Er slankeoperasjon siste utvei eller er det noe vi ikke ser langs veien?

Blogg

Jeg har den siste tiden tatt imot flere pasienter med komplikasjoner etter gastric bypass eller gastric sleeve operasjon. Etter samtale med disse pasientene virker det som om de ikke har kjent til farene med komplikasjoner i forkant av operasjonen. Jeg vet at det skal være et opplegg rundt denne pasientgruppen med nøye informasjon om komplikasjonsfaren i forkant av en operasjon. Men informasjon gitt betyr ikke nødvendigvis informasjon hørt.

Dersom en går inn til en samtale med et mål om å få denne operasjonen, fordi det virker som den eneste mulige utvei, kan jeg godt forstå at noe av informasjonen «forsvinner» i alle tankene man allerede lytter til. Jeg er ikke prinsipielt imot denne typen operasjoner, og har sett flere tilfeller hvor det har vært svært vellykket resultat, på mange områder. Likevel tror jeg samtaler før en eventuell operasjon kan inneholde noen andre mulige løsninger dersom fokuset holdes åpent og ikke låses til et resultat eller en metode.

Det jeg har lest av undersøkelser rundt denne pasientgruppen ser ut til å trekke en rask konklusjon mellom det å oppnå lavere BMI og positive effekter som større arbeidskapasitet, bedre livskvalitet og selvfølelse. Min erfaring med folk som sliter med mat og vekt, i begge retninger, er at BMI ikke har noen direkte innvirkning på disse faktorene, men at det skjer en hel del andre ting i prosessen som påvirker.

Jeg mener det er mange av de samme tankene som svirrer rundt blant de som sliter med å spise mer og de som sliter med å spise mindre. Nå er det ikke alle som lider av sykelig overvekt som har en overspisingslidelse, slett ikke, men jeg synes det er viktig å sette fokus på alle andre veier før man tyr til siste utvei, som et kirurgisk inngrep bør være.

Fellesnevneren ligger i at mange tror at «når jeg bare har gått ned x antall kilo», «når jeg bare blir frisk» eller «når jeg bare oppnår ditt eller datt» - «så kommer jeg til å føle meg bedre». Reklame for denne typen operasjoner synes å spille på nettopp denne ideen.

Jeg mener bestemt at selvfølelse slett ikke er direkte knyttet til BMI eller prestasjoner, men utelukkende knyttet til hva en tenker om seg selv. Dette igjen vil i sterk grad påvirke ens kapasitet til å delta i arbeidslivet, og det sosiale livet. Min påstand er at dersom selvfølelsen er god og en har det godt i seg selv, vil dette resultere i at en følger kroppens behov for mat i større grad enn de emosjonelle behovene for å spise eller sulte seg. Dette vil igjen regulere vekten nærmere trivselsvekt eller idealvekt.

Hvis dette stemmer, kan det da tenkes at man begynner i feil ende når man velger å ty til operasjon? Og at de samme gode resultatene kunne kommet dersom en begynte i en annen ende i stedet?

Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å legge om livsstil dersom kravene eller rådene kommer utenfra, både når det gjelder å spise mer for å berge livet og når det gjelder å spise mindre for å berge livet. Det virker for meg som om jo hardere jeg går inn for å overbevise noen om å endre sitt spisemønster, jo større blir motstanden. Det som derimot ser ut til å fungere bra, er å jobbe mot en bedre følelse og mindre tankestøy. Da hender det ofte at pasienten selv ser nye løsninger som ikke var tilgjengelig for en så lenge en stritter mot det som blir foreslått. Når motivasjonen og løsningene kommer fra en selv, har man et helt annet og mye bedre utgangspunkt. Etter min erfaring er det her den positive spiralen starter, og vi som helsepersonell kan støtte og veilede underveis.

For å komme hit må kanskje også VI være åpen for å kunne se noe nytt ..?