fbpx Alle som føler seg mislykket har en visjon! Hopp til hovedinnhold

Alle som føler seg mislykket har en visjon!

Drit i visjonen!

Visjonen er ikke det samme som drømmen din. Tvert imot stenger ofte visjonen for det DU egentlig drømmer om.

Våg å være deg selv, og våg å drømme.

Visjonen er oftest påført av samfunnet og/eller mennesker rundt oss.

Samfunnet har lagt en del føringen for hva som kreves for å være «vellykka». Hvis vi skal følge alt dette blir livet ofte et jag. Det er ikke lett å skulle leve opp til alle forventingene i dagens samfunn. Du skal være en del av «kunnskapsnorge», du skal ikke røyke. Du skal spise sunn mat, og du skal selvfølgelig trene. Helst på et treningsstudio foran et speil, sammen med andre sunne mennesker.

For mange passe dette godt, og er riktig definisjonen på å leve sunt og godt. Men mange føler samfunnet sitt press som en byrde. En byrde der  det er definisjonen på samfunnet, og alt annet er å havne på utsiden. En føler seg mislykket, og noen blir til og med syke eller «møter veggen» på grunn av samfunnets forventninger. Fordi dette blir en visjon. Det finnes ikke plass til den enkeltes drøm. Det er trist at vi lar oss påvirke av dette. Vi lar andres forventninger legge våre  egentlige drømmer på hyllen. Vi skal for en hver pris passe inn over alt, selv om det kan bety at vi skal måtte leve i en evig flukt fra oss selv og vår egentlige drøm. Da kjenner altså mange på denne følelsen av å være mislykka.

Men det fins ingen oppskrift på lykke, og hvorfor skal vi egentlig være så fordømt lykkelige hele tiden?

Jeg har selv alle stemplene som mange frykter: Jeg er barnevernsbarn, tidligere psykiatrisk pasient, har en psykisk lidelse og var uføretrygda.

Men jeg beklager å måtte si det: Jeg har det veldig ofte bra. Jeg nekter å være med på dette lykkejaget som er ferdig definert, jeg nekter å skjule meg bak en maske og late som om jeg er noen jeg ikke er.

Kanskje er det noe av grunnen til at jeg har klart meg mot alle odds? Dette er det livet jeg har fått. Jeg vil ikke bare være i live. Jeg vil leve!

Jeg vil våge. Jeg vil tro, og jeg vil drømme.  Mine drømmer. Fordi jeg VET at drømmer kan gå i oppfyllelse. Det krever jobbing. Absolutt. Derfor har ikke jeg tid til å oppfylle alle de tingene som samfunnet sier at jeg skal gjøre for å være et «vellykka menneske».

Jeg har vært røykfri i 12 år.

Det var de første 12 årene i mitt liv.

Hvis du ser meg løpe, så er jeg antakeligvis i siste liten på å nå et fly eller en avtale.

BMI… Vel, min BMI sier at jeg skal være 3 og en halv meter lang. Jeg er 1,79.

Like fullt tør jeg påstå at jeg lever et tålig greit liv. Jeg vil til og med driste meg til å si bra liv.

Altfor mange velger å møte samfunnets krav med ei maske. Ei maske ingen må se bak. Men hadde vi turt å se bak hverandres masker. Da tror jeg at vi ville sett mange flere likheter enn vi tror. Nei, jeg vil ikke bære ei maska med et påsatt smil. Jeg er ikke født som klovn. Jeg vil være den jeg er! Jeg smiler når jeg er glad, og jeg gråter når jeg er trist. Fordi jeg er meg, og det funker best for meg. Da opplever jeg til og med av og til også denne lykkefølelsen. Men lykke er ingen konstant følelse. Det er min erfaring. Det er blaff som kommer innom av og til.

Det jo også slik at noen ganger krever livet at vi  har masker på. Det skal vi også erkjenne. Av og til krever situasjoner at vi har masker for å ivareta oss selv. Mamma pleide si: Den som ikke har hemmeligheter, er ikke spennende lenger.

Det er ikke slik at vi skal blottlegge oss til alle vi treffer. Det vet vi, men den masken jeg snakke om er den maska som skal skjula hele vår identitet. Det fører ofte til skam. Skam finnes det ingen medisiner mot. Eller?

Jo. Det er en ting som hjelper mot skam: Stolthet. Derfor må vi våge, tro og drømme.

Jeg er så heldige at jeg får jobbe med mennesker sine drømmer og mål i mitt sosiale entreprenørskap Fra offer til kriger.

Vi jobber sammen fag og erfaring. Og vi jobber mot deltakernes egendefinerte mål.

Der har jeg sett at vi først må fjerne visjonen. Fordi den stenger veldig ofte for den enkeltes drøm. Nettopp fordi den kun bidrar med at de føler seg mislykka.

Jeg ønsker også å rocka litt med begreper. Både vi med psykisk skavanker og mennesker med rusproblemer betegnes ofte som «svake» grupper. Er det riktig?

Se for dere ei ung jente. Hun har et rusproblem og er bostedsløs. Det betyr at hver morgen må hun orientere seg om hvor hun befinner seg.

Verdighet er et ord som hun ikke har mulighet til å forholde seg til i sin verden. Hun må gjøre det hun må, for å skaffe penger til dagens dose. Når hun har gjort det må hun ta en avveining. Skal hun spise eller ikke? Hvis hun vil spise trenge hun enda litt penger.

Så starter jakten på overnattingsplass. Hvordan kan  jeg kalle henne  svak? Hun er beintøff! Jeg hadde aldri klart den livsstilen hun har.

Det samme gjelder ofte oss med psykiske skavanker. Vi har ofte møtt mer motstand enn et gjennomsnittsmenneske.

Da jeg ble lagt inn på Dale som 20-åring var jeg faktisk ikke klar over at mitt liv var et avvik. Men jeg lover dere at det ble jeg gjort veldig klar over. Jeg hadde alltid hatt gode venner, og selv om jeg hadde vært et barnevernsbarn tider av min ungdom og flyttet mye, så hadde jeg ikke tenkt så mye over det. Det var mitt liv og jeg hadde korpset mitt i tillegg. Vi er også veldig smidige som barn.

Det var viktig for meg likevel og få anerkjent at de tingene som hadde skjedd meg ikke var mitt ansvar. Det var jeg som var barn og de voksne som var voksne. Dette var viktig. Men jeg savna litt at de anerkjente den styrken som tross alt lå i at jeg hadde klart meg tålig greit, frem til jeg blei syk som 20-åring. Jeg var stort sett på psyk i 6 år. Jeg var i ferd med å bli bitter.

Jeg gikk inn i en prosess etter hvert. Det tok noen år. Jeg måtte tenke annerledes: Ok, så hadde jeg vært igjennom traume etter traume. Jeg har en manisk depressiv lidelse, eller bipolar lidelse som det heter nå. (Selv liker jeg ikke det bipolar ordet. Men der er vi veldig delte, vi som har diagnosen.)

Jeg syns bipolar høres litt ut som en hjertelidelse. «Hva feiler du, Linda?», «Jo, jeg har en bipolar lidelse», så ser jeg for meg at de tenker: «Huff, hun har sikkert ikke så lenge igjen». Jeg synes at manisk depressiv sier mer om hva det handle om. Mani og depresjon».

Depresjon har alle i større eller mindre grad kjent på. Det tror i alle fall jeg.

Men mani er ukjent for mange. La meg forklare det enkelt:

  • Mani e FANTASTISK!
  • Men veldig dyrt.

Det er alt motsatt av depresjon. Jeg ble «kongen på haugen». Jeg var full av energi og selvtillit. Jeg ble en jækel i muntlig.

Jeg jobba som telefonselger for å finansiere skole når jeg blei manisk første gang. Jeg lover dere: Å være telefonselger og manisk er en fantastisk kombinasjon. Jeg tjente MYE penger og var månedens selger gang etter gang.

Men så ble jeg veldig ukritisk i tillegg. Svidde av en haug med penger på ting som virket veldig smart der og da. En tanke som: «Guu, jeg har aldri sett Vikingskipet». Endte med at jeg impulsivt hoppet på toget til Hamar, for å se det fordømte Vikingskipet.

Jeg fikk meg også mobil, og ringte mine venner og kjente.

Jeg trengte minimalt med søvn i manien min. Så når venner og kjente la seg. Da ringte jeg slike åpne snakkelinjer å snakket med fremmede hele nettene.

  • Vi snakker 1997.
  • Vi snakker mobil.
  • Vi snakker 4 kr pr minutt.
  • Vi snakker  forhåpentligvis om Norges største telefonregning: 36.000kr!!

Dere ser at det kosta mer enn til og med jeg som manisk telefonselger klarte å tjente.

Altså: Mani er fantastisk! Men veldig dyrt.

Denne diagnosen har jeg nå uansett. Nå under bedre kontroll med hjelp av behandleren min, medisiner og livet rundt meg. Jeg går av og til ned for telling. MEN jeg reiser meg gang etter gang. Når jeg har klart alt dette, er jeg da et offer? Nei, jeg er en kriger!

Dette er grunnlaget for at mitt sosiale entreprenørskap heter Fra offer til kriger. Det er ingen mirakler, men å få deltakerne til å anerkjenne sine egne styrker i de ulike kampene de har stått i. Være stolte av de kampene de har tatt. For som jeg skrev: Stolthet er medisin mot skam.

Vi forholder oss ikke til fortid eller diagnoser. Vi vetat de har levde liv, i og med at de melde seg på kurs hos oss. Vi har fokus på: Her er du nå. Hva drømmer du om? Vi forteller ingen at deres drøm er urealistiske. Det kan vi ikke gjøre. Vi er ikke synske.

Se for dere dene tenkte situasjonen:

Jeg sitter hjemme. Har sittet der i 3 måneder og huset har blitt overfylt av kaos og rot. Jeg har 9-årig grunnskole som høyeste fullførte skolegang.

Huset er kaos og det er jeg også. Har ikke vært verken i dusjen eller vært ute og hentet posten på disse 3 månedene. Så får jeg hjemmetjeneste fra kommunen. De kommer hjem til meg å spør meg: «Linda, hva drømmer du om?». Da svarer jeg: «Jeg vil bli professor». Da kan det være lett å tenke: «Ja,ja. Så så.»

Det jeg  vil at de skal si er at: «OK Linda. For å bli professor må du ha universitet. For å komme inn på universitetet må du ha artium. Det kan være lurt å starte med å ta et fag som en start, i og med at det e noen år siden du gikk på skole. For å kunne lese og gjøre lekser må du nesten rydde en plass til å sitte med skolearbeid, og du må betale rgningen til internett for å søka på skole. Fordi det gjøres via nett. For å kunne betale regninger må du faktisk gå i postkassen å hente regningen.»

Så går det noen uker, og en dag de kommer har jeg vært i postkassen. De tenke kanskje: «Så bra! Nå er hun i bedring. Hun har kommet seg i postkassen».

Hva tenker jeg?

«Jeg er på vei til å bli professor»

Derfor: Våg å drømme! Våg å tro. Våg å kaste den fordømte maska som alle forventer.

Ikke la samfunnet definere hvem du er!

Våg å være DEG!

 

2013-08-02 16.23.24-4.jpg

Foto: Stockphoto (øverst) og Linda Øye.

Annonse
Annonse