fbpx SYKEHJEM, HVA ER DET? Et tilbakeblikk. Hopp til hovedinnhold

SYKEHJEM, HVA ER DET? Et tilbakeblikk.

Hva er et sykehjem? Tjaa, hva er det egentlig? Vet vi det?

Er et sykehjem det som i gamle dager het Gamlehjemmet?

Eller hva er et sykehjem, egentlig?

Jeg tror nok at ordet sykehjem får mange til å tenke noe i de baner at det har noe med hjem for noen eldre mennesker gjøre. Men det er i alle fall ikke slik at alle gamle mennesker bor i sykehjem. Mange eldre mennesker bor også hjemme hos seg selv, livet ut. Og dessuten, hva er det å være gammel?

Om geriatri, det vil si den medisinske spesialitet som omhandler sykdommer hos eldre mennesker, står det på Wikipedia: «Geriatrisk medisin er ikke spesifikt aldersdefinert, men de fleste pasientene vil være over 65 år gamle, og problemene som håndteres best av spesialiteten geriatri blir mye vanligere i aldersgruppen 80+.»

Men alt er i endring, og i utvikling. Alt er også individuelt. Noen blir gamle før andre. Men hva som er å være gammel er også i endring. Jeg er 54 år og jeg føler meg overhodet ikke gammel. Da min far fylte 50 år kom en eldre nabo og gratulerte han med dagen. Jeg tror ikke pappa følte seg spesielt gammel på den tiden. Denne naboen var en eldre mann som ofte snakket om hvordan ting var før. Etter å ha gratulert pappa, fullførte han sin hilsen på følgende måte: «ja, når en vart femti år fær i ti’n, ja, da skull en no snart døy da.» Rett var nok dette også, for så vidt. Hva som er gammel; -ja, det endres.

Så hvem er det da som bor i sykehjem? Eller aldershjem? Eller hva det nå er?

Det skal i alle fall være et slags velferdstilbud. Et tilbud som skal hjelpe der individet ikke klarer dette helt på egen hånd?

Mine tipptippoldeforeldre, Kjersti og Arnt, døde i 1848 og i 1867. Arnt gikk på legd, da han døde. Det var den tidens form for velferd, og sikkert ikke noen god form å bli gammel på. Men en velferdstjeneste var det, på et vis? Sønnen, min tippoldefar Anders og kona Randi, min tippoldemor, de ble husmannsfolk uten jord, på min oldefars gård. Dette var også en form for velferdstjeneste. En forbedring, vil jeg tro, en utvikling? Men det jeg vil fram til med disse slektsdetaljer er noe om at vårt samfunn alltid har hatt noen former for å ta ansvar, og ta vare på. Det har vært utvikling i dette, men spørsmålet er om all utvikling er positiv utvikling? Det skal jeg ikke ta stilling til her. Jeg vil bare komme fram til hva et sykehjem i 2015 er, sånn gradvis.

I februar 1936 flyttet de første beboerne inn på Soknedal gamlehjem. Det var min egen farmor som fikk gjennomslag for dette i herredsstyret, mot ordførerens forslag om å vente til etter neste kommunevalg. Huset var satt opp med midler fra Sanitetsforeningen, og sto ferdig 11 år tidligere, i 1925. Sanitetsforeningen var en viktig drivkraft i frivillighetsarbeid rundt omkring, og på denne tiden var det innsatsen mot tuberkulosen som var foreningens første og største arbeidsoppgave. Men de hadde også et annet fokus rettet mot fattigdommen. Trolig såg de en forbindelse mellom sykdom og fattigdom og i Soknedal ønsket de å ta gammelheimen i bruk til sitt egentlige formål. Men å få kommunen til å drifte dette tok altså sin tid, men det var nødvendig selv om huset alt var på plass.

I våre dager er disse aldershjem, eller gamlehjem, på tur ut. Aldershjem legges ned, og det er omsorgsboliger som tar over det som var aldershjem før. Fordi aldershjem etter hvert utviklet seg til å være institusjoner der det skulle ligge store krav til selvhjulpenhet, og intakte funksjoner, med mindre behov for hjelp fra sykepleiere og hjelpepleiere. I omsorgsboliger har beboerne egne leiligheter, men det finnes tilbud om hjelp fra hjemmebaserte tjenester til ulike behov, og ofte er det vel mulighet til å få kjøpe og spise middag i et felles spise-/oppholdsrom. Institusjonens rammer skal imidlertid være fraværende i disse omsorgsboligene.

Men ikke alle kan klare seg i omsorgsbolig. En del har sykdommer som gir større og mer omfattende hjelpebehov enn det som er mulig å yte i en omsorgsbolig. Det kan være medisinske behov som er så utfordrende og komplekse at kontinuerlig tilsyn er nødvendig, for eksempel smertebehandling eller intravenøs antibiotikabehandling. Det kan være sykdommer som er slik at de i seg selv skaper behov for kontinuerlig tilsyn for å kunne ivareta liv, helse og verdighet. Mange typer og grader av den somatiske sykdommen demens kommer inn under dette punktet.

Disse pasientene må i sykehjem, for kortere eller lengre tidsrom, og kan ikke være i omsorgsbolig. Det er heller ikke behandlingstilbud som dagens sykehus tar seg av. Her har det vært enorme endringer, og mye utvikling gjennom de seneste årene.

Da jeg var ferdig utdannet sykepleier i 1984 hadde vi i sykehusavdelingene der jeg jobbet, pasienter som ventet på sykehjemsplass i mer enn halvår. Norges eldste menneske, en dame på noen og hundre år, bodde fast i en avdeling ved Aker sykehus i flere år, på slutten av åttitallet. Også fordi hennes alder gjorde henne interessant for den tidens geriatere. På sykehjemmet der jeg jobbet noen ferier mens jeg var student, bodde det i mange år mennesker som var så å si selvhjulpne. De bodde der bare fordi de var gamle. De fikk hjelp til å dusje annen hver uke, men det var det.

Jo, det har vært en utrolig utvikling.

Så hva er da dagens sykehjem?

Tja, det tror jeg må vente til «neste episode». Jeg kommer tilbake med mer neste år. J

Ha en riktig god jul.

Annonse
Annonse