Solberg og Sykepleierløftet

Kommunikasjon mellom mennesker kan være vanskelig. Noen ganger er imidlertid alt såre enkelt. Som den lørdagen jeg møtte Erna på Trondheim Torg. Jeg gikk sammen med fruen. Erna kom i følge med et uttall presse- og sikkerhetsfolk.

 

Beskjeder går ofte fort mellom uniformerte og andre sikkerhetstjenester når forsamlinger blir store. Akkurat da Erna passerte oss var det et øyeblikks stillhet, og slikt vet en bergenser å utnytte. For både Erna og jeg er født mellom de syv fjell, og det er ikke lysår mellom oss heller. Så sykepleier Solberg ønsket statsminister Solberg lykke til med besøket i byen, og ba henne samtidig om å få på plass et ordentlig Sykepleierløft. Alle er, som vi vet, oppmerksomme på sitt eget navn. Erna er åpenbart uvant med å høre sitt eget i samme setning som et Sykepleierløft.

 

Nå fikk hun det, samt ønske om et fint opphold i Midt-Norges Hovedstad. Hadde hun hatt litt bedre tid skulle jeg gjerne hjulpet henne med å finne delfinansiering til Sykepleierløftet også. Det finnes på websidene til Fri Fagbevegelse og regjeringens nettsted, hvor det framgår at den såkalte forenklinga av jernbanetransport vil pådra seg kostnader i godt over hundreogtrettimillionersklassen. Før ett eneste "nytt" tog har kjørt. Det er prisen for konsulenter, skilter, designlogo, uniformsprogram og annen såkalt samfunnskontakt. Hadde vi snakket litt mer sammen, kunne vi kanskje forenklet ennå mer. De pengene bør åpenbart brukes bedre.

 

Alle vet at språk er makt, og at det er bedre å gjøre alt rett første gang. Trenger du legetilsyn, må du få det. Behøver du sykepleier, så skal du derfor behandles av en sykepleier. Både hos offentlige fastlegekontor og i den kommunale primærhelsetjenesten. Noen steder klarer ikke Ernas kommuner engang å kalle hjemmesykepleie annet enn hjemmetjeneste. Det er, og blir, tragisk. Hva i all verden er det som bedrives i denne tjenesten hjemme da? Det er, i all hovedsak, hjemmesykepleie. Der kan flere yrkesgrupper delta, i samspill med sykepleiere - men ikke som erstatning. Det er her mange snubler litt nå.

 

Skal du få det beste ut av en behandlingskjede, må du ha rett kompetanse på rett sted til rett tid. I dette tilfellet må du ha vurderingskompetansen som kan se pasientens status og endringstidspunkt. Når du ser endring finner sted, så justeres hjelp og behov. Det blir bedre for alle, og billigere til slutt. Enklere, altså. Da trenger vi de rette folkene inne i behandlingskjeden. De kalles også, ikke sjelden, spesialsykepleiere. Også sykepleiere finnes, er interesserte i kommunale jobber - og er etterspurte. Det handler faktisk om å beslutte og iverksette. Hvorfor skjer så ikke dette overalt?

 

Svaret kan smerte. I byen jeg bor i handler dette om å ikke være etterspurt på ordentlig. På bussene har det hengt plakater om at "Sykepleiere søkes". Men det brukes ikke en krone på ekstra lønnsmidler eller tilretteleggingstiltak ut over det helt ordinære. Her er det "one size unfits all..." Det er altså en liksomkampanje: Kommunen tilbyr noe alle vet den har, men unngår å investere ekstra i det hele. Du når ikke uttalte målsettinger om økt sykepleierdekning når du egentlig ikke forsøker. Eller, som når helseminister Bent Høie beskriver dagens sykepleiermangel (dokumentert i NOVA-rapporten) som en alarm, for i neste øyeblikk å være beroliget av at femti prosent av sykepleierne i kommunehelsetjenesten vurderer å bli værende der. Jeg var klar for en debatt om dette, Erna. Det er jeg forøvrig alltid.

 

Slik ble det imidlertid ikke. Vi gikk videre, hver til vårt. Men får statsminister Solberg en mulighet i tidsplanen sin er sykepleier Solberg tilgjengelig. Erna har en åpenbar styringsvilje jeg ønsker å se brukt på mer samfunnsnyttige formål enn skattepenger på ville veier. I mellomtida håper jeg hun leser dette: #stoltsykepleier https://www.nsf.no/vis-artikkel/2885777/17036/Derfor-krever-vi-et-sykep…