Da fastlegen sviktet...

Der satt han i sofaen min. 56 år gammel, sliten, trett og fortvilet. Han gråt. Onkelen min satt foran meg og gråt i fortvilelse, mens han forteller. Jeg ba ham om det, å fortelle hva som har skjedd den siste uken. Og han fortalte.

Dette her, det er historien om hvordan en fastlege på sitt vis sparker til en som så vidt har klart å reise seg etter mange år med rusmisbruk.

Jeg er rasende og forbannet. At det er mulig å behandle mennesker slik han forteller at han er blitt behandlet. Han er et menneske, med følelser, tanker, hjerte, sjel og ånd. Og han fortjener å bli behandlet som nettopp dette, et menneske. Uansett fortid.

 Kort fortalt handler bakgrunnen hans om årevis med rusmisbruk. En sykdom så altfor mange sloss og kjemper med og mot, uten at hjelpen alltid strekker til.

Jeg vil ikke høre annet enn at dette er en sykdom, så kan de som mener noe annet søke andre arenaer enn denne. For her forteller jeg utfra et perspektiv om at rusmisbruk handler om sykdom. Og det har egentlig det offentlige helsenorge også konkludert med. Og en sykdom skal behandles om det er mulig.

 Han bor et godt stykke utenfor Oslo. Jeg tror han nesten har sett på hovedstaden som et slags rovdyr, på jakt etter ham. Så han ville bort og vekk herfra hvor han har lagt igjen så altfor mange år av sitt liv. Så til sist ender han opp i en liten leilighet langt fra byen, med sjøutsikt, eget soverom, kjøkken og bad. Så fint. Så trygt. Men så ensomt.

 Han plages med smerter. Mye smerter. Og det er utfordrende for ham. Det isolerer ham. Han klarer ikke så mye.

Vi skulle jo reise nordover vi to. Jeg skulle ta ham med for å besøke mormor, hans mor. Hjelpe ham på reisen, være der sammen med dem.Et av de fineste sommerminnene jeg har, var sammen med nettopp disse to. Mormor og onkel. Vi var sammen noen dager hjemme i Nyelv. Laget middager, sov ettermiddagshvil, ryddet og ordnet utenfor huset, kjørte til nærmeste kafe for å få i oss litt kaffe og ikke minst kaker. Det var så rolig og lun stemning.

Og det var dette jeg hadde i tankene da jeg tilbød meg å ta ham med nordover. Han har jo ikke vært der på 8 år. Det er på tide. Mormor begynner å dra skikkelig på årene. Han må jo få treffe henne. Så jeg går 100% inn for å få til en reise.

Men han klarer ikke. Han plages av angst og av smerter. Ensomheten handler om mye mer enn det å ikke ha mennesker rundt seg. Man kan være ensom i sin angst, ensom i sine smerter. Der er ingen andre enn bare ham selv i dette. Jeg kan ikke hjelpe eller ta fram ham angsten eller smertene.

Så ryker han utfor. Med fastlegens «bistand og hjelp».

Han forteller legen hva han trenger, smertestillende i form av et smerteplaster. Slike plastre som avgir smertestillende i jevne doser hele døgnet i en uke. Så må det nytt plaster til. Dette ville ikke gitt ham noe rus/eufori, det ville gitt ham lindring. Og det var det han trengte. Smertelindring.

Men hva avspises han med? Jo, han er jo tidligere narkoman må skjønne, så her gir vi blaffen i smerter, og han får 1 stk Paralgin forte per dag. Det er som å skvette vann på gåsa for å si det rett ut. Han oppnår ingen smertelindring på dette. Og legen hører ikke på ham. Sannsynligvis fordi han har den fortiden han har.

Men for svarte svingende, både aktive og forhenværende rusmisbrukere kan få vondt! De kan ha smerter på lik linje med alle oss andre!

Hva er det de lærer på doktorskolen om det er slik å forstå at en narkoman/forhenværende rusmisbruker bare skal avspises med uvirksom behandling når de har vondt?? Det er til å gråte av! Jeg kjenner jeg er så forbannet.

For hva var følgende her? Jo, min onkel han starter med selvmedisinering. Mens han glir lengre og lengre inn i depresjonen. For han vet at dette er galt og feil, men han ser ingen andre utveier. Til slutt har han sprukket! Han er på vei til Oslo. Der får han tak i gatas smertelindring. Den som der og da tar både angst og smerter. Injiserer, flere ganger. Han har sprukket.

Han får lindring fra smertene, men på helt feil måte. Fordi legen sviktet. Legen hørte ikke på ham. Legen som kunne hjulpet ham, sviktet fullstendig.

Det er slett ikke alltid slik at en med hans forhistorie bare er på jakt etter piller. Det kan faktisk hende at vedkommende har vondt og har smerter. Tvilen MÅ da komme pasienten til gode noen ganger vel?

Jeg er ikke naiv. Jeg kjenner onkelen min. Jeg har fulgt ham i mange år. Jeg vet om kampene hans, hva han vil og ønsker, jeg vet om smertene og om angsten.Jeg har trøstet ham over telefonen når psykosene kom i forbindelse med brå avslutning av substitusjonsbehandling (metadon).

For det gjorde han, kuttet ut metadonen. Han ville ikke ta noe. Han ville vekk fra metadonen også. Han fikset ikke bivirkningene.

Så han kuttet brått ut og gjennomgikk et mareritt uten sidestykke. Det ville alle forstått om de hadde snakket med ham under prosessen når kroppen skulle kvitte seg med stoffene.

Men han kom igjennom det også. Uten å gi etter for fristelsen med å ta dop. Så han er sterk når han vil.

Men han taper i møte med disse evige smertene. Og det er her jeg mener legen nå har sviktet. Og det har jeg så lyst at denne legen skal få vite. At hun på solid vis har bidratt til at onkelen min nå havnet en uke på kjøret. Nå må han til avrusning, han har vandret gatelangs i Oslo, fortvilet og uten penger eller løsninger.

 Selv er jeg i en flytteprosess og har knapt nok madrasser nok til min egen sønn og meg selv. For tiden.

Så det eneste jeg har kunnet bidra med er psykisk støtte, en gammel telefon (han har ødelagt sin egen), noe penger og forsikringer om at jeg er glad i ham.

Jeg har vært i kontakt med Kirkens Bymisjon. De har for tiden gitt ham tak over hodet og mat. Og de snakker med ham. Tar seg av ham og de har hjulpet ham nå til å trappe ned, slik at abstinensene ikke blir for kraftige. Fordi en uke med sterke stoffer er nok til å gi ham fryktelige abstinenser.

Jeg er evig takknemlig for at det finnes slike som Kirkens Bymisjon. Jeg sendte dem en mail i fortvilelse, fordi jeg selv ikke kunne gi ham tak over hodet. De tok tak. De svarte meg, de ringte meg. Han er trygg. De hjelper ham på bena igjen.

Men fastlegen, hun burde blitt tatt i skole av leger som virkelig kan dette her. Som vet hva menneskeverd er, som vet å møte slike som onkelen min, med den respekt og forståelse det kreves i møte med et hvert menneske.

 Dette er fortalt og gjengitt med tillatelse fra ham det gjelder./ Innlegget er første gang publisert på min blogg: www.mayforsberg.blogg.no