I tenkeboksen

Blogg 0 kommentarer

I tenkeboksen…

 

Jeg kommer ilende bortover korridoren, som vanlig akkurat i tide til at vakta skal begynne – fordi jeg har et liv utenom jobb som krever at jeg bruker tiden før seinvakt til å organisere alt jeg ikke får gjort når jeg tilbringer hele kvelden på hospitalet. Fint nok!

 

Når jeg begynner å nærme meg avdelingen kjenner jeg nesten at stemningen tar meg. De desperate blikkene fra pasienter på venterommet, når de endelig ser noen i hvitt som kanskje kan fortelle dem noe om hvor lenge de må prøve å hvile i uvissheten, til det skjer noe mer, til de blir tatt med inn til undersøkelse og noe avklaring – til en viss følelse av kontroll igjen.

 

Jeg ser på lista at alle pasientrommene – og venterommet er stappfullt. Jeg ser på den andre listen at sykehuset er fullt  og jeg vet hvilken vakt dette blir!!

Det vil si: jeg TROR jeg vet hvilken vakt dette blir!

 

Det slår meg plutselig at jeg blir akutt sliten, der og da! Hvordan kan det ha seg at jeg blir så sliten, bortimot fysisk utmattet, uten at jeg i det hele tatt har løftet en finger?

Kan det ha seg at det er mine TANKER om hva denne vakta vil bringe som sliter meg ut? For meg ble dette et veldig sterkt bevis på at det er mine tanker om situasjonen som skaper min opplevelse av det hele.

 

Det KAN hende at vakta blir travel, at mange behov forblir udekt, at jeg ikke får spist maten min før langt utpå kvelden, at jeg ikke får tisset når jeg har behov for det… Men det KAN også hende at det ikke skjer.

Poenget er at jeg har ikke opplevd vakta enda, og jeg kan da umulig være sliten før jeg i det hele tatt har begynt på jobben.

Jeg må også stole på at midt i all omsorgen for alle pasientene har jeg nok selvomsorg til å få i meg maten jeg trenger og til å gå på toalettet når jeg må.

 

Jeg kan ta meg selv i å ville legge ansvaret over på noen – hvem som helst! Hva er det med mine kollegaer som ikke kan organisere bedre eller i det minste rydde sånn at omgivelsene ligger til rette for en god vakt? Hva er det med mine ledere som ikke kan si fra oppover i ledelsen at NÅ må det gjøres noe? Hva er det med ledelsen lenger opp som ikke kan se at dette sliter oss ut og ødelegger avdelingen fullstendig? Hva er det med direktøren som tydeligvis GODTAR at dette sykehuset skal drives på denne måten? Hva er det med mister Høie som ikke kan se at vi trenger mer for å holde hjulene i gang? Vi trenger flere folk for å kunne ta imot flere folk!!! Og enda flere skal det bli, når eldrebølgen virkelig setter inn…

 

Så her kommer jeg altså bortover korridoren, snart fremme, helt utslitt – og alt dette har jeg skapt helt på egen hånd, inni mitt eget hode…

Jeg prøver IKKE å si at vi ikke skal bry oss om hvordan ting rundt oss organiseres og fungerer, heller ikke at vi alltid skal være snill pike og finne oss i alt, eller ta på oss skyld for at vi er slitne, eller tenker tanker som sliter oss ut!

 

Nei, jeg prøver å sette fokus på at når alt dette foregår inni hodet mitt, så blir det mye støy! Og støy kommer i veien for å se gode løsninger! Gode løsninger som jeg kan gi uttrykk for til mine ledere.  Støy som hindrer meg i å se ting klart og formulere ord som forklarer det som ikke fungerer. På en forståelig måte.

Slike tanker kommer og går, uten at vi skal gjøre så mye for å styre det, men bare det å se at det er slik det hele henger sammen – at det i dette tilfellet er mine tanker om situasjonen som sliter meg ut, i stedet for selve situasjonen – gir opphav til et stort potensiale  av nye krefter!

Med denne innsikten er jeg ikke lenger et offer for det som skjer rundt meg, men kan i stedet bruke min evne til  å se tingene klart, til å gi klare tilbakemeldinger der de hører hjemme, og ellers gjøre jobben min så godt jeg kan, hos hver enkelt pasient.

 

Alt dette  er betraktelig lettere med et klart hode enn en tenkeboks full av støy.

 

De siste 2 skrittene mot vaktrapporten går lettere…