Konfliktenes oppstandelse!

Blogg

Her om dagen var jeg på en gruppetime på 3T, mitt lokale treningssenter. Instruktøren sa på slutten av timen at ”nå har tida jammen gått fort, dere”!!!

Jeg kjente en umiddelbar motstand og trang til å protestere! Jeg hadde ikke trent på en måned og kjente med hvert fiber i meg at timen var langt som et ondt år….tiden har vel ALDRI gått saktere, tenkte jeg!!

Det slo meg da jeg gikk hjem fra treningen at tiden går vel egentlig stort sett i ganske jevnt tempo, hele tiden…

Opplevelsen av tiden, derimot, kan variere veldig fra situasjon til situasjon, fra dag til dag.

Det falt meg ikke inn å begynne å diskutere med denne usedvanlig morgenfriske instruktøren om det var min oppfatning av tiden som var riktig eller om det var hennes!

Det hadde vel strengt tatt ikke så mye å si, vi hadde bare en ulik opplevelse av en time en søndag morgen, det er alt!

MEN – når det kommer til andre ting og situasjoner i livet, kan jeg merke at det betyr utrolig mye for meg om andre er enig med meg og ser det samme som meg eller ikke! Er det ikke egentlig basert på mye av det samme? Vi har alle vår egen opplevelse av virkeligheten, hele tiden! Vi ser vår virkelighet gjennom et filter av våre tanker, følelser, kunnskap, erfaring, dagsform, overskudd osv.

Når blir en uenighet til en konflikt?

Noen ganger er det selvfølgelig en stor fordel om man er enig om ting, dersom man skal ta en avgjørelse, og spesielt om en skal ta en avgjørelse raskt. Men hvorfor har vi dette enorme behovet for å være enig om alt, hele tiden? Er det ikke fint å kunne se ting fra ulike vinkler? Med forskjellig bakgrunn?

Jeg for min del har fått de aller største lærdommene i livet fra folk som har vært uenige med meg. De har sett noe annet enn jeg har sett, og dermed har jeg lært noe nytt.

Jeg lurer på om det å være uenig er så skummelt for oss fordi vi er redd for å havne i konflikt. Når en havner i konflikt snakker en plutselig om ting som ikke omhandler saken i det hele tatt…det er noe annet enn å være uenig. Å være uenig i seg selv er ikke farlig på noen som helst måte, så lenge vi ikke blir redde, går i forsvar og skaper en konflikt ut av det. Her har vi så mye større innflytelse enn vi gir oss selv kredit for!! Ingen kan påføre oss en konflikt dersom vi selv ikke tar imot og henger oss på! Vi kan ha opplevelsen av at den andre påfører oss eller fører oss inn i en konflikt, men vi kan aldri havne der hvis vi ikke lar oss lede og blir med inn i den.

Sykepleieperspektiv

Så, hvorfor skriver jeg om dette i Tidsskriftet Sykepleien?

Jo, fordi jeg mener vi sykepleiere er altfor redde for å være uenig! Vi har en tendens til å tro at det alltid er en ”rett” eller ”galt” og at man må ”vinne” eller ”tape” en diskusjon. På bakgrunn av dette kommer sykepleieperspektivet bort fra mange viktige diskusjoner innen hele helsevesenet! Vi HAR et annet perspektiv enn mange leger, vi HAR et annet perspektiv enn økonomer og direktører, vi HAR et annet perspektiv enn de som skal sørge for drift og balanse i regnskap – og det SKAL vi ha!!

Jeg mener problemet oppstår når vi tror, håper eller forventer at alle skal være enig med oss. Grunnen til at jeg sier det er at jeg gjennom mine 15 år som sykepleier har opplevd gang på gang at vi som gruppe sier fra, litt forsiktig i all offentlighet, mye kraftigere oss imellom – og blir fortvilet når vi ikke blir hørt – og så fortsetter vi å snakke mest om fortvilelsen over å ikke bli hørt, enn det vi hadde på agendaen i utgangspunktet. Alt dette gjør vi helt uskyldig, fordi vi ikke ser klart at vi alle har vår egen opplevelse av virkeligheten, hele tiden.

Framtidsdebatten

Jeg tror at dersom vi ikke er så redde for å være uenig, dersom vi tør å snakke litt høyere i andre forum enn kun våre egne om de ting vi er opptatt av, så kan vi få fram et perspektiv som verden sårt trenger i dag! I en tid hvor markedsøkonomi styrer mye mer enn jeg er komfortabel med å tenke på, trenger vi et perspektiv som ivaretar det nære, menneskelige, mellommenneskelige og varme.

Kanskje kan det å se at alle har sin egen opplevelse av virkeligheten gi et større rom for det å tåle å være uenig? Vi trenger sykepleiere i debatten om organisering av helsevesenet framover. Vi trenger sykepleiere som tåler å være uenig og som kan stå stødig i sitt perspektiv og snakke om dette, samtidig som vi må være med på endringen og utviklingen – for den kommer!

For å finne de virkelig gode løsningene på framtidens utfordringer tror jeg vi må tåle å være uenige i alle leirer slik at vi kan se så mye nytt som mulig - for det trengs!!