Møkkaapparat

Blogg 0 kommentarer

Møkkaapparatet en en fast del av min arbeidsdag, det bor i lommen min gjennom det meste av vakten og jeg forventes å reagere med å ta det frem hver gang det gir den minste lyd fra seg. Vaktmesteren kaller møkkaapperatet for den bærbare telefon, den gir lyd når en pasient vil tilkalle meg, når noen vil ringe meg, når noen trykker på overfallsalarmen eller noen setter fyr på gardinene….

Man kan si jeg har et nært forhold til møkkaapparatet, men samlivet er ikke uten komplikasjoner. Møkkaapperaten vandrer fra lomme til lomme i løpet av uken. Det kjenner nok ikke Murphys lov, men lever etter det - det ringer alltid når det passer dårlig å ta det. Mange som ringer utenfra tror jeg kan ta møkkaapperatet like fort som folk flest tar mobiltelefonen sin. Det bor jo i lommen min. Jeg har måttet forklare både pårørende og arbeidskamerater at jeg IKKE tar møkkaapparatet når jeg har hansker på - hverken sterile hansker eller andre arbeidshansker.
Bakteriene må elske møkkaapperatet! Det har baderutiner og tørkes av med sprit etter hver vakt, men det bor i alle lommer, er innom alle rom, blir tatt i allverdens situasjoner der både hygienen og taushetsplikten er truet. Overflatespriten hjelper noe, men det at det lever mye rart på og i møkkaapparatet er det nok liten tvil om. Og dette lille møkkaapparatet er ikke alene. Langt derifra.

Tastaturene til computerne på vaktrommet har også en tendens til å utvikle egne økosystemer, økosystemer der bli foret av travle ansatte der må “spise på tastaturet” for å få dokumentert alt der må dokumenteres. Der har vi en rutine på å tørke av tastaturene ukentlig - men det blir ofte glemt… tror jeg. Blæreskanneren kan få mye kroppskontakt i løpet av en uke - og jeg har aldri hørt vi har noen rutine på rengjøring av hele blæreskanneren, Eller for EKG apperatet…og disse møkkaappaatene er ofte innom svært syke pasienter- Iblant også innom smitterom.

Murphys første lov sier at alt som kan gå galt går galt. Og Murphys andre lov sier at alt som går galt går galt på det verst tenkelige tidspunktet….men bakterier er små og vi ser dem ikke. Hvor ofte går det galt med hygienen uten vi ser det? Møkkaapparatene utgjør et strålende transportsystem for bakteriene i avdelingen. Det hjelper ikke vi forsvarer oss med at vi har liten tid. Eller mange ufaglærte der som regel ikke vet at noe så enkelt som en urinveisinfeksjon kan overføres fra en pasient til en annen gjennom kontaktsmitte. 

Det bryr ikke bakteriene, de har gode dager og hygienen er på vikende front. Vi bærer bakteriene rundt i avdelingene, og det i en tid da stadig flere av dem utvikler resistens mot både det ene og det andre antibiotika. Vi er på vei mot en fremtid der likner på fortiden, der folk kunne dø av banale infeksjoner…. Lurer på om det var grønnsåpe eller medikamenter som førte til tuberkulosens tilbakegang for en generasjon eller to siden? Kanskje vi gir apotekeren æren rengjøringsassistenten burde hatt?

Lurer på hvor langt det hele må gå veien for bakteriene før hygienen får sin renessanse? Før vi får tid å bruke de kunnskapene vi faktisk har? Før vi får gode hygieniske rutiner, nok stellefrakker, nok hansker, nok folk, nok overflate sprit? Nok resurser til å slå bakteriene tilbake? Sånt kan jeg lure på når jeg kommer på jobb og får overrakt den bærbare telefonen. Bakterienes minibuss. 

Møkkaapparatet.