomsorgen, der jeg har mitt virke og mitt engasjement.

Å bli gammel, er ikke det samme som at du kan defineres tilhørende den gruppen individer som faller inn under eldreomsorgen. Å bli gammel betyr at du er kommet i alderdommen. Alderdom er noe helt annet enn å være gammel, syk og hjelpetrengende. Veldig mange gamle mennesker i dag, mange individer som er kommet i alderdommen, er friske, selvstendige og sterke mennesker. Alderdommen kommer, per definisjon, når du har passert 65 år. Men det sier ikke egentlig mer enn det. Jo, det betyr at du har et langt levd liv bak deg, en livshistorie, en identitet preget av denne livshistorien. Men det betyr også at du er høyst levende og mestrer hver dag du står i her og nå. Det vil si om du ikke får sykdom og funksjonssvikt. Men det kan du faktisk få uansett hvor i livsløpet du er. Riktignok vil du i alderdommen være i risikogruppen for å utvikle fler sykdommer enn i yngre år, likeså vel som at risikoen for tap og sorg, er større enn tidligere i livet. Men alderdommen i seg selv, gjør deg ikke i utgangspunktet avhengig av hjelp.

Du mestrer, du lever, i utgangspunktet livet ditt like selvstendig som før.

Med denne bakgrunn blir det så usmakelig, sett fra mitt ståsted, når man prioriterer å bruke midler på å fremme hverdagsmestring for friske eldre, framfor å sikre en verdig hverdag, for de som er hjelpetrengende, syke og svake.

Misforstå meg ikke nå. Det er veldig bra at det satses på forebygging for å opprettholde folkehelse, og forebygge sykdom. MEN når dette fremmes som viktigere enn å sikre en verdig hverdag for de som trenger hjelp til å leve, til å mestre hverdagene sine, da sier det meg noe veldig vondt og sårt om det samfunn vi lever i nå i dag.

De friske og sterke går foran de syke og de svake.  Dette er en trend jeg ikke liker i vårt samfunn. Og det er en trend jeg ser som bruken/misbruken av begrepet mestring er med og underbygger.

Da jeg nylig holdt et foredrag om verdig eldreomsorg, i en kommune, så fortalte jeg om hvordan gamle, hjemmeboende hjelpetrengende eldre selv beskrev at det som vanskeliggjorde deres hverdagsmestring, det var nettopp dette at hjemmesykepleiere og hjemmehjelpere hadde det så travelt, og at de kjente den enkelte hjelper så dårlig. Disse hjelperne påførte dem dermed smerte, som kan fremme lært hjelpeløshet, og det vil si depresjon, nettopp ved at systemet ikke sikret respekt, kontinuitet og trygghet. Pleiere i kommunen svarte at de ikke ønsket å jobbe slik, men ikke hadde annet valg når de var så få og så overbelastet i forhold til å kunne yte forsvarlig hjelp. Da kommer politiker, og kommunalsjef på banen og svarer at de har det jo så bra i kommunen der, for de satser nå så stort på hverdagsmestring.

Skjønner dere hvor jeg vil hen nå?

Skal oppbygging av tjenester som fremmer hverdagsmestring for friske eldre, legalisere at vi ikke sikrer hverdagsmestring for de svakeste blant oss?

Tja, det er nok dette her jeg kjenner jeg ikke vil være med på. Dette er ikke det samfunn jeg vil være en del av. Det er bra å få friske folk til å holde seg friske. MEN vi må først sikre at de svakeste blant oss, har et verdig og godt liv.

Helseministeren misbruker stadig begrepet i sine taler og dokumenter, på samme vis som ovenfor nevnt. Nå sist i sin tale på Helsekonferansen 2016. Jeg får ikke tillit til mennesker som så lett misbruker faglige begreper, for å ta fokus bort fra det som egentlig gjelder.

Mestring er viktig, for oss alle.

Mestring er, i grunnen, det vi er her på jorden for å gjøre det.

Leve.

Men det som er et samfunnsansvar, er å hjelpe mennesker til å mestre hverdagene, når de er for syke og svake, til å klare dette selv.

Det disse sykeste blant oss selv forteller, er at det som i den situasjon er mest viktig for dem, jo, det er at de blir tatt på alvor og møtt med respekt, fra dem som hjelper.

Og jeg vet, det er da det er viktig at de som hjelper har såpass romslighet, at de har mulighet til å bruke sine kunnskaper når de hjelper. Det er ikke dårlige holdninger fra dem som er et problem i dag, men at de ikke har mulighet, fordi de skal gjøre så altfor meget for altfor mange på for kort tid.

De som selv blir tråkket på, og ikke vist respekt, se de har også lett for å gjøre det samme nedover selv.

Eller «den som kryper for dem han har over seg, tramper som regel på dem han har under seg.» (Helge Brattgård)

Dette er erkjente, gamle sannheter det!