Er kosmetisk sykepleie i det hele tatt sykepleie?
Vi som tilhører sykepleierprofesjonen må delta i diskusjonen med leger, politikere og andre. Og vi må være med å definere hva faget vårt inneholder og, ikke minst, hva det ikke inneholder.
Vi som tilhører sykepleierprofesjonen må delta i diskusjonen med leger, politikere og andre. Og vi må være med å definere hva faget vårt inneholder og, ikke minst, hva det ikke inneholder.
En økning på 30,7 millioner kroner til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgstjenestene, foreslår regjeringen. – Puslete, synes NSF-lederen. Hun minner om et valgkampløfte om videreutdanning for 15 000 sykepleiere.
Sykepleiere på legevakt har fått sin egen videreutdanning. – Sykepleiere må stå stødig i sine valg, sier lektor og fagkoordinator Marta Mjeldheim (bildet).
– Stigmatiseringen av personer med rusutfordringer må ta slutt. Det må være plass til alle typer mennesker i et nabolag. Det kalles mangfold og er bra for oss, skriver innleggsforfatteren.
Et kull sykepleierstudenter og sykepleiere har deltatt i et forskningsprosjekt som har undersøkt hva som fremmer læring og utvikling av sykepleiefaglig kompetanse under sykepleierstudiet og senere i yrkespraksisen. Det er nå mer enn 20 år siden disse sykepleierne tok sin utdanning. Forskningsprosjektet har pågått i tre studier (1–5) (Tabell 1).
Hva skjedde med sykepleierne i dette kullet etter at de var ferdig med utdanningen, og hvilke valg tok de for å videreutvikle sin sykepleiefaglige kompetanse i klinisk praksis over en periode på mer enn 20 år?
Disse spørsmålene ble starten på studie fire, som er en studie med kombinerte metoder: en kvantitativ spørreskjemaundersøkelse (se tabell 1) og dybdeintervju med åtte sykepleiere fra samme kull. Spørreskjemaet ble analysert med deskriptiv statistikk og de kvalitative intervjuene med kvalitativ innholdsanalyse (6).
Hensikten med studien var å få kunnskap om problemstillingen: Hvilke faktorer har og har hatt betydning for sykepleieres læring og kompetanseutvikling i et tidsperspektiv på mer enn 20 år? Forskningsspørsmålene var: Hvordan skjer læring og utvikling av sykepleiefaglig kompetanse blant erfarne sykepleiere? Hva kan vi lære av deres erfaringer?
Kompetanse er knyttet til kvalitet, pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og ressursbruk. Lai (7) har gitt følgende definisjon av kompetansebegrepet: «Kompetanse er de samlede kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som gjør det mulig å utføre aktuelle oppgaver i tråd med definerte krav og mål» (7, s. 46).
Kompetansekomponentene er forankret hos enkeltindivider (7). Utfordringen er hvordan den enkelte sykepleier kan forvalte, videreutvikle og mobilisere kompetansen sin, slik at de ulike arbeidsplassene kan nå sine definerte krav og mål.
Benner (8) beskriver hvordan nyutdannede sykepleiere gradvis opparbeider seg ekspertkompetanse i fem trinn.
Kjennetegn på ekspertsykepleieren er at sykepleieren har en god og helhetlig klinisk forståelse og får raskt et intuitivt grep om situasjoner. Ekspertsykepleieren har «vite hvordan»-kunnskap, som er erfaringskunnskap og kjennetegn på et mestringsnivå som er ervervet gjennom lang erfaring og med refleksjon over erfaringene (8).
Medlemmene [ ... ] lærer ved å delta i handlinger i praksisfellesskapet.
Lave og Wengers (9) teori om situert læring (læring som skjer eller tar plass i en helt bestemt sosiokulturell ramme) representerer også et relasjonelt syn på læring. Det viktigste elementet i teorien er praksisfellesskapet mellom kolleger. Medlemmene får tilgang til kunnskap og lærer ved å delta i handlinger i praksisfellesskapet.
Når sykepleiere arbeider med sårbare pasienter over tid, og har en sterk empatisk holdning til pasientene, men uten å få nødvendig støtte, kan det medføre at sykepleierne utsettes for medfølelsesutmattelse (compassion fatigue). Medfølelsesutmattelse er definert som «the formal caregiver’s reduced capacity or interest in being empathic or bearing the suffering of clients» (10, s. 103).
Figley (11) uttrykker det slik:«There is a cost to caring. Professionals who listen to clients` stories of fear, pain, and suffering may feel similar fear, pain, and suffering because they care. Sometimes we feel we are losing our own sense of self to the clients we serve» (11, s. 18).
Studien viser at læring og utvikling av kompetanse som erfaren sykepleier primært skjer i praksisfellesskapet sammen med kolleger (85 prosent) og gjennom refleksjoner over eget arbeid (82 prosent).
Det er viktig å legge merke til at de faktorene som angår faglig virksomhet; eget- og kollegers faglige engasjement, støttende arbeidsmiljø, direkte arbeid med pasienter og selvstendig yrkesutøvelse ble ansett som de viktigste faktorene for læring og utvikling av kompetanse (tabell 2). Dette representerer motiverende og emosjonell atferd.
For disse erfarne sykepleierne har relasjonelle og reflekterende forhold større betydning enn kurs eller tid til faglig fordypning.
En ser altså at for disse erfarne sykepleierne har relasjonelle og reflekterende forhold større betydning enn tilrettelegging av kurs eller avsatt tid til faglig fordypning. Dette tyder på at disse sykepleierne har et mestringsnivå som er ervervet gjennom lang erfaring og med refleksjon over erfaringene (8).
De øvrige svaralternativene representerer organiserte tiltak/tilrettelegging og rangeres som mindre betydningsfulle for læring og utvikling av kompetanse enn de faktorene som angår faglig virksomhet.
Selv om for eksempel faglige veiledningsgrupper i den kvalitative studien understrekes som vesentlig tiltak på en arbeidsplass, er det ikke selve tids-ressursen i arbeidsplanen som vektlegges mest i denne studien, men de positive faglige, relasjonelle og emosjonelle læreprosesser som gjerne skjer i en veiledningsgruppe.
Funn fra tidligere studier, da respondentene var sykepleierstudenter og nyutdannede sykepleiere (tabell 1, delstudiene: 1–2), viser at studenter som deltok i sykepleiefaglige veiledningsgrupper under studiet etterspurte dette i sin yrkespraksis som nyutdannede sykepleiere (3). Det var fordi de anså det som nyttig og verdifullt for egen læring og sykepleiefaglige kompetanseutvikling (1–3).
Flere av faktorene som kom frem i den kvantitative kartleggingsundersøkelsen (tabell 2) ble vektlagt og utdypet i intervjuene. Intervjuundersøkelsen synliggjorde fire sentrale temaer knyttet til lærings- og kompetanseutviklingsprosessen siden forrige intervju for cirka 15 år siden.
I intervjuene forteller sykepleierne om to sentrale prosesser som en følge av usikkerhet og engstelse som nyutdannet sykepleier. Sju av sykepleierne bruker begreper som frykt, angst, redd, livredd, vettskremt, gruet seg eller følte seg uvel.
Opplevelsen av økt trygghet og redusert usikkerhet kom gradvis med økt erfaring. Sykepleierne forteller om en bratt læringskurve som nyutdannet, og hvor frykten for å feile var sterkt til stede (2, 5).
Frykten for å feile var sterkt til stede.
De to primære målene som nyutdannet var å få økt klinisk erfaring for å utvide repertoaret sitt i forhold til det kliniske blikket og deretter prosessen med å stole på sine erfaringer. Flere poengterer at læring også handler om hvor reflektert du jobber med de erfaringene som du får. Informantene kaller dette erfaringsbygging.
En sykepleier forteller om sine positive erfaringer fra sitt første arbeidssted i et trygt og støttende arbeidsmiljø:
«Som nyutdannet sykepleier hadde jeg min første jobb ved et sted hvor jeg fikk veldig mye mengdetrening. Jeg fikk og sa ja til mange oppgaver og fikk mye ansvar. Og det kunne jeg gjøre fordi jeg hadde god opplæring og jobbet med dyktige kolleger. De var faglig trygge, de så meg, de tålte at jeg stilte spørsmål, de ville ha spørsmål og ønsket å dele kunnskapen sin med meg. Da lærer en hverandre å kjenne, og blir faglig trygge på hverandre. Man lærer raskt og kommer fort inn i ulike problemstillinger fordi man står sammen i arbeidsfellesskapet.»
Informantene, som i dag er erfarne sykepleiere, presiserer at en aldri blir utlært som sykepleier, men en blir tryggere med årene og gjennom de erfaringene en får. De erfarne sykepleierne var svært bevisste på at nyutdannede sykepleiere skulle få delta i dialoger når de, som erfarne sykepleiere, analyserte, vurderte og reflekterte over pasientsituasjoner.
Det viktigste for sykepleierne, fra de var nyutdannet til erfarne, var å være en del av et praksisfellesskap med faglig engasjerte kolleger i et støttende arbeidsmiljø (tabell 2).
Resultatene viser at i et støttende arbeidsmiljø får man etter hvert stor grad av selvstendighet i arbeidet og økt ansvar. Det førte igjen til at sykepleierne ble motiverte og ønsket å lære mer. En informant uttrykker seg slik:
«Det åpner opp for læring fordi du tenker: dette må jeg virkelig sette meg godt inn i. Så opplever en etter hvert at en blir faglig mer trygg i jobben. I en travel hverdag er det aller viktigste arbeidsmiljøet. Det at du føler at det er trygt, og at du jobber sammen med gode kolleger. Da tåler du veldig mye mer av stress og mas.»
Et støttende arbeidsmiljø er kjennetegnet av at sykepleierne blir sett og verdsatt.
Et støttende arbeidsmiljø er kjennetegnet av at sykepleierne blir sett og verdsatt av hverandre og faglig ledelse. Gjennom dialoger, erfarings- og kunnskapsutveksling, etiske og faglige refleksjoner, ved å gi anerkjennelse, være inkluderende og ved å fremsnakke hverandre utvikles et støttende arbeidsmiljø preget av gjensidig respekt, tillit, trygghet og samhold.
Studien viser at i slike miljøer får man en opplevelse av at en vil hverandre vel. Da er man også bedre rustet til å tåle stress og utfordringer, ifølge sykepleierne. Studien viser også at arbeidsgiveren, gjennom faglig ledelse, har en sentral rolle for å skape et støttende arbeidsmiljø.
Grunnleggende for de erfarne sykepleierne og deres læring og kompetanseutvikling relatert til direkte arbeid med pasienter (tabell 2) er å opparbeide et tillitsforhold til pasienten. Ifølge sykepleierne oppnås et tillitsforhold ved å vise respekt, være ydmyk, åpen og lydhør for innspill fra pasienten for å få et samarbeid med pasienten og for å bygge et tillitsforhold.
De gir uttrykk for at det er viktig å vise ydmykhet, slik at de kan bruke kunnskapen på en riktig måte til pasientens beste.
Sju av sykepleierne/informantene bruker begrepet ydmykhet, og det å være ydmyk i forhold til pasienter. Sykepleierne presiserer at for å lære av pasienter må en være ydmyk i forhold til kunnskapen, erfaringene og opplevelsene som pasientene har.
De gir uttrykk for at det er viktig å vise ydmykhet, slik at de kan bruke kunnskapen på en riktig måte til pasientens beste. Informantene presiserer at når de vet hva som er viktig for pasienten, kan de begynne å informere pasienten og hjelpe han til realistiske mål ut fra en helhetlig tenkning og vurdering av pasientens situasjon.
En sykepleier beskriver det slik:
«En er involvert i andres liv, og noen ganger er det som om livet stopper opp. Det handler om fødsel, sykdom, krise, sorg og død. Vi står midt oppi det. En blir så ydmyk. Jo mer en jobber med slike situasjoner, dess mer ydmyk blir en for å få lov til å være nær andre mennesker i slike settinger. En har syn, hørsel og alle sanser åpne, og hvor øyeblikket betyr noe. Det er slik jeg lærer i pasientsituasjoner.»
Sitatet speiler det unike ved å være klinisk, utøvende sykepleier. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan en bør møte slike situasjoner. Sykepleiernes forståelse av ydmykhet harmonerer med forskningen på opphavet til begrepet og den oppsummerende definisjonen: « … a willingness to hold power in service of others» (12, s. 24).
Sykepleierne synes at det er vanskelig å kalle seg ekspertsykepleier.
Sykepleierne er avhengige av et gjensidig tillitsforhold til pasienten for å gjøre en best mulig jobb (3,5). Ydmykheten kom også til uttrykk ved at flere av sykepleierne mener at de ikke er ekspert på alle områder.
Det kan være en av årsakene til at sykepleierne synes at det er vanskelig å kalle seg ekspertsykepleier, selv om de under intervjuene resonnerte, prioriterte og faglig begrunnet komplekse situasjoner som en ekspert og en gjenkjenner ekspertnivået til Benner (8). Alle sykepleierne var svært opptatte av at pasienten er ekspert i sitt eget liv og som de kan lære av.
Gjennom intervjuene gir sykepleierne uttrykk for at deltakelse i en systematisk sykepleiefaglig veiledningsgruppe med refleksjon, sammen med kolleger, er et svært betydningsfullt kompetansetiltak. En informant uttrykker seg slik:
«Vi har en veldig sårbar pasientgruppe som har stort behov for samtaler. Du skal være der og ta imot og være container. Det kan være ganske tøft og det er et veldig fokus på det å være til stede. Derfor er det viktig å være bevisst på å sortere og skille hva som er pasientens og hva som er mitt. Hvis en skulle ta alt innover seg, tror jeg ikke en ville orke å jobbe med denne typen pasientomsorg over tid. Sykepleiefaglig veiledning er et viktig verktøy for å få veiledning på hvordan man kan klare å skille. Det å ha fokus på nærhet og avstand. Det er en sånn type veiledning alle kliniske sykepleiere burde ha.»
Deltakelse i en sykepleiefaglig veiledningsgruppe er vesentlig for egenutviklingen, for klinisk yrkesutøvelse og for den sykepleieren de er i dag. I tillegg er sykepleiefaglig veiledning i grupper betydningsfullt for utviklingen av faglig og etisk læring, handlingsberedskap og utvikling av handlingskompetanse, ifølge sykepleierne.
Funn i studien synliggjør at behovet sykepleierne har knyttet til å delta i en sykepleiefaglig veiledningsgruppe er todelt. Det første handler om det faglige. Det andre handler om behovet sykepleierne har for å få tilbakemeldinger, støtte og å bli ivaretatt både som sykepleier og menneske i utfordrende situasjoner.
De fleste av sykepleierne ønsker å delta i sykepleiefaglige veiledningsgrupper med refleksjon, både ut fra faglige hensyn og av hensynet til seg selv som sykepleier og som menneske. Under sykepleierstudiet og i de første årene som nyutdannede sykepleiere hadde flere erfaringer med deltakelse i sykepleiefaglige veiledningsgrupper.
Gjennom flere år har sykepleierledere og sykepleiere hatt kunnskap om betydningen av sykepleiefaglig veiledning for sykepleieres opplevelse av mestring, trivsel, tilfredshet i arbeidet og stabilitet i sykepleiergruppen (13).
Uten den støtten som en faglig veiledningsgruppe kan være for sykepleiere, kan det resultere i at sykepleierne utsettes for medfølelsesutmattelse (10, 11). Det kan igjen føre til en prosess som leder til jobb-utbrenthet, men som kan forebygges gjennom organisert og systematisk sykepleiefaglig veiledning i grupper (14, 15).
Sykepleiefaglig veiledning kan bidra til et godt arbeidsmiljø og god arbeidshelse.
Cavanagh og medarbeidere etterlyser strategier for forebygging av jobb-utbrenthet i en review (16). Dette viser relevansen av vår studie knyttet til faktorer for forebygging av medfølelsesutmattelse. Sykepleiefaglig veiledning kan bidra til et godt arbeidsmiljø og god arbeidshelse, som er vesentlig for å gjøre en god jobb som sykepleier (17).
Hva kan vi lære av sykepleiernes erfaringer? Studien viser at praksisfellesskapet er en viktig arena for læring og kompetanseutvikling for sykepleiere på alle kompetansenivåer og for erfarne sykepleiere når de gis mulighet til å reflektere over eget arbeid i sykepleiefaglige veiledningsgrupper.
Skal arbeidsplassen være en læringsarena betinger det faglig engasjerte kolleger i et støttende arbeidsmiljø. Studien viser at sykepleiefaglig veiledning i refleksjonsgrupper er et betydningsfullt tiltak både for sykepleierstudenter og for klinisk utøvende sykepleiere på alle kompetansenivåer.
Studiens implikasjoner for sykepleierutdanning og klinisk praksis viser at sykepleiefaglig veiledning i refleksjonsgruppe bør være et kompetansetiltak.
1. Thidemann I-J. Det kliniske studiet – sykepleierstudiet. Hvordan bør sykepleierstudiet tilrettelegges for at studentene, i sin læringsprosess, skal oppleve størst mulig grad av faglig kontinuitet og progresjon. En deskriptiv, longitudinell undersøkelse. Høgskolen i Agder: 1997. Skriftserien nr. 23.
2. Thidemann I-J. Grunnleggende stell og pleie bør komme først. Tidsskriftet Sykepleien. 1997;15:48–51.
3. Thidemann I-J. Vi bare tar oss av hverandre. Tidsskriftet Sykepleien. 2002;90(19):42–6.
4. Thidemann I-J. Er teori nyttig? Tidsskriftet Sykepleien. 2005;93(0):61–2.
5. Thidemann I-J. Den sårbare læringsarenaen – om praksisfellesskapets implikasjoner for sykepleieres læring og kompetanseutvikling. Vård i Norden. 2005;25(1):10–5.
6. Graneheim UH, Lundman B. Qualitative content analysis in nursing research: concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Education Today. 2004;24(2):105–12. DOI: 10.1016/j.nedt.2003.10.001
7. Lai L. Strategisk kompetanseledelse. 3. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2013.
8. Benner P. Fra novise til ekspert: dyktighet og styrke i klinisk sykepleiepraksis. Oslo/København: TANO Forlag i samarbeid med Munksgaard; 1995.
9. Lave J, Wenger E. Situated learning: legitimate peripheral participation. Cambridge: Cambridge University Press; 1991.
10. Adams RE, Boscarino JA, Figley CR. Compassion fatigue and psychological distress among social workers: A validation study. American Journal of Orthopsychiatry, 2006;76(1):103–8. DOI: 10.1037/0002-9432.76.1.103
11. Figley CR. Compassion fatigue as secondary traumatic stress disorder: An overview. I: Figley CR, red. Compassion fatigue: Coping with secondary traumatic stress disorder in those who treat the traumatized. New York: Brunner-Routledge; 2013: s.1–31.
12. Dickson J. Humilitas: A lost key to life, love, and leadership. Michigan: Zondervan; 2011.
13. Naper Ø, Hoffart R-A, Vråle GB. Veiledning – avgjørende for trivsel og mestring. Tidsskriftet Sykepleien. 2000;10:55–8.
14. Bang S. Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2003.
15. Hoffart R-AR, Larsen SH, Rø KI. Hjelper utbrente sykepleiere. Veiledningskurs for utbrente sykepleiere minsket stress og økte arbeidslysten. Tidsskriftet Sykepleien. 2014;102(2):46–8. DOI: 10.4220/sykepleiens.2014.0015
16. Cavanagh N, Cockett G, Heinrich C, Doig L, Fiest K, Guichon JR, et al. Compassion fatigue in healthcare providers: A systematic review and meta-analysis. Nurs Ethics. 2020;27(3)639–65. DOI: 10.1177/0969733019889400
17. Almvik TN, Vråle GB. Sykepleiefaglig veiledning kan gi bedre helse og økt trivsel. Tidsskriftet Sykepleien. 2019:107(75095)(e-75095). DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.75095
Å delta i en refleksjonsgruppe på arbeidsplassen kan være viktigere for den faglige utviklingen enn videreutdanning og kurs.
For å kunne gjøre en god jobb som sykepleier er det nødvendig med et godt arbeidsmiljø og en god arbeidshelse. Veiledningsfellesskap kan styrke arbeidsmiljøet og føre til bedre trivsel. Fellesskapet kan bidra til en samlet kompetanse og kvalitet som gjør oss stolte over profesjonsutøvelsen.
«There is a cost to caring. Professionals who listen to clients’ stories of fear, pain, and suffering may feel similar fear, pain, and suffering because they care. Sometimes we feel we are losing our own sense of self to the clients we serve.» Charles R. Figley (1).
Arbeidshelse er et begrep som kan relateres til både arbeidsglede, arbeidsmiljø og jobbstress. Stress i forbindelse med utfordringer på jobb kan være positivt og gi arbeidsglede, et godt arbeidsmiljø og god arbeidshelse. Negativt stress kan skyldes mangel på forutsigbarhet, slik det kan erfares om arbeidspresset blir større enn det vi kan håndtere.
Eksempler på dette kan være påkjenningene vi kan oppleve når for stort tidspress hindrer nødvendig konsentrasjon, når vi opplever manglende kontroll over eget arbeid, eller når hensynet til helse, miljø og sikkerhet settes til side (2).
Å leve seg inn i og forsøke å forstå andre menneskers følelser, slik sykepleiere må gjøre i møte med pasienter og brukere, innebærer at vi lar oss berøre. Vi bruker våre sensitive evner til å fornemme noe av hjelpsøkerens livsverden, slik at han eller hun kjenner seg sett som menneske. Denne evnen kan øke både treffsikkerheten og fagligheten i møte med den som søker helsehjelp (3), samtidig som den samme evnen kan gi arbeidsglede.
Innlevelsen kan koste oss dyrt når vi berøres for sterkt og ikke får hjelp til å bearbeide dette. Vi kan da stå i fare for å utvikle en tretthet, også betegnet som compassion fatigue, og sakte, kanskje nesten umerkelig, utsettes for en utbrenningsprosess (4).
Empatien kan slik sett være både vårt største aktivum i arbeid med pasienter og en stor utfordring for oss som hjelpere. Begge deler, å åpne opp for å la seg berøre og det å berøres for mye, kan altså påvirke arbeidshelsen vår.
Faktorer som påvirker arbeidshelsen vår, kan beskrives med instrumentelle begrep som eksponering og risiko for skade når arbeidstakere belastes av systemrelaterte arbeidsmiljøfaktorer. Vi kan også omtale slike arbeidsmiljøfaktorer som en systemverden som består av organisering av arbeid, budsjetter og eksteriør, og som noe som kan komme til å stå i motsetning til vår livsverdens moralske og relasjonelle aspekter. Systemverden kan også inneha kvalitetsbeskrivelser som formidler normer for hva som er god og forskningsbasert praksis.
Noen ganger gir ikke systemverden tilstrekkelig tid til å utføre god og forskningsbasert praksis. Når sykepleiere, som andre profesjonsutøvere, utsettes for denne motsetningen, beskriver de det ofte som å være i skvis og i en moralsk utfordrende arbeidssituasjon. Systemverden kan da, ved sine ordninger og beskrivelser, noen ganger påføre både pasienter og sykepleiere smerte.
Relasjonsarbeid er knyttet til livsverden og den enkelte sykepleiers personlige kompetanse. Relasjonsarbeid er (5) sammensatt og kan beskrives som en finslipt komposisjon av sensibilitet, berørthet, erfaringsbasert kunnskap, retningslinjer og evidensbasert teori (3, s. 222–23).
Veiledning kan bidra til kompetanseutvikling og et fellesskap som kan være en motstandsressurs i krevende arbeidssituasjoner (6). En annen virkning av veiledning i grupper, som også kan beskrives som en motstandsressurs, er det kollegiale fellesskapet som kan oppstå mellom for eksempel sykepleiere i en veiledningsgruppe (7). Vi har hørt sykepleiere som arbeider med for eksempel selvmordsforebygging eller med traumatiserte, si at de aldri ville greid å være i dette arbeidet uten veiledningsgruppens fellesskap.
Vi har også erfart at systematisk sykepleiefaglig veiledning i grupper gjennom arbeidsåret kan bidra til lavt sykefravær, og til at færre i sykepleierstaben skifter jobb.
Vi skal også være oppmerksomme på at enkelte ikke opplever at veiledning er nyttig. Dette kan skyldes mange ting, som for eksempel manglende struktur i gruppen, veilederen eller selve gruppeprosessen blant deltakerne.
Veiledning og oppmerksomt nærvær om det som skjer i praksis og med oss selv, kan både forebygge utbrenthet og bedre pasientomsorgen (8).
I veiledning er dialoger om opplevelser, forståelsesformer, kunnskap, handlingsvalg og løsningsforslag knyttet til praksiserfaringer samt deling av etiske og faglige refleksjoner, den viktigste arbeidsformen (6). Deling av erfaring på denne måten kan gi en kumulativ virkning (9), slik at hver enkelt veisøker kan ha med seg mer kunnskap når de går ut fra en veiledning enn de hadde da de kom til veiledningen. Dette kan både beskrives som en del av et fagfellesskap og en del av en felles kompetanse- og kvalitetsutvikling. Dette fellesskapet kan bidra til samlet fagforståelse og kompetanseutvikling i en sykepleiestab.
Dersom veiledningen skjer i tverrprofesjonelle eller tverrfaglige fora (10), kan virkningen av veiledning innen helse- og sosialsektoren bidra til økt forståelse og fellesskap mellom profesjoner og fagfelt.
Når sykepleieren står med ansvar for liv og helse og for å gi en helhetlig omsorg, kan det oppleves ensomt. Samtaler om faglige utfordringer i veiledningsgrupper kan motvirke ensomhet, motløshet og usikkerhet.
«Sammen er vi sterke» kan være en betegnelse for opplevelser knyttet til gruppeveiledning. Dette kan ha betydning for kontinuitet og arbeidsglede, som igjen kan ha betydning for lysten til å lære og til å utvikle kvalitet og kompetanse i sykepleiepraksisen.
Veiledningsfellesskap kan styrke arbeidsmiljøet og føre til bedre trivsel. Når sykepleiere reflektere sammen over utfordringer i jobben, kan det bidra til at alle får mer kunnskap, og til at kvaliteten på arbeidet de utfører, blir bedre. Dette kommer pasientomsorgen til gode. Fellesskap i veiledningsgrupper kan gi faglig styrke. Styrken kan knyttes til mot. Fellesskapet kan bidra til tydelige og stolte sykepleiere.
1. Figley CR. Compassion fatigue as secondary traumatic stress disorder: an overview. I: Figley CR, red. Compassion fatigue: secondary traumatic stress disorders from treating the traumatized. New York: Brunner/Maze; 1995. s. 1–20.
2. Arbeidstilsynet. Stress [internett].Oslo: Arbeidstilsynet; 4 juli 2014 [sitert 12.02.2019]. Tilgengelig fra: https://www.arbeidstilsynet.no/tema/stress/
3. Nordtvedt P, Grimen H. Sensibilitet og refleksjon. Oslo: Gyldendal Akadmisk; 2004.
4. Bang S. Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal akademisk; 2003
5. Skau GM. Personlig kompetanse. I: Ulvestad KA, Kärki FU, red. Flerstemt veiledning. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2012.
6. Vråle GB. Veiledning når det røyner på…. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.
7. Vråle GB, Borge L, Nedberg K. Etisk refleksjon og bevisstgjøring i veiledning [internett]. Oslo: Sykepleien forskning 25.04.17 [oppdatert 24.05.17, sitert 11.07.18]. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2017/04/etisk-refleksjon-i-veiledning DOI:10.4220/Sykepleienf.2017.61626
8. Hoffart Rake AR, Larsen SH, Rø K. Hjelper mot utbrenthet. Veiledningskurs om stress og utbrenthet førte til bedre pasientbehandling. Sykepleien. 2014;102(2):46–8
9. Nordbøe CE, Enmarker I. The benefits of person-centered clinical supervision in municipal health care – employees` experiences. Open Journal of Nursing. 2017;7(5):548–60.
10. Just E, Nordentoft HM. Tværfaglig praksis. København: Hans Reitzels Forlag; 2012.
Sykepleiefaglig veiledning kan gi kolleger en følelse av fellesskap og bidra til et godt arbeidsmiljø. Det kan også gi arbeidstakerne styrke til å tåle utfordringer.
Gjennom tre studier har forskerne fulgt et kull sykepleiere og undersøkt hva som fremmer læring og utvikling av sykepleiefaglig kompetanse. Det er mer enn 20 år siden disse sykepleierne tok sin utdanning. Sykepleierne gir uttrykk for at å delta i en sykepleiefaglig veiledningsgruppe, der de reflekterer sammen med engasjerte kolleger i et støttende arbeidsmiljø, er svært lærerikt og har stor betydning for utviklingen av deres faglige kompetanse.
Har videreutdanningene som sykepleiere kan ta, havnet i ingenmannsland, spør Viggo Mastad i sin kronikk i Sykepleien nr. 2/2012.
I 2008 ble det utdannet 6 000 personer i helse- og sosialfag på høyskolenivå. Samme år sluttet 6 700 i pleie- og omsorgssektoren.
Sykehuset trenger spesialsykepleiere, men ikke med mastergrad. – Vi ser ikke behovet, sier fagdirektøren ved Stavanger universitetssykehus (SUS).