fbpx Åtte essensielle ting for en sykepleier Hopp til hovedinnhold

Åtte essensielle ting for en sykepleier

Sykepleierhverdagen er ikke den samme som da jeg var nyutdannet sykepleier.

1. Gule lapper og tørkepapir

Som pliktoppfyllende, nyutdannet sykepleier hadde jeg alltid en liten orange notatbok i lomma. I flere år faktisk. Hvor jeg sirlig noterte ned pasientens vitale og mindre vitale mål. Men etter som årene gikk har den orange notatboka blitt liggende igjen en eller annen ukjent plass. Ensom og forlatt. Jeg er ikke så dannet lenger, men river uhemmet gule lapper fra en av de mange gule blokkene som ligger på vaktrommet, eller krafser dyrisk etter tørkepapir fra den nervøse holderen på veggen for å ha noe å skrive de mindre vitale målene på. Når vakten er omme minner jeg om en hamster med lommene fulle av papir. Snakk om å være lite dannet. I morgen skal jeg skjerpe meg. Kanskje jeg klarer å holde meg til en pakke dopapir.

2. Penner

Som ny i helsevesenet hadde jeg en rød penn, en blå penn, en grønn penn og en blyant med viskelær. De stod som tinnsoldater så pent på rad oppi navneskiltet mitt. I starten av min karriere dokumenterte vi med blå penn i de blå pasientjournalene etter endt dagvakt, med grønn penn etter kveldsvakt og med rød penn etter nattevakt. Blyant med viskelær var også nyttig. Men kan ikke huske hvorfor. Som mindre dannet sykepleier kan det variere fra 0 til 13 penner av ulike slag på brystlomma mi. I det ene øyeblikket er jeg takknemlig over å ha så mange penner så nært hjertet, men i det neste fortvilet over at alle pennene er sporløst forsvunnet. Så står jeg der med gule lapper og tørkepapir i hendene og lurer på hva jeg skal skrive med. I nøden finner jeg en flaske krystallfiolett og en bomullspinne og pensler pasientens mindre vitale mål i sirlig løkkeskrift. Eller jeg finner nål og tråd og broderer pasientinformasjonen på en vaskehanske. Når jeg er ferdig med dette etter noen timer, ser jeg plutselig alle de tretten pennene stå på rekke og rad oppi navneskiltet mitt igjen. Som tinnsoldater med dårlig samvittighet.

3. Mikrolax klyster og andre klyster

Det er ikke en ukjent problematikk at pasienter kan slite med forstoppelse med alle problemene det medfører. Lite eller fravær av fysisk aktivitet, for lite væskeinntak, medisinbruk, for lite fiber i kosten, sykdom og normale aldersforandringer for å nevne noen årsaker. "God helse kommer fra tarmen!". Proklamerer en engasjert kollega ofte mens han holder fem mikrolax i den ene hånden og tre flasker oljeklyster i den andre hånden og en rektalsonde bak hvert øre. Nå skal alle verdensproblemene løses! Når resultatet er meget godt er det vanskelig å si hvem som er mest fornøyd. Sykepleieren eller pasienten. Det er også vanskelig å få plass til den store A-en i dagens rute på avføringslista.

4. Sprit

En av de yrkesgruppene som er mest glad i sprit må være sykepleierne. Rart det ikke er flere sykepleiere som går i terapi i ADSA-grupper (Anonyme DesinfeksjonSprit- Avhengige). Det sprites på alle tenkelige og utenkelige plasser; nattbord, tastatur, datamus, skrivebord, jobbtelefoner, oppkastbelagt golv, dørhåndtak, urinrørsåpninger og hender for å nevne noe. Den lille spritflaska på innerlommen eller beholderen på veggen gjør susen. En liten skvett i kaffen i lunsjpausen er ikke å forakte. Det blir lite av det hvite i kaffen til pasienter og pårørende. De må nøye seg med spritmuggen.

5. Tics

De fleste sykepleiere har to tics som går igjen, nemlig å se ned på sitt venstre bryst samtidig som man tar på det. Der er alle pennene (hvis man er heldig) og søsteruret. Som sykepleier er man avhengig av å vite hva klokka er i forhold til mange ting. Når det er tid for medisiner, når legen kommer (høyst usikkert), når man var på toalettet sist, og sekundviseren er essensiell i forhold til måling av som sagt, vitale og mindre vitale mål hos pasienten (eventuelt sykepleieren selv). Så hvis du observerer personer med en tendens til å se ned på og ta på sitt venstre bryst til stadighet, så er de med all sannsynlighet sykepleiere.

6. Nåler og blodårer

Før jeg var utdannet sykepleier og mens jeg holdt på med utdannelsen var jeg ikke særlig høy i hatten når det kom til blod og sprøyter. Etter vaksinering i grunnskolen lå jeg ofte på benken med hodet lavt og beina høyt etterpå. Med svetteperler i pannen og med tåkete syn var jeg besvimelsen nær. I studentpraksis ved medisinsk avdeling skulle jeg en gang observere innleggelse av perifer venekanyle. Den stakkars pasienten, en voksen mann, syntes dette var lite stas. Han ga uttrykk for at dette gjorde vondt. Jeg kjente besvimelsen nærme seg, så jeg måtte ut på korridoren og sette meg ned på gulvet med ryggen inntil sykehusveggen og med hodet i hendene. Men etter noen år i gamet lærer man seg å takle vonde stikk og blod som sildrer. Etterhvert begynner man å bli glad i dette. Personer med synlige blodårer blir man tiltrukket av og man begynner å lure på om man har vampyrer i slekta.

7. Hansker

Foruten om sprit er hansker alfa og omega. Å beskytte seg selv mot smittestoffer og å skape profesjonell avstand til pasienten. Lommene på arbeidsfrakken begynner å bli fulle av gule lapper, tørkepapir, mikrolax, rektalsonder, penner, sprit, alle slags stikkete ting og en bråte med hansker. Ta fra en sykepleier hanskene og du frarøver sykepleieren livsmot, håp og verdighet.

8. Pasienter

Hva skulle en sykepleier gjort uten pasienter? Med alle slags tenkelige og utenkelige symtomer og diagnoser. De lette og de vanskelige. I forskjellige faser av livet. De ressurssterke og de ressurssvake. Sykdom og skade er selvfølgelig dumt og trist for de som rammes, mens det for sykepleierne gjør jobben interessant, givende, utfordrende, slitsom og meningsfull.

POPULÆRE ARTIKLER NÅ