Kunsten å være god nok

Blogg

Kunsten å være god nok

Er jeg god nok? Som veileder for sykepleiere får jeg ofte det spørsmålet. Hvem har svaret? Deg selv eller andre? Den grunnleggende mistanken om at jeg ikke leverer godt nok, kan kværne mye i bakhodet. Det er slitsomt og tappende. Selvbildet dannes i oppveksten. Noen av oss har med arr fra barndommen som gir ekstra næring til usikkerhet og en indre kritiker. Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød kaller dette en form for forgiftning. Motgiften er en dypere forståelse om meg selv og hvordan psyken fungerer.

Det gjelder å få tak i min indre dialog. Det er der bryteren til å justere uhensiktsmessige tankemønstre ligger. Hva sier jeg til meg selv når skuffelsene og kritikken kommer? Hva føler jeg når jeg ikke innfrir forventningene rundt meg? Lar jeg motstand ramme meg og grubler over det i dagesvis?

Hvordan måler jeg om jeg er god nok?

Det sunne selvbildet kommer innenfra, men vil påvirkes negativt utenfra - om jeg tillater det. Det er naturlig at vi alle speiler oss i reaksjoner fra andre – og dermed gjør oss sårbare og mottakelige for å redusere eget opplevd selvbilde. Utfordringen er å kuppe den evige vurderingen av meg selv. Og godta at det vil være noe jeg er god til og noe jeg ikke er god til. Når jeg behersker å stå frem med egne svakheter, fører det til at jeg er langt mindre påvirkelig for hva andre mener om meg. Det gir meg også mer energi til å se andre som de er. Jeg ser menneskene – i stedenfor å vurdere dem.

Hvordan bygges selvfølelse og selvtillit?

Begrepene brukes hulter til bulter. De omtales også mye som samme sak.  For min egen del har det vært svært nyttig å skjelne mellom selvfølelse og selvtillit for å kunne følge bedre med på meg selv.  Noe falt på plass da jeg fikk større grep om dette.

Det er vanlig å beskrive selvbildet som summen av selvtillit og selvfølelse.

­­­­

Selvtillit er det jeg gjør. Den er avgrenset og situasjonsbetinget. Jeg klarte å stikke en veneflon, jeg nådde inn til de pårørende, jeg håndterte en hjertestans. Selvtillit er derfor påvirket av konkrete gjøremål. Den styrkes av at jeg lykkes med det jeg går løs på. Den kan variere fra dag til dag og er ofte kortvarig. Sykepleiere forteller at det er andre elementer enn det de trodde som faktisk økte selvtilliten:

-      å godta at du ikke får til alt du vil

  • å bli mer komfortabel med ukomfortable situasjoner
  • å lære deg kunsten å ta imot kritikk

(se tidligere blogginnlegg)

Selvfølelse handler om den jeg er. Den verdi jeg tillegger meg selv som menneske - uavhengig av mine prestasjoner. Cluet er å akseptere meg selv som jeg er. Det kan være avslørende.  Samtidig er det en invitasjon til nyttig manøvrering gjennom livet. Åpenheten bidrar til at jeg tåler motstand bedre –  indre trygghet gjør meg robust.

Lav selvfølelse kjennetegnes ofte ved selvkritikk, utrygghet og usikkerhet.

Slik styrkes/opprettholdes selvfølelsen:

-kjenne, vedstå og respektere meg selv med både sterke og svake sider

-se på selvfølelsen som en stabil masse som ikke påvirkes av prestasjoner

-si fra om egne grenser og behov

-snu selvkritikk til takknemlighet for livet

-er villig til å gjøre endringer i egne vaner

Flink pike er ut

Å jobbe med egen utvikling er nødvendig og hensiktsmessig når jeg jobber med andre. Å vedstå mine egne rammer og hva jeg trenger som menneske, er sentralt for å kunne skille ut mine egne reaksjoner fra andres.

Mange tror de er det de gjør. Det er vranglære. Et eksempel er “flink pike syndromet”-  hvor vi presterer og presterer og får høyere, kortvarig selvtillit, men at driveren bak er dårlig selvfølelse. Å stå frem med egne svakheter, fører til at du er mindre opptatt av hva andre synes.

Det er stor forskjell på å akseptere at du ikke mestrer en teknisk prosedyre og å oppleve deg selv som ubrukelig. Og det er stor forskjell på å innrømme en feil og å kjenne seg mislykket eller mindreverdig.

Da er veien kort til å tro at du ikke er god nok.

Men det er du!!