Da Alzheimer fordypet seg i ørevoks

Vokabularet til sykepleiere og annet helsepersonell er krydret med en rekke såkalte eponymer, altså ord basert på virkelige personers navn.

I nyere tid har man i stor grad gått bort fra denne formen for hyllest, blant annet fordi menneskene bak ordene kan vise seg å være mer kontroversielle enn først antatt.

For eksempel har ettermælet til Hans Asperger fått en solid smell etter avsløringer om hans rolle under nazismen.

Nedenfor kan du bli kjent med noen andre som har satt spor etter seg i dagens helsespråk.

Alois Alzheimer (1864–1915)

Mannen som ga navn til den vanligste typen demens, studerte først noe helt annet, nemlig ørevoks.

Alois Alzheimer avrundet sin legeutdanning med avhandlingen «Über die Ohrenschmalzdrüsen» («Om ørevokskjertlene») i 1888. Etter hvert ble han mer interessert i det som foregikk lengre inne i hodet.

Den tyske legen, psykiateren og nevrologen var den første som identifiserte symptomene til sykdommen som i dag bærer hans navn.

Det startet med at Alzheimer møtte Auguste Deter en novemberdag i 1901. Kvinnen i femtiårene var nylig innlagt ved en psykiatrisk institusjon i Frankfurt etter å ha endret personlighet med blant annet sviktende hukommelse og suicidale tendenser.

Hun ble gradvis verre før hun døde i april 1906. Alzheimer jobbet da i München, men fikk kolleger i Frankfurt til å sende ham Deters hjerne. Da han studerte skiver av hjernen under mikroskop, oppdaget han et omfattende tap av nevroner og forekomst av amyloidplakk og nevrofibrillære floker.

Han presenterte sine funn i et møte med andre psykiatere i Tübingen senere samme år, men interessen var etter sigende begrenset. Kollegene skal ha vært mer interessert i det neste innlegget, som dreide seg om tvangsmessig onani.

John Langdon Down (1828–1896)

Folk i hans krets stusset da den britiske legen og viktorianske gentlemanen John Langdon Down valgte å jobbe med personer med funksjonsvariasjoner.

Det vil si, de ble ikke kalt det den gangen. Langt derifra.

I 1858 ble Down medisinsk leder for en institusjon med det i dag svært støtende navnet «The Asylum for Idiots» i Surrey. Den liberalt anlagte Down likte dårlig hvordan beboerne slike steder ble omtalt og betraktet og han regnes som en pioner innen omsorg og pleie av mennesker som ble utstøtt og sterkt stigmatisert i hans egen samtid. 

Det må sies at Down selv brukte nedsettende ord i mangel av etablerte alternativer, og han var heller ikke fremmed for å lene seg mot samtidens raseteorier.

I 1866 publiserte han avhandlingen «Observations on an Ethnic Classification of Idiots» der han blant annet beskrev kjennetegnene til det han omtalte som kaukasiske, etiopiske og mongolske «idioter». Herfra stammer begrepet «mongoloid» som ble brukt om personer med Downs syndrom til langt ut i det 20. århundre, før legens eget etternavn overtok.

Virginia Apgar (1909–1974)

Hennes ene storebror døde ung av tuberkulose, mens den andre hadde en kronisk sykdom. Det kan ha medvirket til at Virginia Apgar tidlig bestemte seg for å bli lege.

Hun spesialiserte seg innen anestesi, men det var på et annet felt hennes navn skulle bli udødeliggjort.

På 30- og 40-tallet hadde spedbarnsdødeligheten i USA sunket, men ikke blant helt nyfødte. Dette motiverte Apgar til å utvikle et bedre system for å identifisere hvilke barn som kunne være i faresonen.

Resultatet ble den såkalte apgarscore, der helsepersonell umiddelbart etter en fødsel vurderer barnets hjertefrekvens, respirasjon, reaksjon ved stimulering, hudfarge og muskelspenning. Verktøyet brukes fremdeles ved fødeklinikker over hele verden.

Apgar fikk aldri barn selv, men hennes arbeid har reddet utallige. Hun var aktiv til det siste, og jobbet både som kliniker, forsker, lærer og leder. Hun mottok en rekke utmerkelser for sine bidrag, og hvert år deler the American Academy of Pediatrics ut the Virginia Apgar Award til noen som har gjort en betydelig innsats innen nyfødtmedisin over tid.

Henry Judah Heimlich (1920–2016)

Under andre verdenskrig tjenestegjorde newyorkeren Henry Judah Heimlich som feltlege bak fiendens linjer i Gobi-ørkenen. Erfaringene her tok han med seg da han senere utviklet en ventil for å drenere blod og luft fra brystkassen. Mekanismen til prototypen lånte han fra et leketøy, og oppfinnelsen hjalp mange skadede under Vietnamkrigen. Fremdeles brukes Heimlich-ventilen til thoraxdren på sykehus over hele verden.

Metoden for å frigjøre luftveier ved hjelp av bukstøt, beskrev Heimlich første gang i artikkelen «Pop Goes the Cafe Coronary», publisert i tidsskriftet Emergency Medicine i 1974. Metoden var til da kun testet på hunder, men skal siden ha reddet mange menneskeliv.

I mai 2016 fikk herr Heimlich mye medieoppmerksomhet etter at han i en alder av 96 år fikk bruk for sin egen manøver. Han bodde da på sykehjem i Ohio, og skal ha reddet medboer Patty Gill Ris (87) fra kvelning i spisesalen. Hvorvidt dette var første gangen Heimlich brukte Heimlich-manøveren i en reell situasjon, er blitt omdiskutert i ettertid, men for fru Ris spilte det neppe så stor rolle.

James Parkinson (1755–1824)

Utdødde sneglearter, et forhistorisk frukttre og en alvorlig hjernesykdom har det til felles at alle er oppkalt etter engelskmannen James Parkinson.

I sin samtid var han nemlig langt mer kjent og anerkjent for sitt arbeid med fossiler enn innen medisin. Hans store verk innen feltet er det rikt illustrerte «Organic Remains of a Former World».

I dag er navnet hans først og fremst forbundet med en alvorlig, kronisk sykdom som påvirker hjernens evne til å styre bevegelser.

Sykdommen ble først beskrevet av Parkinson i «An Essay on the Shaking Palsy» fra 1817. Den 66-sider lange pamfletten var basert på en nitid observasjon av pasienter, og Parkinsons beskrivelser av symptomer anses som svært presise og relevante den dag i dag. 

Essayet fikk likevel liten oppmerksomhet før den franske nevrologen Jean-Martin Charcot trakk det frem fra glemselen femti år senere, og slik bidro til at sykdommen fikk sitt nåværende navn.

Georges Gilles de la Tourette (1857–1904)

I 1885 beskrev en fransk lege med det formidable navnet Georges Albert Édouard Brutus Gilles de la Tourette noen symptomer han kalte «maladie des tics» hos sine pasienter.

Et tic er en plutselig, ufrivillig bevegelse eller lyd, og på denne tiden verserte en rekke historier om liknende fenomener, såkalte chorea, fra rundt om i verden. Det var rapporter om latah i Malaysia, myriachit i Sibir og noen «hoppende franskmenn» i provinsen Maine.

Tourettes beskrivelser av det som snart ble kjent som Tourettes syndrom, var ikke altfor omfattende og detaljerte, og hans vitenskapelige bidrag anses som langt større innen andre områder.

Tourette regnes i dag som en pioner innen nevropsykiatri, det utdaterte feltet hysteri samt medisinsk-juridiske aspekter knyttet til hypnose. Det sies at Sigmund Freud skal ha overvært hans forelesninger om nettopp hypnose og latt seg inspirere til sitt eget arbeid på feltet.

I 1893 ble Tourette skutt i hodet av en tidligere pasient som mente han hadde utsatt henne for hypnose mot hennes vilje. Han overlevde, men slet i ettertid med kraftige humørsvingninger, depresjon og hypermani. Tilstanden ble stadig verre, og Tourette døde elleve år senere på en psykiatrisk institusjon i Sveits, 46 år gammel.

Wilhelm Conrad Röntgen (1845–1923)

Betydningen av å kunne «kikke» inn i kropper uten å skjære dem opp, kan neppe overdrives, men mannen som gjorde dette mulig var ikke spesielt interessert i helse eller medisin. 

Tyskeren Wilhelm Conrad Röntgen studerte både matematikk, fysikk, geometri, botanikk og zoologi, men var først og fremst opptatt av mekanikk, og fikk sitt diplom som maskiningeniør i 1868.

Under et eksperiment i 1895 om gassers ledningsevne for elektrisitet, observerte han en uforklarlig sideeffekt som han tilla det han kalte x-stråler. «X» sto for det ukjente, og den dag i dag brukes begrepet x-rays om røntgenstråling på engelsk.

Samme år presenterte Röntgen funnene i en artikkel illustrert med et røntgenfotografi av hans kones hånd, og seks år senere mottok han tidenes første nobelpris i fysikk for sin oppdagelse.

Röntgen må kunne sies å ha vært en beskjeden mann. Han fortsatte å kalle strålene for x-stråler, selv om andre brukte hans navn om dem. Han avsto fra å ta patent, da han mente kunnskapen burde brukes til det beste for menneskeheten. Han takket også nei til å bli adlet, og nobelprispengene donerte han til Universitetet i Würzburg.

Andre kjente eponymer innen helse

• Creutzfeldt-Jakobs sykdom: Oppkalt etter de tyske nevrologene Hans Gerhard Creutzfeldt (1885–1964) og Alfons Maria Jakob (1884–1931).
• Foley-kateter: Oppkalt etter den amerikanske urologen Frederic Eugene Basil Foley (1891–1966).
• Huntingtons sykdom: Oppkalt etter den amerikanske legen George Huntington (1850–1916).
• Hodgkins lymfom: Oppkalt etter den britiske legen Thomas Hodgkin (1798–1866).
• Crohns sykdom: Oppkalt etter den amerikanske gastroenterologen Burill Bernhard Crohn (1884–1983).
• Turners syndrom: Oppkalt etter den amerikanske endokrinologen Henry Turner (1892–1970).
• Ménières sykdom: Oppkalt etter den franske legen Prosper Ménière (1799–1862).
• Aspergers syndrom: Oppkalt etter den østerrikske barnelegen Hans Asperger (1906–1980).
• Holter-monitorering: Oppkalt etter den amerikanske fysikeren Norman J. Holter (1914–1983).
• Hickman-kateter: Oppkalt etter den amerikanske barnenefrologen Robert Othello Hickman (1926–2019).

Kilder

• Store norske leksikon, Store medisinske leksikon, The Guardian, Wikipedia, FHI, Helsenorge

Foto

• Alzheimer: Science Photo Library / NTB, Kateryna Kon / Science Photo Library / NTB
• Down: NTB, Edmund Evans / Illustrated London News, National Library of Medicine / Science Photo Library
• Apgar: Granger / Rex / Shutterstock editorial / NTB
• Heimlich: Charles Krupa / AP / NTB
• Parkinson: Science Photo Library / NTB, Open Plaques / Wikimedia
• Tourette: Alamy Stock Photo / NTB
• Röntgen: Heritage/NTB, Schiesswohl/Plainpicture/NTB