Toget det ikke broderes faner til

Blogg 0 kommentarer

Dette er et brev jeg skrev til statsministeren, kommunepolitikere i Bærum og aviser i fjor. Det vakte forbausende lite oppmerksomhet - bortsett fra hos mine medhelsesøstre og hos lærerkollegaene mine. Dessverre er temaet like aktuelt i år. Bærum kommune har fortsatt ikke valgt å prioritere forebyggende helsearbeid hos barn og unge. Jeg kvesser derfor pennen igjen. Jeg gir ikke opp - dertil er saken for viktig!

Vi går i fakkeltog, protesttog og fredsmarsjer….Vi har 17.-maitog med flagg og faner. Vi roper høyt om urettferdighet og mobiliserer til folkeaksjon.

Det går også et stille tog gjennom hele landet vårt. Ingen vet at de går i samme tog, det er ingen som roper høyt for at alle skal se og høre.

Ole går i tog - men han går alene. Redd for at gjengen skal se han - han tør ikke si noe i frykt for at det blir verre. Han går til døra der hun sitter - men hun er i møte med foreldrene til Jøran i 3b, han med CP, som har individuell plan og tilpasset opplæring. Ole kan ikke vente. Han må tilbake til klassen før noen oppdager at han har vært for lenge borte. Han stålsetter seg for kommentarene, og vet at i morgen venter de ….

Marie vifter heller ikke med flagg - hun passerer Ole i korridoren. Hun trenger å spørre om noe med puberteten …Pappa er ikke så flink til å forklare, og han er mye trist etter at mamma døde i fjor sommer. Helsesøster er visst opptatt. Det må vente. Marie hopper over gymmen i dag også, selv om det er volleyball. Neste gang det er gym skulker hun hele dagen.

Mor til Ahmed og Naomi går til helsesøsters kontor for å få råd. Far sliter med traumer etter krigen, og har veldig kort lunte. Barna kommer ofte i veien - og nå vil hun spørre om det finnes noe man kan gjøre for å skåne barna for mer ufred hjemme. Historier om barn som blir tatt fra foreldre ligger i bakhodet hennes - men det må da være noe man kan gjøre før det går så galt? Helsesøster er på en annen skole i dag - mor mister motet og snur hjem igjen.

Lærer Agnes fortviler over Kim. Han gjør jo aldri som hun sier - han har makk i rompa og svimer rundt uten å gjøre noe fornuftig. Riktinok var det bedre i fjor, men etter at han fikk en for tidlig født lillesøster har han slått seg helt vrang. Helsesøster har satt av tid til en samtale om 2 uker - undres på hva Kim finner på før den tid?

Siri trenger å skifte bandasjen på håndleddet. De fine rispene hun har laget selv verker. Hun vet at helsesøster kommer til å spørre om den virkelige smerten hennes. Derfor er Siri nesten lettet over å finne lapp på døra om at helsesøster ikke er på skolen i dag på døra. Da kan hun drøye litt til. Kanskje smerten kan lindres i nye risp? En smerte mot en annen ….

Dette toget av barn, unge og deres foreldre, som går til lukket dør, er det ikke mange som hører om. De står ikke i avisen og roper om midler. De reklamerer ikke for sin livssituasjon, sin smerte og frustrasjon. De gjør det de kan best; tåler litt til.

Derfor skriver jeg. Jeg vil være der hver dag - ha mer tid til å lytte - gi større rom for å snakke om de tingene som det ikke flagges for i dag. Jeg vil hjelpe flere i vanskelige livssituasjoner - fortsette å vise at man kan finne håp i at ting kan bli bedre - være en støtte i tunge stunder - gi oppmuntring når det går bedre - fortsatt være fagmenneske og medmenneske. Jeg vet at det nytter - jeg vil gjøre mer av dette! Jeg roper gjerne! Det holder ikke med fakkeltog - noen må ha tid til å snakke med de som trenger det også. Helsedirektoratet anbefaler at en helsesøster i barneskolen skal ha ansvaret for 300 barn - i Bærum har vi mer enn dobbelt så mange. Regjeringen har bevilget 17 millioner i tilskudd for å styrke helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten i vår kommune. Så lenge disse midlene ikke blir brukt etter intensjonen står 100 millioner øremerkede midler fra Høye og Sanner ubrukte. Bærum kommune har diskvalifisert seg fra å i det hele tatt søke … 

Kom igjen - skal vi snart vise den oppvoksende generasjon at vi tar dem på alvor? At vi “står sammen for barn og unge”?

 

Med vennlig hilsen

Solveig Dorthea Enger

Helsesøster og tillitsvalgt i Bærum Kommune

For ordens skyld; alle navn i innlegget er fiktive - men situasjonene er virkelighetsnære.