Pasientsikkerhet, beleggsprosent og arbeidstid

I flere år har hele helse-Norge hatt stort fokus på pasientsikkerhet. Det skal sprites hender, fjernes ringer og klokker, uniformeres korrekt og man skal ha fokus på fall, trykksår og alskens indikatorer. Ved St. Olavs Hospital går direktøren jevnlig en pasientsikkerhetsvisitt for å se at alt er i orden og for å få innblikk i hvilke utfordringer som truer pasientsikkerheten ved de enkelte avdelingene. Samtidig ligger pasientbelegget jevnt og relativt stødig oppunder 100 % i flere av de samme avdelingene. Det nærmer seg to år siden den tyske forskningsrapporten som viste at å ha mer enn 92,4 % belegg er å planlegge med økt dødelighet ble publisert. Gjennomsnittsbelegget i OECD-landene er omtrent 78 %.

Mye er sagt siden artikkelen ble publisert. Møter er avholdt og problemer er belyst, men enkelte avdelinger er stadig like overfylte. Det er inngått nye avtaler med kommunene, og man er sammen enige om at ferdigbehandlede pasienter ikke skal ligge på sykehus. Innholdet i avtalene ser kjempefint ut, og samtidig ligger fortsatt mange ferdigbehandlede innlagt. Og misforstå meg ikke, kommunene har en soleklar rett til å avvente å ta i mot pasienter som de enten ikke har kompetanse eller kapasitet til å ta i mot. Det skal alle være glad for, både de ansatte i helsevesenet, pasientene og deres pårørende.

Så hva er det man ikke greier å få til? Alle er enige om at det å ligge inne i sykehus bør unngås i det lengste. Man skal prøve andre ting før noen legges inn. Man skal behandle raskt og effektivt når pasienter først må legges inn og de samme pasientene skal raskest mulig ut og tilbake til sitt eget liv etter at de har vært innlagt. Tankene er gode, planene ser gode ut, alle parter ser ut til å være enige og politikerne applauderer. Hvor går det galt? Hva er det som ikke fungerer optimalt? Hvert eneste år jeg har vært tillitsvalgt kommer etterjulsvinteren med en topp i antall innlagte og antall ferdigbehandlede vi ikke får ut. De ansatte melder om pasienter i korridorer, på legekontorer, på undersøkelsesrom og en evig jakt på neste ledige seng. Er dette god pasientsikkerhet? Ikke i følge forskningen! Ansatte melder om at de er slitne, ringes og SMSes til ekstravakter og etter hvert blir syke. Hvert år skjer dette. Hvorfor lærer vi ikke? Eller gjør vi det? Lærer vi av det og legger planer for neste vinter? I tilfelle vi gjør dette, hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor buler veggene i sykehuset fortsatt utover på etterjulsvinteren? Og, tro meg, jeg vet at det ikke er mye ledig kapasitet ute i kommunene heller… Men hvorfor er det sånn?

Kravene til effektivisering i spesialisthelsetjenesten opprettholdes fra år til år. Det betyr at det samme antallet pasienter som i fjor, ikke lenger er godt nok. Flere skal behandles i år. Med de samme ressursene som før. Altså flere pasienter pr. ansatt. Om vi ikke greier dette, straffes vi økonomisk neste år. Samtidig som kravet til effektivisering fortsatt opprettholdes. Da blir konsekvensen enda flere pasienter for litt mindre ressurser. Og plutselig befinner man seg inne i en nedadgående spiral. Sykehusene sliter med å rekruttere nok kompetanse. Flere avdelinger har nærmest ikke søkere på sykepleierstillinger, mange går allerede med en konstant mangel på sykepleiere.

Kommunene er pålagt å ta mer av det som tidligere ble behandlet i sykehus. De sliter også økonomisk. De avhjemler sykehjemsplasser og oppretter omsorgsboliger med døgnkontinuerlig bemanning. Det høres flott ut, men kravet til antall ansatte er langt fra det samme og pasientene må betale mye mer for disse plassene. Kommunene sliter også med rekrutteringen. De har heller ikke nok sykepleiere. Det utdannes færre sykepleiere i Norge enn det antallet som går av med pensjon årlig. Dette er en kjent utfordring. Både fagfolkene og politikerne har vært klar over dette i flere år. Samtidig er det ikke greit å presse flere gjennom utdanningen heller, vi er avhengig av at de som uteksamineres har den kompetansen som kreves. En nylig gjennomført nasjonal deleksamen viser at det kanskje ikke er optimalt det som foregår i utdanningssektoren heller…

Og hvordan skal vi løse alt dette? Vi har ikke sykepleiere nok i sykehusene eller i kommunene og det er for få som vil bli sykepleiere. Hva er svaret? Arbeidstidsutvalget og flere med dem mener at svaret er å tyne dem som allerede er «innenfor» enda litt mer. De ansatte som allerede melder om at de er nær sykdom på grunn av belastningene skal nå fratas kontrollen med arbeidstiden sin. Det vil medføre mer ubekvem arbeidstid og sannsynligvis enda mer helgejobb. Min kollega Gro Lillebø har allerede skrevet om dette på maddam.no, jeg skal ikke forsøke å overgå henne for hun skriver svært godt!

Men, om tannkremtuben er tom, kommer det mer tannkrem ved å klemme enda litt hardere?