fbpx Ensomhet ... Hopp til hovedinnhold

Ensomhet ...

Jeg møter stadig flere folk som sier de er ensomme …

Innrømmelsen kommer ikke så lett, for få ord er like skambelagte, flaue og triste som ensomhet.

En ting er de eldre, som blir lagt inn på sykehuset og forteller at de gjerne skulle sett familien oftere. Eller de som forteller at de nå er den siste igjen i vennegjengen … alle andre er borte, døde. De sier ofte at de burde jo være glad for å være i live og få muligheten til å bli så gammel, men … Følelsen av å burde føle noe annet enn man faktisk føler, er minst like vond som ensomheten i seg selv.

Flere av de jeg har snakket med, forteller at de prøver å finne en slags balanse mellom å be sin familie komme på besøk og at de skal føle det som et press. Da må man jo prøve å forestille seg hva andre tenker eller har behov for og prøve å innrette seg etter det man har en mistanke om at de andre tror eller tenker eller føler … HER er det rom for mange misforståelser! Og såre følelser, som gjør det enda vanskeligere å være nære, være sammen.

De unge

Det jeg synes er enda mer interessant, er hvor mange unge mennesker som kjenner på ensomhet. Jeg har mange samtaler med ungdom og noen forteller meg at de har 1 000 venner på Facebook, men føler seg ikke skikkelig nær noen av dem.

Det sies at Facebook gjør det lettere å connecte med folk … men hva hjelper det hvis connection likevel ikke er der? Eller er den der, og så er det vi som bare ikke ser den?

Kjerning

Jeg har laget et ord som jeg mener forklarer denne connection´en mellom mennesker ganske godt. Ordet er: kjerning!

Jeg kjerner ofte og masse med barna mine, venner, familie, pasienter, babyer som jeg får låne noen minutter fordi mammaen skal ordne noe, folk jeg treffer i heisen, hvor som helst!

Nå lurer du kanskje på hva kjerning egentlig er?

Jo, det skal jeg fortelle! Kjerning er noe som oppstår når jeg er på plass i meg selv, uten å lytte til mine tanker og vurderinger av meg selv, den andre, livet, relasjonen, situasjonen etc. Det er det som oppstår når jeg bare ER sammen med et annet menneske, uten intensjoner, uten agenda!

Utveksling av informasjon

I en tid hvor vi utveksler så utrolig mye informasjon om oss selv er det fort gjort å gå seg vill i vurderinger om det er bra eller dårlig, fint eller rart, noe vi liker eller ikke liker osv.

Jeg tror vi går glipp av noe av nærheten mellom mennesker når vi blir for opptatt av å vurdere all den informasjonen som utveksles.

Da er vi plutselig oppi vårt eget hode og ikke tilstede i samtalen lenger.

Graden av opplevd ensomhet henger ikke nødvendigvis sammen med om man er med folk eller alene. Jeg har opplevd å føle meg utrolig ensom sammen med masse mennesker … og jeg har opplevd å føle meg veldig nær mange, selv om jeg har vært alene hjemme i sofaen – og motsatt!

Forståelsen

Min opplevelse av ensomhet er sterkt knyttet til om jeg føler meg til stede i meg selv eller ikke. Når jeg er til stede i meg selv, kan jeg oppleve kjerning med alt og alle rundt meg. Når jeg roter rundt i hodet mitt kan jeg oppleve avstand til alt og alle rundt meg, og føle meg ensom.

Jeg tar meg i å gå meg bort i tankene mine innimellom, og kan til og med tro at det handler om «de andre»!

Da hjelper det alltid å vite at selv om det ikke ser sånn ut for meg akkurat nå, handler denne følelsen av å ikke kjenne meg connected til meg selv, eller andre, eller verden – kun om at jeg spinner litt rundt i hodet mitt, og jeg vetat jeg når som helst kan få en ny, fersk tanke …

Annonse
Annonse