Kvalitetsstempel; hva betyr de?

Livsglede

Jeg kjenner to menn.Den ene er pasient på et livsgledesykehjem. Han sitter og går inne på sitt nakne rom. Tom i blikket. Ofte har han kun en pants på seg, ikke mer. Av og til en flekkete joggebukse og en flekkete college-genser. Han tar gjenstander han finner, og står på timevis og dunker i veggen. Noen av personalet som av og til er innom er redd han, og unngår å gå inn til han. En sensor, velferdsteknologi, varsler når han står opp av sengen, eller går ut av rommet. Da må personalet, ukjente og redde, hanke han inn igjen.

En annen mann jeg kjenner, er ganske lik i den stive, kraftige kroppen, og det litt fjerne blikket. Lite språk har begge. Den siste bor i et sykehjem som ikke er livsgledesykehjem. Han går fritt rundt i avdelingen, og i hagen. Eller personalet, oftest kjente personer, går sammen med han. Eller pleierne spiller kort og legger kinasjakk sammen med han. De spiller musikk i fellesarealet og mannen byr personalet opp til dans. Det fjerne blikket smiler stort, med hele ansiktet.

Om nettopp DU kunne velge, hvor ville du bodd? Eller fått sykehjemsplass?

TJAAAA?

I et Livsgledesertifisert sykehjem?

Eller i et sykehjem med nok personale med kompetanse, og gjenkjennbarhet?

Jeg kjenner en dame som bor i et livsgledesykehjem. Da hun var med sin datter på tur med hurtigruta for en god del år siden, før hun ble så syk, fikk hun panikkangst inntil hun fikk gå i land. Nå vandrer hun rundt i den trange avdelingen på stadig leting etter de med frakk og spør om når båten kommer til land. Det er få ansatte der. De løper fra oppgave til oppgave. Når damen spør for tiende gang i løpet av siste halvtime, eksploderer hjelpepleieren som er der, og ber henne slutte å mase og ta hensyn. Damen går og legger seg på sengen, og reiser seg opp enda mer fortvilet og leter etter en frakk å spørre om når båten kommer til land.

Jeg kjenner en dame som bor i sykehjem uten livsgledesertifisering, omtrent på samme sted i sin demenssykdom. Hun har noen dager da hun ikke orker stå opp, og da får hun ligge. Personalet er ofte innom henne, og snakker med henne. Spiller musikk til henne. De fleste dagene sitter hun imidlertid i stua, sammen med medpasienter og personale, og smiler og ler, og forteller sine kjente historier og kommentarer, igjen og igjen. Hun nyter og smiler stort når det spilles musikk i stua. Hun er alltid for mett til å egentlig ha lyst på mat, men når hun sitter sammen med de andre pasientene og personalet ved matbordet forsvinner både den ene og den andre brødskiva, og det ene og det andre melkeglasset. Hun går mellom rom og stue, mellom stue og spisestue og også ut på verandaen når været frister til det. På fellesarrangementer i avdelingen deltar hun også.

Hvilket av disse sykehjemmene ville du bodd i? Livsgledesykehjem eller et annet sykehjem?

Forskjellen mellom disse to sykehjemmene?

Jeg sier ikke at alle livsgledesertifiserte sykehjem er slik de to jeg har beskrevet her. Men de to som her er beskrevet er livsgledesertifiserte sykehjem jeg har jobbet i. Det vil si, de to sykehjemmene er i dag livsgledesertifisert. Da jeg jobbet der var de i en prosess som skulle lede til livsgledesertifisering. Ved det ene sykehjemmet var jeg en tid livsgledekontakt for en avdeling. Det er nå etter sertifisering ingen endring i bemanning fra da jeg var der. De to nevnte pasienter vet jeg i dag ikke om lever. Det var mange flere lignende menneskeskjebner jeg møtte da jeg jobbet i de to sykehjemmene der. Men jeg vet at sykehjemmene i dag har den samme arbeidsramme som da jeg jobbet der.

Et livsgledesertifisert sykehjem kan altså ha minimalt med bemanning. 1 pleier f.eks til åtte pasienter, på kveld. To pleiere mellom klokka åtte og klokka 14. Personalet er knyttet opp til sykehjemmet og ikke avdeling og varierer som oftest. På dagtid skal den ene også jevnlig delta i møter knyttet opp til gjennomføringen av livsgledeprosjektet. Dvs at enkelte dager kan det være bare en pleier hos pasientene fra en til to timer, på dagtid, til åtte syke mennesker. I tillegg til å ta seg av koppvask, klesvask, søppelhåndtering, blodprøvetakning og lignende, så skal de også passe på å dokumentere riktig, i henhold til det som er lært i livsgledemøtene. De som har deltatt i møtene skal lære opp de øvrige pleierne som er innom avdelingen om dokumentasjonen.

Personalet løper rundt, og når de finner en mulighet setter de seg ned på vaktrommet for å trekke pusten, for å kunne holde dagen ut.

I det andre sykehjemmet er det nok personale, nok kompetanse og kjente personr i personalgruppa. Ansiktene til de ansatte er godt kjente for pasientene. Det er ALLTID personale tilstede i fellesarealene. Det er alltid personale tilstede sammen med pasientene ved måltidene. pleierne er ikke bare tilstede, men de er også sammen med pasientene. Personalet befinner seg på kontoret/vaktrommet bare i tilknytning til vaktskifter/rapporter, OG noen har alltid stuevakt og er hos pasientene også da.

Et livsgledeprosjekt bygger på mistillit til de ansatte, og kvalitetssikring/signaturer som skal gi et bilde av at ting blir gjort. Og det bygger på en antagelse av at det er det samme hvem som gjør, og er. Dokumentasjon er det som teller, ikke hva slags pleie pasientene egentlig får gjennom hele døgnet og hele uka. Det som teller er tall, og dokumenter. En pleier er en pleier, uavhengig av person og kompetanse. Å følge skjemautfylling i henhold til livsgledesertifisering betyr at du kan følge opp skjema og instrukser uten å bruke intelligens. Livsgledesertifisering og andre lignende prosjekter er dokumentasjonsorganisering.

KS for eksempel bygger opp masse e-linker og slikt som gir opplæring i å følge disse malene. Forskningsbasert kunnskap neglisjeres i dette systemet. Det som teller er organiseringen av dokumentasjonen på at diverse punkter gjennomføres. Ikke fagkunnskapen som skal bidra til forsvarlige tjenester tilpasset den enkelte pasient. Det er lett for byråkratene å fanges av de gylne løfter, i premierte rutiner som skal få bildene av tjenestene til å skinne, i følge produsentene av rutinene. Her finner byråkratene nettopp dette løftet, og de mangler veldig ofte kunnskapen og kompetansen til å stille de riktige, kritiske spørsmålene. De ser at dette ser flott ut og dette skal også vi ha.  Så setter de i gang, og stresser opp de ansatte for dette skal og må de få til.

Innholdet i rutinene, altså bakgrunnskunnskapene og ferdighetene har veldig lite å si. E-linkene lover at det skinner, og da så. Da går vi for det.

Er det rart at konsekvensene av slike produkter, som livsgledesertifisering, blir store kostnader og lav kvalitet. Slik mange har dokumentert det for New Public Management?

Jeg kan ikke påstå at alle livsgledesertifiserte sykehjem har så lav kvalitet som i de to sykehjemmene jeg har beskrevet. Det tror jeg ikke stemmer. Mange får det til. MEN det er ikke på grunn av livsgledesertifiseringen, men på grunn av bemanningen. Nok kompetanse og nok personale. Ledelse som hjelper og veileder sine ansatte til å få det til, som hjelper sine ansatte til å bruke sin kompetanse. Det er ikke mulig å årsaksforklare det enkelte sykehjem med god livsglede med livsgledesertifisering. Fordi om en svane er svart, så kan vi ikke si at alle svaner er svarte. Så enkelt er det.

Derfor er det så viktig å se at livsgledesertifisering av sykehjem, som per i dag oppfattes som et kvalitetsstempel, faktisk er et totalt verdiløst kvalitetsstempel. Det finnes sykehjem som har kvalitetsstempelet, som altså er som de to sykehjem jeg har erfart og beskrevet her.

Ved de samme sykehjem har man gjort sykepleiens viktigste fagredskap, sykepleieplanen, utilgjengelig. Sykepleieplanen er en problemløsningsmetode for mennesker med denne kompetanse, som skal sikre også livsglede, som en del av de sykepleietjenestene pasientene skal ha. I stedet bruker enkelte av disse livsgledesykehjemmene tid på å overføre pasientene sine livshistorieskjemaer til data, slik at de kan endre livshistorien deres underveis. Hvem kan endre livshistorien til et levd liv?

Det er den sykepleiefaglige tenkningen og den sykepleiefaglige gjennomføringen som må ha plass i sykehjemmene for å sikre god sykepleie, ikke livsgledesertifisering.

Tomme kvalitetsstempler har vi ikke bruk for i dagens helsevesen. Det har ikke Norge råd til å bruke penger på.