fbpx Arbeidsmiljø - hvem sitt ansvar er det egentlig?? | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Arbeidsmiljø - hvem sitt ansvar er det egentlig??

Det er ofte snakk om arbeidsmiljøet, om det er godt eller dårlig, om det er fruktbart eller begrensende, om det er tøft eller ivaretakende. Ofte er det ulike meninger om hvordan et arbeidsmiljø er og hvordan det skal være, og også hvem som har ansvaret for at et arbeidsmiljø fungerer som vi ønsker.

Så hva er egentlig dette arbeidsmiljøet? Eksisterer det på egen hånd? Har det et liv for seg selv? Er det i det hele tatt påvirkelig av noe eller noen utenfra? Er det konstant eller i konstant endring?

Jeg tror arbeidsmiljøet til enhver tid eksisterer som et symptom på den tilstand alle i arbeidsstokken er i. Symptomene til majoriteten i flokken vil være mest framtredende. Det vil si at dersom størstedelen av flokken kjenner på noe, enten det er glede eller frustrasjon, vil dette vises i størst grad. Andre symptomer vil være tilstede hos enkeltpersoner og dermed ikke så synlige i forhold til de andre. I likhet med kroppen vår, er det noen symptomer som går over av seg selv, uten at noen tiltak er gjort, eller behandling er gitt. Andre symptomer forsvinner ikke så lett, og trenger tiltak for å lindres eller behandles.

Arbeidsmiljøloven legger noen rammer som skal sikre oss et optimalt arbeidsmiljø. Det skal sikre oss at vi er uthvilte når vi kommer på jobb, at vi får i oss mat og drikke i løpet av arbeidsdagen og at vi er ivaretatt gjennom ytre regulereringer. Vi er heldige som lever i et land hvor disse rammene er satt og ivaretar de mest grunnleggende behov. Utenfor dette er det stort rom for tolkning i alle retninger på hva som er godt nok og hva som er mulig å få til i en travel hverdag.

Spesielt i helsevesenet har jeg ofte kjent på kroppen at de krav som stilles til meg ikke alltid er forenlig med god ivaretakelse av meg selv. Jeg går ofte på akkord med meg selv for å hjelpe pasienter som trenger meg. Da kan det hende jeg ikke får spist før mot slutten av vakta, eller må holde meg i stedet for å gå på do når jeg har behov for det. Slike omstendigheter har en tendens til å slite oss ut og når vi har lengre perioder med høyt arbeidspress eller store endringer på arbeidsplassen har vi mindre kapasitet til å se andres situasjon og kjenner mest på hva vi selv har behov for.

I perioder med høyt press er dette ofte situasjonen for både arbeidstaker og arbeidsgiver og man kan havne i en situasjon hvor en begynner å peke fingre på hverandre som årsak til at arbeidsdagen oppleves som slitsom. Denne runddansen kan skape mye støy som gir mange symptomer hos arbeidsflokken. Dersom et arbeidsmiljø preges av mye støy i form av baksnakking, frustrasjon, å ta tilbakemeldinger veldig personlig, å lete etter ”feil” hos andre, å ikke lytte til hva staben har å si fordi det oppleves som ”klaging” osv. Både hos arbeidsstokken og ledere kan alle disse symptomene oppstå i større eller mindre grad.

Like fullt er det støy som tapper oss for krefter og forverrer situasjonen vi allerede befinner oss i, i fellesskap! For til syvende og sist sitter vi alle i samme båt og må jobbe sammen for å holde oss flytende. Gjennom å bare se hva som er støy og ikke, tror jeg en lettere kan få tak i hva som er symptomer man faktisk MÅ gjøre noe med, og hva en kan la gå over av seg selv. Dersom en er fanget i sitt eget støy er det ikke alltid så lett å skille alvorlige symptomer fra mindre alvorlige og forbipasserende symptomer. Noen ganger kan det kjennes ut som om en er prisgitt hva verden rundt en presenterer for en. Jeg tror nøkkelen ligger i å se at det er våre egne tanker om det som skjer rundt oss som skaper hele vår opplevelse av verden vi ser.

Dersom jeg kommer på jobb og ser at hele venterommet er fullt av pasienter og jeg får høre at sykehuset er fullt, blir jeg akutt sliten og motløs i forhold til vakta jeg skal til å ta fatt på. Dette er for meg selve beviset på at det er slik det hele fungerer. Jeg har jo ikke begynt på jobb enda og likevel blir jeg akutt sliten og motløs. Det vil si at det er mine tanker om hvordan vakta kommer til å bli som jeg blir sliten av, ikke selve jobben i seg selv. Det kan hende at jeg kommer til å bli veldig sliten i løpet av vakta, men det kan også hende at det hele løser seg lett og at jeg ikke blir det. Det som er sikkert er i alle fall at når jeg ser at det er mine egne tanker om situasjonen som skaper min opplevelse, så kan dette gi en umiddelbar lettelse og jeg er ikke lenger et ”offer” for situasjonen, men kan i stedet bruke min energi i hvert enkelt pasientmøte.

Å bli kvitt alt støyet jeg skaper i mitt eget hode, gir meg større kapasitet og mulighet til å sortere hva som haster å få gjort noe med og hva som kan vente. Prioritering er en viktig del av min jobb som akuttsykepleier og jeg har best mulighet til å prioritere riktig når jeg har et klart hode. På samme måte har vi alle best mulighet til å se hva som må og kan gjøres noe med i forhold til arbeidsmiljøet og hvilken rolle vi selv spiller i det, når vi har et klart hode, fritt for støy.

POPULÆRE ARTIKLER NÅ