Ei lønn å leve av?

Blogg

“Fint! Eg kan laga ei liste over når eg kan jobbe, sånn at tida mi ikkje brukast opp på feil folk. Kan eg ikkje velge noko sjølv? Du, men då må eg vere for mykje borte frå alle dei aktivitetane eg likar. Det går ikkje, det. Då kan eg like godt jobbe på kjøpesenteret der borte. Eg tener meir der.”

For femten år siden var dette faktisk virkelighet for en rekke ferske sykepleiere. Jeg var enhetsleder, og hadde selv ansvaret for å rekruttere og beholde sykepleiere i min del av hjemmesykepleien. I en sone som lå midt i et område med kjøpesentra og reklamesterk handelstand. Budskapet derfra var entydig og enkelt: “Jobb gjerne her, velg selv når, gjerne på timebasis. Passer perfekt for ungdom og studenter, og den som vil ha litt mer frihet”. Mine budsjetter var barberte, og hadde lite plass for opplæring og innkjøring. I butikkene spilte ikke slikt så stor rolle, varer klager ikke og kunder kan du småsnakke med mens du leter. Mine pasienters sårstell tok tid og leget ikke selv selv, og pårørende var innimellom slitne og lite mottagelige for småsnakk.
 
Verst var det likevel å slå fast at kjøpesenteret betalte bedre enn mine tildelte budsjetter ga rom for. De trengte noen som skulle selge volumvarer, jeg trengte fagfolk som skulle sette demokratiets lover og regelverk ut i livet i primærhelsetjenesten. Og jeg slet, fordi sammenhengen mellom budsjett og faglighet ikke hadde stor forståelse. Et nytt og “effektiv styresystem” hadde banet veien for det …
 
År 2000 er tilbakelagt, og dagens diskusjoner i primærhelsetjenesten er forhåpentligvis mer preget av samhandlingsreformens intensjoner om endringer i oppgaver - og økt tidlig innsats i pasientens helsevesen. Likevel er det ikke lenge siden at jeg hørte dagens primærhelsebudsjett, og tilgjengelig kompetanse, bli omtalt som “enheter i tjenesteproduksjon i en verdiskapingskjede.” De ordene kom fra en godt betalt lokal heltidspolitiker fra et statsbærende parti.
 
Det er da jeg slår fast at vi har et stykke igjen. Vi driver ikke handel, er ikke produksjonsenheter, og skal ikke betraktes som utgifter i kommunalt budsjett. Språk er makt. Vi er også helsevesenets førstelinje, og bidrar hver dag med vår kompetanse og tilgjengelighet slik at andre kan gjøre sitt. Om det så er på et kjøpesenter. Vi er eksperter i å behandle folk slik at flest mulig kan bo hjemme lengst mulig. Vår ekspertise skal ikke bli avspist som utgifter i et fremmedgjørende språk. Sykepleiere er eksperter, og superenkel forskning viser at samfunnet trenger flere slike.
Til ei lønn å leve av!