Hvor lang tid tar det å brenne ut en sykepleier?

Blogg

Jeg møtte blikket hans. En bunnløs fortvilelse nådde meg. Han skalv på hånda, som kavet i lufta i håp om å finne en trygg hånd. 

Jeg la hånda mi forsiktig i hans. Og holdt den i et fast grep, mens jeg prøvde å formidle trygghet og omsorg.

Så sier han: “Jeg må si at jeg vet ikke helt hvor jeg er. Jeg vet jo at jeg er på sykehuset, men det så stort og jeg har aldri vært her før.”

Jeg nikker og smiler mot ham. Bøyer meg ned, og sier lavt at jeg synes også det er fryktelig stort og at jeg selv visste bare veien fra inngangsdøra og til min egen avdeling. “Så du er ikke alene om å synes det er stort og uoversiktlig, men nå er du her hos meg. Og jeg, sammen med flere sykepleiere, skal passe på deg. Hele tiden. Det lover jeg.” 

Han smilte mildt tilbake. Som om det nå var oss to mot resten. Vi var på samme lag! Han holdt fast i hånda mi. Og han holdt den fast helt til han sovnet av narkosemidlene som gradvis lammet pust og kraften i den gamle kroppen. Han skulle igjennom en større operasjon. Og der sto jeg, som endel av et stort team, og skulle passe på ham. Sørge for at han kom trygt igjennom forløpet hos oss. Og det er ikke lite å passe på. Derfor kan vi bare ha ansvar for denne ene pasienten, akkurat da. Vi kan ikke spre oss på flere. De må vente. Og så blir det deres tur til å ha hele vårt fokus. Vi kan ikke gjøre feil. Skal ikke gjøre feil. Det finnes ikke tabbekvoter i vår jobb.  

Dette var jo bare en av mange mange pasienter. Men altså, noen fester seg. Og denne mannen gjorde det. Han minnet meg på noe vesentlig. Noe jeg alltid var veldig klar over. Og som jeg holdt fast ved. Og fremdeles holder fast ved. 

DET ER MENNESKER VI PLEIER OG TAR VARE PÅ

Det er ikke diagnoser, legemsdeler. De er alle unike på hver sin måte. Ingen kan  møtes på akkurat samme måte.  
For oss handler det ikke om penger, og at vi må skynde oss å bruke tida riktig. Man kan ikke skynde seg å trøste, skynde seg å vise omsorg, skynde seg å skape tillit, skynde seg å pleie.

Ingen av oss kan være to steder på en gang. Det tar den tiden det tar. Men når våre rammer består av penger og av ledere som vil ha sykepleien unnagjort i en fei, slik at man når over flere, så blir det konfliktfylt. Det skal være kostnadseffektivt! 

Dette tidspresset genererer frustrasjoner. Frustrasjoner jeg mange ganger har hørt, og hører fra kolleger. Frustrasjoner jeg selv har kjent på, og til tider kjenner på.

Det kan synes som om sykepleien skal måles i penger. Og de som bestemmer at det skal være slik, de kan umulig skjønne hva vi holder på med. Helsesøsteren på barneskolen, kreftsykepleieren som tar seg av en døende og hennes barn, operasjonssykepleieren som passer på hver muskel, hver en sene, hvert et ledd, ja hele pasienten som ikke er i stand til noenting, hjemmesykepleieren som får spørsmål om å koke et egg etter sårstellet.

Ingen kan trøste på to steder samtidig. Ingen kan følge to pasienter inn i døden samtidig. Ingen kan legge inn to katetere samtidig. Vi kan ikke dele oss i to, eller tre for den del. Det handler om verdighet. 
Den gang jeg jobbet som sykepleier på post var det utenkelig at en døende lå alene. Det ble leid inn fastvakter som satt inne hos pasienten. Som våket over den døende. På natta var det alltid en sånn lunhet i dette. Denne tryggheten, vi visste at der alltid var noen inne hos pasienten. Mens vi gjorde unna diverse sykepleieoppgaver ute i avdelingen. Så leser jeg at dette er på vei ut. Folk må dø alene. Jeg velger å tro at dette ikke stemmer. At det slett ikke er gått så langt at man opphever verdighetsaspektet på pengesekkens dystre alter! 

Tilbake til han som søkte trygghet i ei hånd. 

Han var nesten 100 år gammel. Skulle inn på operasjonavdelingen.

Og HER venter ikke vi på pasientene, her skal pasientene vente på OSS! Står pasientene klar på gangen, så får vi dem unna - ja, som på et samlebånd faktisk. Redd? Vel, vi får håpe de på posten har gitt pasienten nok beroligende da. 

Denne gamle mannen var en av disse som skulle stå og vente i ventehallen. Mens vi gjorde oss klar til å ta ham i mot. 
- Men han er jo en utrolig godt voksen mann, nesten 100 år gammel! Kan ikke han få vente på rommet sitt da? Trygghet, vet du. Vi kan vel legge vekk regelboka en eneste gang vel?
- Nix, ring ham opp, han skal vente, ikke vi. Du kan passe på ham.
- Men jeg er jo opptatt med en pasient som skal våkne opp fra narkosen. 
- Da får han klare seg alene, vi som går forbi kan se litt til ham. Det går bra, hva kan gå galt? Ingenting. 

Da får han klare seg alene, vi som går forbi kan se litt til ham”

Hva slags sykepleie er dette da? Et gammelt menneske, langt hjemmefra. Og bare travle, fremmede mennesker rundt seg. Tar han vanndrivende? Må han på toalettet mens han venter? Våger han å tiltrekke seg nok oppmerksomhet til å få hjelp til å gå på toalettet? Hadde det vært min gamle mormor så hadde hun overhodet ikke våget å forstyrre noen. Ikke om det sto om livet!  Jeg stolte ikke på at “vi som går forbi kan se litt til ham”. Alle har det travelt. Og fokuserer på sine pasienter. 

Så jeg ble værende på to steder samtidig. Som så ofte før. Det blir venstrehåndsarbeid. Ingen av pasientene fikk hele min fulle oppmerksomhet.Og på operasjonsavdelingen blir det feil. Der skal vi ha hele vår oppmerksomhet rettet mot den pasienten vi der og da har ansvaret for. Fordi det er så mye å passe på. Hele tiden. Ingen av oss skal stå igjen alene på en operasjonsstue med en pasient liggende i narkose. Eller en pasient som er i ferd med å våkne. For mye står på spill.

Så det ble halvveis. Og det beste jeg klarte å gi utfra forutsetningene - litt her, litt der. Og gjør man dette ofte nok, ja så får man nok. Det er ikke tilfredsstillende å jobbe slik, og det kan ikke bli bra sykepleie for den som ligger der og trenger oss fullt og helt.  

Og det er jo ikke dette jeg har lært. Og ikke stemmer det overens med hva jeg helt klart mener er riktig. 

Når kan vi slå i bordet med våre kunnskaper, når kan vi forlange å bli hørt i detter rotteracet som for det meste handler om penger og endel mindre om SELVE pasienten? Altså det mennesket med hele seg, følelser, tanker, kropp, sjel, pårørende, sykdom, yrke. Ja, alt. Hele seg. 

Jeg har sagt fra. Dette er uforsvarlig, og dette er jeg ikke med på. Det strider mot alt det jeg har av kompetanse. 

Å sette grenser kan handle om alt fra å protestere på nok en pålagt vakt etter å ha jobbet 3 uker i strekk, og hvor man er dønn sliten. Da kan man ikke passe godt nok på! Da MÅ man si fra. Uforsvarlig (og ulovlig?). For mange krevende arbeidsoppgaver samtidig kan føre til at noe går galt. Fortere enn man aner. 
Skjer det noe, så er det vi, den enkelte sykepleier som blir ansvarliggjort. Og de det i alle fall går ut over er pasientene. Og vi vet at feil skjer. Det er bare å se til Norsk Pasientskadeerstatning. Utbetalingene derfra er formidable. 

Det hjelper ikke å fylle ut skadeskjema, det hjelper ikke å tenke at dette skal aldri skje igjen. Uten at man tar fatt i grunnene til at feil skjer. Noen ganger er det ren og skjær tankeløshet. Men jeg våger den påstand at når en skal gjøre jobben man før var to til å utføre, da er vel risikoen for at en og annen feil blir begått vel? Jeg skulle likt å vite hvor mange feil som begås på grunn av tidspress. 

Ser vi på en annen yrkesgruppe, og en spesiell sak, så var det altså tidspress som gjorde at det holdt på å gå fullstendig galt, da disse to ungdommene på UNN fikk 40 ganger mer Metotrexat, enn det de skulle ha (det er bare å google, metotrexat ungdommer UNN). To liv kunne gått tapt. Fordi man ikke har nok folk på jobb. Til dobbeltsjekk. Til å gjøre jobben. 

Hva med å bare la oss få være sykepleiere, la oss få gjøre jobben vår ordentlig. Og sette rammene deretter!  
Sykepleie kan ikke være på billigsalg. Enten gjør man det ordentlig og det tar den tiden det tar, eller så blir det til at vi må vi skynde oss. Og vi strekker oss. Langt. For å klare å yte sykepleie av god kvalitet. Men hvor lenge orker man? Hvor lang tid tar det å brenne ut en sykepleier som jobber om kapp med tiden? Og som må jobbe på en “kostnadseffektiv måte”? Pasientene blir uansett salderingsposten. Og det er ikke noe fint å se på. Det strider mot alt vi noen gang har lært.

Hvor lang tid tar det?