Behov for paradigmeskifter: - JA

Blogg 0 kommentarer

Behov for paradigmeskifter: – JA

De seneste dager har blant annet den faggruppen i Norsk Sykepleierforbund som jeg er medlem i, Faggruppe i geriatri og demens, hyppige påminnelser om de viktige Demensdagene som går av stabelen i begynnelsen av desember. Mange dyktige, fagkyndige mennesker skal fortelle om sin forskning og sine erfaringer innen dette store og viktige kunnskapsfeltet.

En artikkel har satt seg fast i mitt hode, «Behov for et skifte», publisert på faggruppens Facebook-side den 31. oktober nå i år. Psykolog og professor ved Tel-Aviv universitetet i Israel, Jiska Cohen-Mansfield, sier: «Vi trenger et paradigmeskifte i behandlingen av personer med demens.»

Jeg har selv jobbet mye etter hennes kunnskaper, som sykepleier i sykehjemsklinikken, og har kjent på dette med det paradigmeskifte demensomsorgen står i. Da jeg jobbet klinisk som sykepleier i sykehjem, i Trondheim kommune for eksempel, så var denne kunnskapen fra Cohen Mansfield totalt ukjent, og absolutt umulig å følge opp slik sykehjemsdriften var organisert. Bemanningen var minimal og medisiner var behandling ved demenssykdom.

Jo, kunnskapen utviklet av psykolog og professor Cohen-Mansfield er viktig, men definitivt et paradigmeskifte. Ikke minst er denne professorens kunnskap enormt viktig om du velger menneskeverd og aktive liv, foran annet.

Nettopp det er hva som skal være hovedtemaet mitt her og nå.

For ja, det er behov for et paradigmeskifte i behandlingen av mennesker med demens.

MEN det er jammen meg også behov for et paradigmeskifte når det gjelder offentlig forvaltning, organisering og politikeransvar i like stor grad, nå i dag.

Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde.

Med tanke på forvaltning og arbeid og ansvar blant administrasjon og politikere, så er det i dag et enormt behov for et slikt skifte.

På Verdig eldreomsorg kommer vi over så uendelig mange eksempler på dette behovet. Se til Haugesund kommune, og til Malvik kommune, som to eksempler. De flytter syke, gamle mennesker sammen på dobbeltrom, for å spare penger. I Trondheim kommune har helsekommunal ledelse sannsynligvis ikke anelse om hva verdighet i et menneskeliv betyr i det hele tatt, slik de ikke har rom for å følge Cohen-Mansfield i demenspleien.

I Hadsel kommune har man som målsetting å ha lagt ned et betydelig antall sykehjemsplasser til 2020, for å få hjelpetrengende innbyggere inn på heldøgns omsorgsboliger i stedet. Årsaken skal være at man ikke har penger til sykehjemsdrift på dagens nivå i framtiden. Kommuneøkonomien er begrenset, og man må ta grep, og det er nettopp her, overfor de svakeste og syke blant oss man tar pengene.

Nasjonal politikk sier jo dessuten at sykehjem er ute, og folk vil bo hjemme.

Er det så enkelt som dette her, tro?

Er det egentlig et spørsmål om penger, og om økonomi, når det stadig vekk er de sykeste og de svakeste av oss det skal gå utover?

Hvem kan dokumentere at å bo i eget hjem med hjemmesykepleie, er billigere for kommunen enn en sykehjemsplass, forresten? I alle fall om pasientenes, eller brukernes rett på forsvarlig og verdig helsehjelp skal oppfylles?

Det er nettopp med tanke på slike spørsmål, vi nå bare må ta et skifte i perspektiv, et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde; – altså et paradigmeskifte.

For det første spørsmålet politikere, og velgere, nå må besvare er følgende:

Skal mennesker behandles med verdighet, altså er menneskeverdet ukrenkelig, uavhengig av helsetilstand, alder og lignende?

De som svarer ja på dette spørsmålet har allerede sagt hva som er viktigst, fordi menneskeverdet har forrang foran annet.

Men om vi svarer at menneskeverdet har forrang? Ja, hva da? Hvordan løser vi da problemet ved at det faktisk koster penger å opprettholde menneskeverdet?

Da må vi gå inn i problematikken hvilke behov har befolkningen, og da særlig de hjelpetrengende. IPLOS sier en del om hjelpebehov, men er et uendelig snevert måleredskap, som sier minimalt om hjelpebehovene ved demenssykdom for eksempel. På tross av at 80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. De syke menneskenes behov må kartlegges, i sin helhet og bredde, av fagfolkene nær pasientene. Hadsel kommune, for eksempel, hevder at sykehjemspasientene der er friskere enn i landet for øvrig. På hvilket grunnlag kan de si det?

Hva trenger pasienter og pårørende av papirer knyttet til vedtak og lignende?

Jeg minnes godt fra jeg var avdelingssykepleier ved Aker universitetssykehus, hvordan et tema kom igjen og igjen. Temaet var frykten for kravstore pasienter som selv visste godt, som følge av internett og den slags. Så kom hjemmesykepleierne i bydelene og fortalte at for å unngå feil på grunn av denne utvikling skulle de nå lære juridisk språk og fjerne seg fra fagspråket.

Siden den gang har utviklingen løpt løpsk.

Trenger ektefellen til demenssyke Ola et tykt brev med vedtak ned til minste detalj, og papirer om ankemuligheter i det vide og brede? Og trenger ektefellen lignende dokumentbrev hver bidige gang det gjøres en endring i hjelpen til Ola?

Det koster uendelig mange byråkratlønninger å holde alle disse dokumentene oppe og gående. I frykt for at en pasient skal klage på manglende hjelp.

Slik må dette ønskete paradigmeskiftet bidra til en gjennomgang av alle små og større dokumenter vi produserer, med enorme personalkostnader i byråkratiet. Hvilke dokumenter er det egentlig vi trenger? Er det sikkert at de syke og hjelpetrengende i heldøgns omsorgsbolig vil gi en mindre kostnad på budsjettet, når vi skal gi den faktiske hjelp hver enkelt pasient egentlig trenger, ikke ansatte på huset, med tilsyn på rommet fire ganger i døgnet?

Hvor mange av menneskene i sykehjemmet klarer seg egentlig med den hjelpen her? Det er et mye viktigere spørsmål. Og da må alle behov, ikke bare målbare gjøremål, slik IPLOS er, inn i behovskartleggingen.

Men om det endres på dokumentasjonskravene, for å bedre skulle ivareta de enkelte mennesker med hjelpebehov, så kan ikke kommunene bare gjøre dette uten videre.

Det store dokument (mak) verket kommer jo fra statlig side. Alt fra riksrevisor til Fylkesmenn og lignende, som yter kontroll og tilsyn, ser jo bare dokumenter, og aldri pasienter. Nylig så vi hvordan dagens regjering nå lyver ved å si at de har kortet ned ventetiden til behandling i spesialisthelsetjenesten. Når dokumentene nå ettergås, så viser det seg altså at tiden fra henvisning til samtale nå dokumenteres, og gir mulighet til å hevde, at ventetiden er kortet ned. Men tiden fram til behandling er faktisk ofte lengre. Dette eksemplet i denne sammenheng er bare for å vise følgende: DOKUMENTER LYVER.

Imidlertid må nå Stortinget og politikerne der, for å hjelpe kommunene til å kunne ta sitt ansvar, ta et oppgjør med byråkratene, og vi trenger politikere som våger å si at dokumenter og tall lyver.

Et paradigmeskifte, til et perspektiv der menneskeverdet er ukrenkelig, kreves nå.

Ja visst, det er begrenset med penger, men HVA skal pengene brukes på?

På dokumenter, dokumentprodusenter og jukseri?

Eller på å trygge menneskeverdets ukrenkelighet?