Og så kommer sjefen og forteller om overfylte tøyposer som må
gjøres noe med før seinvaktene kommer …
Da hadde det vært godt med en klapp på skuldra, noen som hadde
sett hvilke vanskelige situasjoner en faktisk har stått i denne
dagen, hvor mye en har gitt av seg selv, hvordan en har kommet opp
med kreative løsninger for å dekke den redde og fortvilte
pasientens mange behov.
Tanken på at dette sjelden skjer, gjør en umiddelbart enda mer
sliten, og det føles som om alle krav vokser over hodet på en mens
en sitter igjen med en følelse av å ikke være god nok.
Betydningen av tilstrekkelighet
Jeg ble sittende og tenke på dette. På hvordan dette har
forandret seg i meg de siste årene. Jeg har registrert at når jeg
er sliten og i dårlig humør, kan alt få meg til å føle meg
utilstrekkelig, og behovet for anerkjennelse og skryt er stort. Når
jeg er i godt humør og har masse energi, vil nesten ingenting rundt
meg gi meg følelsen av det samme.
Det får meg til å tenke at det kanskje ikke er det som blir sagt
eller gjort utenfor meg, eller noe av det som skjer rundt meg i det
hele tatt, som gir meg denne følelsen.
Det hele handler om hvilke tanker jeg gjør meg rundt det, som
igjen gir meg en følelse av det jeg tenker.
Jeg ser at jeg de siste par årene har satt mer pris på meg selv,
jeg har tatt til meg og kjent på de takknemlige blikkene,
håndtrykkene og klemmene som pasientene har gitt meg. Jeg har blitt
tryggere og gladere i meg selv – noe som gir meg flere dager med
godt humør, og færre med dårlig humør.
Snu fokuset på de dårlige dagene
Jeg har fremdeles dårlige dager, men de får ikke så stor plass
lenger, og ofte ender de opp med å ikke bety noe. De bare kommer og
går igjen – og de drar raskere når jeg ikke tenker så mye på
dem.
Så hva er det som driver oss til å søke etter bekreftelse og ros
fra de rundt oss? Er det sånn at vi ikke stoler nok på oss selv til
å tro at vi selv kan vurdere om vi gjør en god nok jobb eller ikke?
Er det det gamle urinstinktet i oss som skriker etter å «passe
inn», bli godtatt av flokken, være beundringsverdig nok til å bli
inkludert?
Er det de samme mekanismene som får trebarnsmoren til å sette
fram bollefatet foran ungeflokken, som ikke får røre før mor har
tatt bilde og postet på Instagram og Facebook?

Min kloke venninne Camilla spurte en gang:
Hvor mange likes må man ha for å like seg selv?
Forventningspresset om hverdagsros
I ros ligger masse kjærlighet, varme, omsorg og godhet – og jeg
mener vi skal rose hverandre så ofte og mye vi bare lyster!
Men det å trenge det og forvente det er noe annet. Da er det
kanskje på tide å kjenne etter hvilke tanker en gjør seg om seg
selv. Dersom en hele tiden tenker at en skulle gjort mer eller
gjort det bedre, vil en alltid kjenne seg litt utilstrekkelig og i
dårlig humør.
Kanskje tillegger vi til og med andre ansvaret for at vi føler
det sånn. «De andre forventer det», «Jeg kjenner på meg at de synes
sånn og sånn», «Hvis jeg bare gjør litt mer, kan jeg være sikker på
at det blir nok».
Kanskje det stemmer, eller kanskje ikke. I mange tilfeller tror
jeg det er våre egne tanker som finner på dette, og så ender vi opp
med å tillegge andre ansvaret og skylden for at vi ikke kjenner oss
gode nok.
For det første fratar vi dermed andre ansvaret for å si fra om
det er noe. For det andre føler vi negativitet overfor andre som de
slett ikke skjønner eller fortjener. For det tredje tar vi ofte mye
mer hensyn enn vi strengt tatt trenger, og bruker masse unødvendig
energi på ting som overhodet ikke forventes av oss.
Vi blir slitne, og i dårlig humør – og får enda større behov for
anerkjennelse og ros! Den berømte onde sirkelen er et faktum!
Hvordan snur man sirkelen?
Da jeg begynte å se mine tanker som det de virkelig var – nemlig
tanker – så endret alt seg. Jeg merket at mine tanker kunne endres
ganske fort ut fra hvordan jeg hadde det, og da ble de ikke så
viktige lenger. De kunne kun fortelle meg noe om tilstanden der og
da, og den var i stadig endring.
Om jeg fokuserte veldig på hvor sliten jeg var og hvor mye jeg
hadde gjort, ble behovet for anerkjennelse større. Da jeg deretter
fokuserte veldig på hvor lite anerkjennelse jeg egentlig fikk, ble
behovet enda større, og humøret desto lavere.
Andre dager kunne jeg legge merke til at jeg hadde gjort like
mye, men hadde masse energi fordi jeg selv hadde anerkjent den gode
jobben jeg hadde gjort. Mine tanker om det hele var annerledes, og
dermed mine følelser rundt det hele.
Sånn at det er hevet over enhver tvil: Jeg mener sykepleiere får
altfor lite ros og anerkjennelse for den krevende jobben vi gjør!
Vi står ofte i vanskelige og krevende situasjoner, og føler stadig
at kravene vokser oss over hodet, og at vi burde gjort mer enn vi
rekker. Det å få en bekreftelse fra noen rundt oss på at det er
greit, godt nok, kan hjelpe oss å slippe det og gå videre til neste
oppgave.
Likevel: Gjennom å bli bevisst sine egne tanker om det en står
i, og hvordan de påvirker oss, kan vi i stor grad skape vår egen
virkelighet. Vi gjør det jo allerede! Gjennom innsikt kan vi
frigjøre masse energi og gode følelser gjennom å gi slipp på de
tankene som trykker oss ned, og la den naturlige gode flyten slippe
til.