Er vi mer nøye med bilene våre enn vi er med våre eldre?

Dette kan jo ikke sammenlignes tenker du kanskje. Nei selvfølgelig ikke, men...   

Dette skrev jeg på siden "Verdig eldreomsorg", fikk mange kommentarer og folk mener dette "treffer". Derfor velger jeg også å legge det ut her.

Som administrator på siden "Verdig eldreomsorg" får jeg ukentlig mailer og kommentarer fra dere som følger siden.

Fra pårørende som bærer på sorg, fortvilelse, sinne eller frustrasjonen, veldig ofte en blanding av disse. De har opplevd eller opplever at mor eller far ikke har det bra, og at de ikke får den hjelpen de behøver på sykehjemmet eller i hjemmesykepleien.

Jeg kan råde dem til å klage på eventuelle avslag, be om samtale osv., men det som er felles for de fleste er at de ikke har god tid. I livets siste fase har en ikke god tid, og det er forferdelig trist å se på at sin egen mor eller far ikke har det bra. Tankene mine går da også automatisk til de som ikke har pårørende, de som ikke har noen som står opp for seg eller hjelper seg. De det går enda mer utover i dette effektiviseringshysteriet, hvor nedbemanninger og innsparinger har blitt en dagligdags ting. 

Jeg får også mailer fra fortvilte pleiere, som føler de ikke får gjort jobben sin og vurderer å begynne i et annet yrke. De våger ikke si fra at de jobber uforsvarlig, at de ser at pasientene ikke har det bra. Det er skremmende! 

Nå må dere som styrer få opp øynene, be om mer ressurser til eldreomsorgen i kommunen deres. Dette er mennesker som har stått på og kanskje bodd i kommunen deres i alle år. De fortjener kun det beste. Dere kan spare i byråkratiet tenker jeg. Vi behøver ikke en hel haug med mennesker som sitter og bestemmer hvordan de få som virkelig jobber MED OG HOS pasientene skal jobbe. Det er de som jobber "på gulvet" som har kompetansen, det er disse som vet, det er disse dere må samarbeide med, høre på og respektere. Er det så vanskelig å forstå? 

La meg si det slik. Dere skal reparere bilen deres. Hvem vil dere skal gjøre det? Daglig leder, mellomleder eller bilmekanikeren? Svaret er enkelt. Selvfølgelig bilmekanikeren. Men daglig leder har bestemt at bilmekanikeren bare får gjøre halve jobben sin. Han gjør det motvillig, fordi han forstår at denne bilen kommer snart tilbake igjen, kunden vil klage. Men der og da har han ikke noe valg, fordi han har ti andre biler han MÅ bli ferdig med denne dagen.
Hva skjer så? Jo kunden kommer tilbake, klager og anbefaler ingen dette verkstedet. Bilmekanikeren forsøker å si fra men blir ikke hørt. Han finner seg til slutt en annen jobb.

Men noen verksteder har forstått at det lønner seg å reparere bilen ordentlig. I det lange løp sparer de faktisk på dette. De får ingen klager, bilmekanikerene er fornøyde fordi de får gjort jobben sin slik de har lært og ikke minst er kundene fornøyde. Plutselig forstår de også at de ikke behøver denne mellomlederen. De kan i stedet ansette to dyktige bilmekanikere. Det som da skjer er at dette verkstedet reparerer like mange biler som de andre, de får ingen klager men har en mellomleder mindre.

Er det forståelig? Pleiere som kan fager sitt behøver ikke flere ledere over seg. De behøver en leder som jobber sammen med seg. En som ser og forstår. En som kjenner og respekterer medarbeiderne sine, kjenner pasientene og deres pårørende.

Den dagen dere som er politikere og ledere forstår dette, ja da har dere kommet langt. Dere må spare der det ikke går utover pasientene.

Jeg har ikke for vane å sammenligne biler og mennesker, men jeg lurer på om dette er det eneste språket som blir forstått...

Vi ønsker det beste for våre eldre og jeg vet det er mulig.