Det får fargerike klær til å falme og papir til å blekne. Men kan lys ha noe å si for legemidler?
Kilder: Hanne Hjorth Tønnesen: Medicines and light - ensuring patient safety: Photostability of parental products, Merriam-Webster dictionary
Er legemidlene oppløst i glukose, kan lyset gjøre dem til små, tikkende bomber.
Lys får fargerike klær til å falme, fotografier til å gulne og papir til å bli sprøtt. Men hva gjør det med legemidler?
Det har interessert Hanne Hjorth Tønnesen i snart 40 år. Hun er professor i farmasi og aktuell med en ny håndbok om legemidler og lys.
I boken beskriver hun en hendelse fra virkeligheten: En pasient fikk medisin intravenøst, men sykepleierne observerte at virkningen avtok over tid. Infusjonen ble gitt over 24 timer, og da den gikk mot slutten, ble innholdet i posen analysert. Analysen viste at bare ti prosent av legemiddelet var intakt.
Gitt i et sørvendt rom, med store vinduer uten gardiner, hadde lyset nesten helt ødelagt medisinen.
Dette eksempelet, mener Hanne Hjorth Tønnesen, illustrerer godt hvorfor sykepleiere må tenke på lys når de gir legemidler. Det gjelder alle typer legemidler, men i håndboken tar hun for seg parenterale væsker.
Men hva er det lyset gjør? I håndboken forklarer hun at lys inneholder energi. Og når legemidler utsettes for lys, overføres energi. Denne energien kan påvirke både virkestoffet og andre ingredienser. Det er komplekse prosesser, som kan ha som mulig resultat at lyset får molekylene til å oppføre seg annerledes enn om de ikke var påvirket av lys. Noen blir ødelagt, andre blir omdannet så de blir giftige.
Potensielt kan det utsette pasienter for stor fare.
Men Hanne Hjorth Tønnesen opplever at det både er lite kunnskap og interesse for problemstillingen.
Som ung farmasøyt opplevde hun kvalitetssikringen som foregikk, som useriøs.
– Den kunne bestå i at legemidler ble lagt i en kurv og hengt ut av vinduet over sommeren, og så undersøkt, forteller hun.
– Da jeg begynte å grave i dette, ble jeg veldig sjokkert. Men dette er tatt tak ifra myndighetenes side, og er blitt enormt forbedret siden slutten av 1980-tallet.
Hun sier dette tas på det største alvor både ved utvikling og godkjenning av legemidler.
– Men ute i praksis, der legemidlene håndteres, er dette noe som neglisjeres.
Primært tror hun det skyldes mangel på kunnskap.
Håndboken, Medicine and light – ensuring patient safety: Photostability of parenteral procedures, er finansiert av legemiddelselskapet Becton Dickinson, som produserer medisinsk utstyr.
– Tenker du det kan være problematisk?
– Nei. Selskapet har gitt et stipend til Universitetet i Oslo, og som jeg har søkt om og fått. Stipendet har i sin helhet gått til å finansiere grafisk design og trykking av boken. Jeg har ikke hatt noen kontakt med selskapet utover det. De har ikke gitt noen penger til meg personlig, og jeg har ikke brukt dem eller deres produkter i arbeidet. Det er heller ingen faglige bindinger mellom meg og dem.
– Hvorfor vil de finansiere en slik bok, tror du?
– Jeg tror det er en ren frustrasjon i miljøet, sier hun.
– Jeg opplever at de vil gjøre det for å hjelpe kundene til å velge riktig kvalitet på infusjonsutstyr, som å kjenne til i hvilke tilfeller det er nødvendig å velge et lysbeskyttende infusjonssett fremfor et vanlig sett.
Hun minner om at legemiddelselskapene har ansvar for sine produkter frem til de er anbrutt, for eksempel ved at ytteremballasjen er fjernet eller produktet er fortynnet eller tilsatt legemidler. Da flyttes ansvaret over på den som administrerer det. I praksis er det ofte sykepleiere.
Håndboken skal deles ut gratis, og Tønnesen sier hun ikke får et øre i fortjeneste. Det har gått med mange timer fritid.
– Noen kolleger synes nok jeg har vært utrolig dum, sier hun og ler litt.
– Hvis den blir etterspurt, og trykket opp i et stort antall eksemplarer, har det ingen økonomisk betydning for meg.
Det som er viktig for henne, er at boken blir tilgjengelig for flest mulig, og at den kan bidra til å øke forståelsen av hvorfor mange legemidler må beskyttes mot lys.
Å skrive håndbok er noe hun har tenkt på lenge.
– Da jeg først ble opptatt av dette, ville jeg opplyse hele Helse-Norge, men det ble litt i overkant.
Hun dro ut til et Oslo-sykehus og underviste. Det kom noen og hørte på, så gikk de av vakt, og på vakt kom nye som ikke hadde hørt budskapet.
Men å utvikle håndbok er dyrt. Hun sier ingen har sett nytten, før nå, og håper norske sykepleiere vil be om boken.
– En utfordring er at det er få ja- og nei-svar, sier hun.
– Legemidler er forskjellige, derfor må hver enkelt vurderes individuelt.
Men i boken har hun listet opp lyssensitive legemidler som blir gitt i kjemoterapi og i akutte situasjoner. Som for eksempel adrenalin.
– Listen er ikke utfyllende, men ved håndtering av alle legemidlene som står på disse listene, bør varsellampene blinke, sier hun.
– Det er mye å passe på?
– Ja. Jeg skulle ønske jeg hadde en ferdig liste, men dette er komplekse spørsmål, sier Hanne Hjorth Tønnesen.
– Jeg tror ikke man vil klare å lage en liste som dekker over alle mulige infusjonsblandinger. Men jeg ønsker meg finansiering, så jeg kan se på for eksempel de mest vanlige blandingene.
– Har du ett råd sykepleiere må huske på?
– Alle legemidler som er fortynnet i glukose må alltid dekkes til. De er som små, tikkende bomber.
Grunnen til det, er at glukose ved sterilisering ved varme, såkalt autoklavering, brytes ned til et molekyl, som i nærvær av lys kan påvirke legemiddelet og ødelegge det.
En annen ting Hanne Hjorth Tønnesen trekker frem, er at det ikke bare er posen med parenteral væske som er utsatt, men også infusjonssettet, og særlig slangen. Der er væsken enda mer utsatt for lys, fordi en større del av overflaten blir eksponert, der den renner i et tynt lag som får lys på seg fra alle kanter.
Hun trekker særlig frem nyfødte i lysbehandling.
– De er særlig sårbare for dosejusteringer, og ligger ofte med mange infusjoner, påpeker hun.
– Behandlingen gir optimale forhold for nedbryting av stoffer som er sensitive for lys.
– Men lys er ikke bare lys?
– Nei. Det er stor forskjell på direkte sollys, lys filtrert gjennom glass og fluoriserende lys fra lamper. Men alle kan påvirke medikamenter som ikke er lysstabile.
Hun kjenner hun grøsser ved tanken på pasienter med parenterale væsker som blir trillet ut i solskinnet.
– Min absolutte anbefaling er å dekke til alt som må ut i sollys, med mindre det er ren natriumklorid.
– Hva med inne på sykehus eller sykehjem?
– Først må man sjekke om det pasienten skal ha, tåler lys. Er legemiddelet merket med at det ikke tåler lys, må det beskyttes. Man må også huske at hvis én komponent er lyssensitivt, er hele produktet det også.
Ellers må man tenke over situasjonen: Som hvor lang tid infusjonen skal gå over, er det 20 minutter eller 24 timer, og hvor pasienten ligger. Er det rett ved et stort vindu, eller langt unna? Går det an å trekke for gardinene?
At lys kan føre til at medisiner mister effekt, er en fare for pasientsikkerheten. Men pasienten som fikk infusjon der bare ti prosent av legemiddelet var intakt, ble utsatt for enda en risiko.
Da det ble oppdaget at medisinen ikke ga ønsket effekt, og før svaret på analysen forelå, ble det ordinert en ny infusjon med høyere dosering. Da denne gikk inn, fikk pasienten legemiddel med hundre prosent av virkestoffet intakt, i tillegg til at dosen var økt. Det førte til alvorlige bivirkninger.
– Det var en situasjon ingen kunne klandres for, sier Hanne Hjorth Tønnesen.
– Men den viser hvor viktig det er å ta hensyn til lys når man gir legemidler.
Les mer om håndboken og hvor den kan bestilles her: Etterlengta handbok om legemiddel som ikkje toler dagens lys
