Radiumhospitalet-en perle i et slitt bygg

Blogg 0 kommentarer

Så går de rundt i gangen da-hendene som holder et godt grep rundt intravenøs-stativet og drar den foran seg-personer uten hår på hodet. Et stativ fullt av intravenøse kurer. Kur nr 2? nr 1?

Du hilser. Skal jeg smile? Virker det overfladisk? Skal jeg se alvorlig ut-vil det se forståelsesfullt ut-når jeg møter blikket? Jeg velger å smile. Alvoret kan jeg ta senere.

Mange hender som parkerer stativene sine i samme rom. Det er mat. Noen velger å gå til bufeen selv og prøve å bære brettet sitt med en hånd mens de drar i stativet med den andre. Rene sjongleringskunsten. 

Jeg stresser inn i dette rommet for å hente mat til en som er på rommet sitt. Jeg hører samtalene i matsalen der man kan dele alvorlige ting med hverandre som om det er helt hverdagslig. 

Jeg registrerer at forståelse oppstår i dette rommet. Og at man støtter seg på hverandre-andre i samme situasjon. Jeg merker at det gjør noe med meg å være vitne til dette. Jeg blir minnet om at iblant finnes det mørke kroker i pasienter der en sykepleier ikke kan nå inn. Men det betyr ikke at ikke en medpasient kan nå fram. Jeg går ut av rommet som lever sitt eget liv. Og så går jeg til de oppgavene jeg kan klare-tender love and care.

En tilnærming uten maske. En oppriktig interesse. En serviceholdning. Og fokus på å fange opp behov. Det finnes en taus forståelse for dybdene i livet på dette sykehuset. En endeløs dybe-samtidig ofte glede.

Jeg tenker på de som jobber her fast-som satser på hver enkel person som om det alltid kommer til å finnes håp. For alle. Bestandig. 

Edna Eriksen, sykepleier for Adecco