"Ungen min puster ikke, kom og hjelp!"
På AMK-sentralen må man gjøre mange ting samtidig. Og det må gå fort.
Ungen min puster ikke. Kom og hjelp! Ja, men hvor er dere?
Denne scenen er den store skrekken for mange som besvarer 113-telefonene: Det står om livet, ambulansen er klar, men hvor er pasienten?
GPS-en gir ikke alltid svar. Innringerne er redde. Eller de snakker dårlig norsk. De kan være ruset eller syke. Det er mange grunner til kommunikasjonsproblemer på AMK-sentralen.
Alt som blir sagt i slike samtaler blir lydlogget. Svartid blir registrert.
Fredagskveld på vakt
Susanne er godt i gang med kveldsvakten på landets største AMK-sentral.
– Medisinsk nødtelefon Oslo Akershus, sier hun i telefonen.
Hun har lyd på øret og fem skjermer foran seg. Susanne og tre andre sykepleiere besvarer 113-telefonen denne fredagskvelden.
De ansatte vil ikke ha etternavnet på trykk i Sykepleien. De skjermer seg for trusler fra emosjonelle innringere.
– Do you want the police? sier Linda i telefonen ved siden av Susanne.
– Vet du om det er 400 milligram hun har tatt? sier Ida på andre siden og ber sin innringer lete i søpla etter emballasjen.
Ambulanse har hun bestilt. Pasienten skal til pumping på sykehus.
Deler på oppgavene
Ni er på jobb. De fire sykepleierne som besvarer nødtelefonene sitter langs den ene veggen. Tvers over, slik at de har øyekontakt, styrer fire ambulansekoordinatorer «flåten» eller «ressursene», som det heter på fagspråket. Det vil si ambulanser på vei og i luft. Totalt 35 ressurser er tilgjengelig i kveld. Tre av dem er helikoptre, én er bil med lege.
De fire koordinatorene styrer ett område hver: Oslo, Asker og Bærum, Follo, Øvre og Nedre Romerike. Nederst i hjørnet er kveldens operasjonsleder. Også han er sykepleier.
Må svare raskere
I desember fikk denne AMK-sentralen tvangsmulkt på 100 000 kroner av Helsetilsynet fordi den ikke har oppnådd forsvarlig svartid, såkalt aksesstid. Kravet er at 90 prosent av samtalene skal besvares innen ti sekunder. Alle samtaler skal være besvart innen tjue sekunder.
Fasiten for desember ble 77 prosent svar innen ti sekunder og 95 prosent innen tjue sekunder. Flere la på før de fikk svar. Men det er håp: I januar gikk det litt bedre. Helsetilsynet avventer og har satt frist for ny rapport til mars. Da vil aksesstiden gå ned, lover AMK-sentralen, fordi en del av oppdragene deres blir tatt over av pasientreiser slik at operatørene får frigjort tid.
– Jada, vi tenker på tidskravene. Vi prøver jo å svare fortest mulig. Men jeg legger aldri på en 113 for å ta en ny, sier Susanne.
Hun føyer til:
– Det er ledelsen som må passe på at det er nok folk.
Er alle på113 opptatt, skal koordinatorene svare – hvis de har mulighet.
Susanne er fagutviklingssykepleier, men jobber 30 prosent her på 113. Hun har jobbet på AMK-sentralen i ni år.
Det blinker på skjermen, ny telefon. Ringelyden er lav. Her er det først til mølla. Susanne tar telefonen, følger med på hva som dukker opp på skjermen:
– Ringte du i sted? Da snakket du med en annen. Best at du snakker med henne.
Susanne setter over telefonen til kollega Sissel, som er ledig.
Bortgjemt
AMK-sentralen har en anonym tilværelse på Ullevål sykehus i Oslo. Ingen skilt viser vei til stedet som råder over nødhjelpen. De ansatte skjermes etter hendelser som den i Sofienbergparken i 2007. Da ble ambulansepersonellet kalt rasister fordi de nektet å ta med seg Ali Farah i bilen. Folk kastet stein etter ambulansene etterpå. AMK-sentralen har også vært utsatt for bombetrusler. 22. juli-terroren har skjerpet kravene til sikkerhet og beredskap.
– Vi oppbemanner, sier Susanne.
– Men det tar tid. Dette er ikke en jobb for hvem som helst. Vi kan ikke ta noen inn fra et vikarbyrå.
Vanlig opplæringstid er tre måneder, forteller hun med et øye på skjermen.
– De må være sykepleier med et par års erfaring, gjerne ambulant. Men det dreier seg mye om personlig egnethet.
Siste året har de annonsert etter sykepleiere i nesten hver utgave av Sykepleien. Søknadsfrist snarest, står det hver gang.
– Vi rekrutterer jevnt. Her er stor turnover. Mange savner pasientene, her ser vi dem jo ikke. En del sykepleiere forsvinner under opplæringen for de egner seg ikke.
– Fordi de blir stresset?
– Eller fordi de mangler faglig kunnskap. De klarer ikke skille farlighetsgradene.
Operatørene må høre, skrive og snakke samtidig.
– Men simultankapasitet er ikke så lett å trene opp. Vi har ikke gode tester for den evnen heller. Mange tror dette er noe for dem.
Hennes erfaring er at enten har du det i deg – eller ikke.
– Jobben er vanskelig, men svært givende. Vi hjelper mange innringere og de fleste er takknemlige.
Rullering er vanlig på andre AMK-sentraler. Da deler sykepleierne jobben mellom å være operatør og jobbe på akuttmottak eller bil.
– Her hos oss er det vanskelig, mest på grunn av helgekabalen: Alle avdelingene ønsker at du skal jobbe helg.
Men Susanne synes ikke rullering er nødvendig, for er man 50 prosent på to steder, så blir man ikke god noen av stedene.
Setter over til legevakten
Ny telefon:
– Jeg klarer ikke å våkne.
Damen er groggy i stemmen:
– Hva mener du? Du er våken, sier Susanne.
– Jeg klarer ikke å stå opp. Jeg er slått ut.
– Hvorfor klarer du ikke å stå opp? sier Susanne mens hun leser på skjermen.
– Jeg ser at du har hatt en del angstanfall.
– Ja … Men kan ikke du sende en ambulanse? Jeg klarer ikke være som jeg skal. Har du noe for meg så jeg kan våkne? Er det ikke noen som kan hjelpe meg, da?
Susanne sjekker pust, og får vite at damen har tatt én Sobril.
– Ambulansen kan nok ikke hjelpe deg. Jeg skal sette deg over til legevakten. Ikke legg på.
Susanne ringer legevakten. Etter en stund får hun kontakt:
– Jeg har en dame dere kjenner. Jeg setter over så kan dere snakke.
Dette var et klassisk eksempel på en oppringing som ikke burde kommet hit, mener hun. Den skulle vært til primærhelsetjenesten.
Mange får ambulanse
Det største tiltaket AMK-sentralene setter i gang er å sende ambulansebil eller –båt. På landsbasis er dette om lag halvparten av tiltakene, ifølge Helsedirektoratet. På andreplass kommer henvisning til eller varsling av legevakt eller fastlege – drøye ti prosent.
Henvendelsene deles inn i akutt, haster, vanlig. Helsepersonell er den gruppen som henvender seg oftest til AMK-sentralene, deretter publikum. Men når det er akutt, er det publikum som topper statistikken.
På Øvre Romerike er det knapt med ambulanser akkurat nå, opplyser ambulansekoordinator Jonny. Han sitter rett overfor Susanne. De ble kjent på jobben og er samboere. De prøver å ha jobbehelgene samtidig.
Ida slår fast til en innringer:
– Nei, vi får ikke med rullestolen. Det er et problem.
Ambulansen tar ikke med seg løse gjenstander, bare eventuelt en bag. En rullestoldrosje er ofte en bedre løsning. Dessuten billigere. En plakat opplyser at gjennomsnittpris per tur med ambulanse er 3 700 kroner. Tilsvarende for drosje er 400 kroner.
Sørger for politipatrulje
Nå er alle operatørene i sving. Ida spør en ny innringer:
– Men har han smerter?
Og igjen, litt mer intenst:
– Har han smerter?
Blink, blink: Nå ringer venninnen til damen som har ringt flere ganger før i dag. Damen er blitt anbefalt å ta drosje til legevakten.
– Men hun klarer ikke gå og stå. Det er helt sant, sier venninnen.
– Hvorfor klarer hun ikke gå og stå? spør Susanne.
– Hun er så dårlig.
– Hva har dere avtalt med legevakten?
Susanne får ingen klare svar. Hun konfererer med Sissel, som kjenner saken best. Hun skal sjekke med legevakten.
– Vi ringer tilbake, sier Susanne og legger på.
15 ambulanser er opptatt, det kan hun se foran seg.
Susanne tar imot en ny telefon. En mann forteller med skjelvende stemme at venninnen har tatt med seg tabletter og at han tror hun vil ta livet sitt.
– Hvilke tabletter har hun tatt?
Mannen vet ikke. Han vet heller ikke hvor hun er. Ambulansen kan ikke drive søk, så Susanne kontakter politiet. Politiet sender en patrulje for å lete etter den forvunne kvinnen. Susanne ringer mannen og forteller det. Han takker.
Ida ved siden av:
– Hva tenker du ambulansen kan hjelpe deg med? Nei, du skal ikke dø i dag. Jeg er ikke enig med deg der.
Damen som ringer er en amper gjenganger. «Ringer og er sint» står det mange ganger i journalen. Damen sier hun er tungpusten. Ida har allerede sendt bil.
Det viser seg at den ikke kan hjelpe damen og gjør vendereis. Senere ringer damen igjen fordi hun har slått seg i hodet. Det blir ny utrykning.
– Vi ser aldri ulykkesstedet
De ved telefonen danner seg fort bilder av innringerne, særlig gjengangerne.
– En av dem kunne bli skrekkelig dårlig av kols og fikk ofte dødsangst. Jeg så for meg en innrøkt og rotete bolig. Så fikk jeg vite av en på ambulansen at der var det rent og pent, en skikkelig mormorleilighet, forteller Ida.
– Ja, siden vi ikke ser dem, jobber fantasien på høyspreng, bekrefter Susanne.
– Mange trenger emosjonell førstehjelp, men det har vi ikke alltid tid til, sier Ida.
– Fantasien er ofte verre enn realitetene. Vi kan jo ikke vite, her vi sitter. Vi ser aldri ulykkesstedet og får bilder i hodet. Ofte er de verre enn virkeligheten, sier Susanne.
– Derfor er det viktig at vi etter alvorlige hendelser er med på teknisk gjennomgang så vi får vite hvordan det faktisk var ute. Det kan være etter dødsfall med barn.
Da de to jentene i hestevogn døde på Bjørkelangen, var Susanne på vakt. Da var det godt med en slik gjennomgang etterpå.
Siste åndedrag på telefonen
Plutselig er det blitt stille på 113. Ingen ringer. Det går an å hente seg en kopp kaffe. Prate litt med kollegene. Røre på beina. Gå på do.
Den medisinske papirindeksen er godt innarbeidet i Susannes fingre. Men hun kunne godt tenkte seg nye og raskere dataverktøy og programmer som snakker sammen.
Den store papirboken ligger mellom tastaturet og skjermene. Ellers er verktøyene elektronisk. Alle AMK-sentraler i landet bruker det akuttmedisinske systemet AMIS. En av skjermene viser kart.
– Få vet hva vi gjør her. Det er mange sykepleiere som ikke tør å søke, påpeker Ida.
Hun har vært her to år og kunne godt tenke seg å rullere på akuttmottaket. Som de fleste synes også hun det er en påkjenning når unger er dårlig.
– Men det er vel så tøft når en dame på 80 forteller at mannen ikke puster. Hun er kanskje 40 kilo og klarer ikke å få mannen på hundre kilo ned på golvet. Jeg kan høre at han tar sitt siste drag. Det er kjempetrist. De har kanskje vært gift i 60 år. Å være med på det er veldig sterkt.
Hun har opplevd det flere ganger.
En kjapp sirene lyder. En liten bil blinker blått på alles skjermer. Det betyr at en av operatørene har disponert en akuttbil med blålys.
Linda veileder en innringer:
– Hvordan er ansiktsfargen hennes nå? Dytt underkjeven fram.
Linda har sørget for at pasienten med kramper ligger på ryggen. Det tok litt tid før hun skjønte at han lå på magen. Innringeren er ikke så god i norsk.
En treåring har fått i seg Paracet. Linda har akkurat bedt de foresatte å ta den lille med til barnemottaket. Et annet barn har høy feber. Linda ber mor holde telefonen mot barnets munn, så hun kan telle respirasjonen.
Klokken har passert ni, en time igjen av vakten. Susanne har hatt 52 telefonsamtaler. Plutselig er alle på telefonen igjen.
– Puster’n? spør Ida ved siden av.
– Er kona di så urolig at vi må sende med politi? For ambulansepersonellet har ikke lov til å holde henne fast, sier Linda.
«Uklar problemstilling»
Utelivet går sin gang i hovedstaden.
– Han holder på å svime av, sier innringeren til Susanne.
– Hvor er dere?
Innringeren sier navnet på gaten.
– Hvilket nummer?
– Jeg vet ikke. Kan ikke dere bare sende en ambulanse, da?
– Kan du spørre noen om hvilket nummer det er?
– Her er ingen å spørre, ingen snakker norsk.
– Er han beruset?
Susanne får ingen klare svar. Innringer sier hun ser en trapp som går opp og ned. Kollegene merker seg at Susanne øker stemmevolumet.
– Men gatenummeret?
Susanne har allerede sendt bil.
– Hør hva jeg sier: Nå går du ut i gaten og ser etter ambulansen. Ha det.
Klokken er 21.15. Susanne er glad for at kategorien «kommunikasjonsvansker og uklar problemstilling» finnes i journalen.
Ambulansen finner ingen å hente på stedet der en trapp går opp og ned. Susanne sukker:
– Man kan bli litt oppgitt. Mye er tull. Vi vet at det er andre som trenger mer hjelp og i verste fall får vi ikke svart dem. For eksempel en mor med et sykt barn.
Ida:
– Ta på ham. Kjenn om han er våt eller tørr i huden. Har han kols?
Linda:
– Var det han jeg hørte snorke? Trekk kjeven fram til underbitt …
Noe skjer i rommet. En etter en kommer ansatte som skal hjelpe folk i nød i natt. De fire kvinnelige sykepleierne blir avløst av fem mannlige.
– Her skriver vi ikke rapport, sier Susanne lettet.
AMK-sentral
- En akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK-sentral) mottar medisinske nødmeldinger og overvåker ambulansetransporter.
- Sentralene er bemannet av helsepersonell. Vanligvis er de medisinske operatørene på 113-telefonen sykepleiere.
- Operatørene avgjør hvilken hjelp som skal gis og hvilken hastegrad henvendelsen skal få. De gir medisinsk veiledning på telefon i henhold til norsk indeks for medisinsk nødhjelp.
- De regionale helseforetakene har ansvar for å etablere og drifte AMK-sentralene.
- Det er nå 19 AMK-sentraler i Norge og én på Svalbard.
Comments