Trenger vi ledere?

Blogg 0 kommentarer

Når jeg leste endringsledelse ved universitetet lærte vi om ledere som legger til rette for endringer, om ledere som tar hånd om humankapitalen (de ansatte), om ledere som motiverer, som har langsiktige perspektiver i sin ledergjerning. Ledere som stiller krav og gir tilbakemeldinger, og på den måten påvirker den ansattes opplevelse av kontroll i arbeidet. Om motstand som oppstår i endringsprosesser og hvor farlig den kan være, men også hvor nyttig den er. Uten motstand, uten konflikter - hvor ville vi da vært? Kunne vi da utviklet oss?

Vi lærte også om relasjonslederen og om brobyggeren. Om alliansene, om tilliten eller mistilliten, om at det i systemer som lages alltid er enkeltindivider - som må og skal ha sin plass i det som i mine øyner kan sammenlignes med et stort puslespill. Alle har en funksjon, alle gjør nytte og alle bidrar med det de kan. Hvis vi mister for mange puslebiter, mister vi helheten. For de små delene er de som skaper helheten, og i denne helheten er det plass til mange små deler, individer, som sammen bidrar. Hermeneutisk tankegang dette.

En leder er den som samler troppene og får de til å gå samlet mot et felles mål. Men en leder er også den som tør å lytte til dem som ser at vi kanskje kan ta en litt annen vei mot målet, kanskje skal noen av oss gå den veien, mens noen tar en litt annen vei - og så møtes vi der fremme. For målet, det har vi en felles forståelse av. Veien dit kan vi faktisk nå på ulike måter. Jeg tror vi må se at vi ikke må strømlinjeformes som ledere, for å nå dit vi har satt oss som mål. En leder må tørre å gå inn i ulike perspektiver, og lytte til dem som fremmer andre tanker enn de som allerede er luftet. Endring er noe vi stadig forholder oss til, det er slik vi utvikles. Mye kan sies om dagens arbeidsliv, men statisk, det er det ikke. Dette skal vi lære oss å leve i, fungere i, prestere i. Da er det viktig vi har ledere som kan ha flere baller i luften, og som også ser at alle ansatte ikke alltid er på topp. Livet er tøft i perioder, og i noen av disse periodene kan kanskje den enkelte ansatte ikke yte like mye. Livets faser, livsfasepolitikk. Ikke bare å se på sin medarbeider som gravid eller senior. Men å implementere “livsfasetilnærming” som et HR-verktøy. Småbarnsforeldre og tenåringsforeldre hadde kanskje hatt enda litt mer å gi i de aller travleste årene med en tilpasset arbeidstid, ønsketurnus, 6-timersdag. Middeladrende som plutselig får syke foreldre og igjen ser seg selv i en krevende omsorgssituasjon. Det er mye som skjer i livet, vi utfordres stadig, livet er mer enn å prestere på arbeid - og arbeidslivet er nødt til å tenke nytt når det gjelder disse temaene mener jeg. Samtidig har vi driftshensyn opp i det hele, det er en fin balansegang å ivareta begge deler.

Som leder er det min oppgave å legge til rette for at mine ansatte, mine medarbeidere, skal kunne bidra med alle sine ressurser og kunnskaper. Med sin person og med sin kompetanse. Jeg skal samle, men jeg skal også skjære gjennom ved behov. Dette er det tveeggede sverd ved lederrollen. Du skal bygge relasjoner men du skal også gå foran. Jeg mener at dette gjør en aller best sammen med dem man jobber med til daglig. Medarbeiderne, de ansatte, er de som kjenner hvor skoen trykker, hvor det trengs forandring og hvor det fungerer godt. Min oppgave er å legge til rette for at disse områdene blir sett, tatt på alvor og lyttet til. Jeg blir urolig og bekymret når jeg hører om hvor mange ledere som ikke tenker slik. Der budsjetter har overtatt både sunn fornuft og vanlig folkevett. Ledere som burde gått av for lenge siden, men som sitter i sin lederstol fordi noen skjermer dem. Fordi det er prestisje i bildet, fordi noen andre ledere ikke orker eller evner å ta kampen det er å forandre.

Jeg er sykepleier, og i mitt hjerte er jeg alltid akkurat det, sykepleier. Medmenneske, brobygger, koordinator, samlende og kritisk. Jeg prøver å ivareta alle disse idealene, alle disse karaktertrekkene som en god sykepleier må inneha. Som en sykepleier skal ha. Problemene oppstår når lederne i systemet ikke evner å ivareta kompetansen i sine organisasjoner og den forsvinner ut. Når det ikke står nye krefter klar til å fylle på kompetansehullene. Ledere som ikke ser humankapitalen, som ikke ivaretar det enkelte individ i livsfasene vedkommende befinner seg i. Lederne som ikke ser behovet for individuell tilnærming, langsiktighet, tillit og brobygging. Så jo, jeg tror vi trenger lederne. Men samtidig så tror jeg at vi skal ha en flatere struktur, med mer autonomi hos dem som er nærmest pasientene. La dem avgjøre hva som skal gjøres, når det skal gjøres og ikke minst hvor lang tid det skal ta!

Til sist; det er ikke alle som skal være leder. Det er altfor mange som har lederroller som overhodet ikke hører hjemme i den rollen. Og det er altfor mange toppledere som ikke bytter ut disse, men som istedenfor er med på å videreføre en ukultur med “stolbyttelek” i store virksomheter fordi det er lettere og mindre ubehagelig enn alternativet.