Praksis trumfer karakterer
Toppkarakterer gir deg ikke nødvendigvis jobb hvis praksiserfaringen halter, skal vi tro en fersk undersøkelse blant norske sykepleierledere
Toppkarakterer gir deg ikke nødvendigvis jobb hvis praksiserfaringen halter, skal vi tro en fersk undersøkelse blant norske sykepleierledere
– Dette er en varslet katastrofe som vi burde fått informasjon om lenge før, sier andreårsstudent Daniel Vincent Stoltenberg.
SAMMENDRAG: Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), avdeling for sykepleier-, ingeniør- og lærerutdanning, Levanger har flere års erfaring med et godt fungerende praksisveiledersystem for sykepleierstudenter ved alle medisinske og kirurgiske avdelinger ved Sykehuset Levanger. På bakgrunn av dette ble systemet også innført i kommunehelsetjenesten i de fire største kommunene som HiNT, Levanger har veiledningsavtaler med. Artikkelen beskriver gjennomføringen av praksisveiledersystemet i kommunene. Sykepleierstudentenes praksis planlegges for alle tre år, og praksisveiledersystemet bygger i hovedsak på at en praksisveileder har ansvar for en gruppe studenter. Studentene får mer ensartet veiledning og tettere oppfølging. Systemet gir også flere praksisplasser ved at flere studenter kan ha praksis sammen. Dette har sammenheng med at avtaler om faste praksisplasser til enhver tid gir en bedre oversikt til å utnytte kapasiteten som finnes ved de enkelte praksisplassene. I denne sammenhengen anvendes praksislistene som styringsredskap for ressursutnyttelse av praksisplassene, noe som har ført til at HiNT, avdeling for sykepleier-, ingeniør- og lærerutdanning, Levanger har en høy utnyttelse av kapasiteten i praksis.
Ifølge rammeplan godkjent 07.01.2000 (1), skal treårig
sykepleierutdanning ha minst 50 uker praksisstudier knyttet til
pasienter og pårørende. En av intensjonene med den nye rammeplanen
av 2000 var å styrke praksisstudiene. Praksis ble etter dette
vektlagt med 90 studiepoeng, det vil si halve studiet. Dette
innebar en utfordring i forhold til å utnytte eksisterende, samt
skaffe flere kvalitativt gode nye praksisplasser. Utvidelsen av
praksis kom samtidig med at HiNT, avdeling for sykepleier-,
ingeniør- og lærerutdanning, Levanger vedtok å ta opp 114/124
sykepleierstudenter en gang per år imot tidligere 60
sykepleierstudenter to ganger årlig. Ved sykepleierutdanninga i
Levanger er praksisstudiene fordelt på 10 praksisperioder med ulik
lengde.
Praksisliste
Den såkalte praksislista ved sykepleierutdanninga i Levanger
ble utformet i 1999 i forbindelse med ny rammeplan og omlegging til
opptak av 114/124 studenter en gang per år.
Gjennom denne praksislista blir all praksis for tre år planlagt
for hver enkelt student. Lista beskriver 10 ulike praksisperioder
for 114/124 studenter. Dette gir med åtte ekstra praksisløp totalt
1320 kombinasjoner.
80 prosent av praksisplassene på lista har kommunetilhørighet,
det vil si at studentene gjennomfører ulik praksis i samme kommune
både i første, andre og tredje studieår.
Ved oppstart av første studieår planlegges praksis for alle tre
år. Det er da mulig for studentene å komme med søknad dersom det
skulle være spesielle behov som må tas hensyn til. Alle studentene
får en slik liste når den er ferdig utfylt.
Primært blir studentene tildelt praksisplasser i kommunen
nærmest mulig sitt bosted. Intensjonen med dette er kortest mulig
vei til praksis for studenten. Samtidig samarbeider vi med
kommunene for å bidra til økt rekruttering til
kommunehelsetjenesten. Dersom det blir for lite praksisplasser i en
kommune, blir studentene tilbudt praksisplass i nærmeste kommune.
For å bevare struktur i praksisstudiene benytter vi alltid først de
praksisplassene vi har inngått avtale om i Nord-Trøndelag. Bare ved
spesielle tilfeller åpnes det for gjennomføring av praksisstudier
utenfor Nord-Trøndelag. Ved overflytting av studenter fra andre
høgskoler, tilbys studentene praksisløp som er ledig. Etter
permisjoner kan det være vanskelig å fremskaffe det praksisløpet
som ble forespeilet i første studieår. I utgangspunktet blir det
ikke gjort endringer i den enkelte students praksisløp, men
kommuners omorganisering og nedlegging av institusjonsplasser kan
skape endringer. I hovedsak er kommunene selv ansvarlig for å
skaffe nye praksisplasser ved bortfall av opprinnelige plasser.
Praksisveiledersystemet
I 1993/1994 ble det gjennomført et prosjekt vedrørende
praksisveiledning ved Sykehuset Levanger (daværende Innherred
sykehus) (2). Etter at prosjektet ble avsluttet, er dette
praksisveiledersystemet innført ved alle medisinske og kirurgiske
avdelinger som tar imot sykepleierstudenter i veiledet praksis.
Med bakgrunn i de gode erfaringer som er gjort, ble dette
systemet fra høsten 2002 tatt i bruk i kommunehelsetjenesten i de
fire største kommunene, som Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT),
avdeling for sykepleier-, ingeniør- og lærerutdanning, Levanger har
veiledningsavtaler med. Det er gjennomføringen i kommunene vi vil
forsøke å belyse nærmere i denne artikkelen.
Praksisveiledersystemet bygger i hovedsak på at en praksisveileder
har ansvar for veiledning av en gruppe studenter. Tidligere har
hver enkelt student hatt hver sin kontaktsykepleier, noe som noen
steder medførte lite kontinuitet i forhold til studentarbeidet.
Sykepleierne i praksisfeltet har byttet på å ha ansvaret for
studenter, og har hatt dette arbeidet i tillegg til sin ordinære
jobb. Det har vært vanskelig for lærer fra høgskolen å få samlet
møtene med student og kontaktsykepleier på samme praksissted og i
samme kommune til samme dag. Dette har medført at blant annet
evalueringene er blitt gjennomført over flere dager - og med mer
reising for lærer.
Praksisveiledersystemet innebærer at det er de samme veilederne
som tar imot studentene hver gang og hjelper dem med å finne seg
til rette på praksisstedet. De deltar på praksisforberedende dager,
deltar i målsettingssamtale, samler data om studentene og deltar på
evalueringene med hver enkelt student og høgskolens lærer.
Praksisveilederen og studentene diskuterer læringsmulighetene på
praksisstedet, og studentene får veiledning på ulike
arbeidsoppgaver/fokus. Det er praksisveileders oppgave å gi beskjed
til lærer ved ikke tilfredsstillende praksis, og ved fare for ikke
bestått praksisstudier.
Studentene vil gjennom dette systemet få mer ensartet
veiledning, fordi praksisveilederne har både interesse for - og
kunnskap - om veiledning. Studenten vil også få en tettere
oppfølging gjennom dette systemet.
Praksisveileder følger ikke opp studentene i alle daglige
arbeidsoppgaver, men har et overordnet ansvar for dem. De øvrige
sykepleiere på praksisstedet er fortsatt viktig for studentene i
den daglige oppfølgingen. De sykepleierne som har kontakt med
studentene, har også ansvar i forhold til å gi tilbakemelding om
studentene til praksisveileder og lærer. Sykepleiere som er
praksisveiledere, får tilbud om å ta veilederutdanning gjennom
høgskolen.
Intensjonen er at lærer fra høgskolen knyttes opp mot samme
praksissted og praksisveileder i hver praksisperiode, for å skape
kontinuitet. Det er også et mål at studenten møter samme veileder i
første og tredje studieår. Da vil en se studentens progresjon i
løpet av studiet og det vil også gi en større helhet i studentens
læringsprosess.
Innføring av veiledersystemet medfører at lærer og
praksisveileder samarbeider nærmere om oppfølgingen av studentene.
Kontakten mellom skole og praksissted styrkes. Det er også enklere
å avtale møter mellom lærer, praksisveileder og student ved at
færre personer er involvert.
Veilederordningen innebærer frikjøp av veileder i deler av
stillingen. Det å ha studenter blir dermed ikke det merarbeidet
mange sykepleiere kan oppleve i en travel arbeidsdag. Dette
systemet vil også gi flere praksisplasser ved at flere studenter
kan ha praksis sammen. Gjennom veiledersystemet har vi
praksisforberedende dag før første praksisperiode for studenter,
praksisveiledere og lærer ute i hver kommune.
Avtaler
Høgskolens avtaler med kommunene forplikter disse til å stille
med et bestemt antall praksisplasser og et bestemt antall
praksisveiledere som har veilederutdanning. Med veilederutdanning
menes minimum ni studiepoeng veiledningspedagogikk. Dette er en del
av et modulbasert studieløp, hvor det gis mulighet til å bygge på
til 60 studiepoeng (3, 4).
Avtalene gjør det mer forutsigbart å administrere praksis for
studentene, gjennom fastsetting av antall praksisplasser i
kommunene for avtaleperioden. Høgskolen refunderer for det antall
studenter som er i praksis i den enkelte kommune. Det er kommunenes
ansvar å skaffe nye praksisplasser dersom noen av de opprinnelige
plassene skulle falle fra.
Gjennom avtalene er det blitt opprettet
praksiskoordinatorstillinger i kommunene. Koordinatoren er
høgskolens kontaktperson i kommunen angående all praksis. I de
kommunene vi har praksiskoordinator, videreformidler denne alle
studentlister og annen informasjon fra høgskolen. Dette forenkler
arbeidet med praksisadministrasjon i stor grad på grunn av
forenklede kommunikasjonslinjer, noe som er ønskelig å videreføre
også i andre kommuner.
Refusjoner
Allerede da veiledersystemet ble innført i sykehuset ble
refundering av tjenestene innført. Til sykehuset refunderer vi en
fast sum for alle studentene med begrunnelse i at alle skal ha
praksis der.
I kommunene betaler vi for de praksisplassene vi benytter.
Dette systemet er kvalitetssikret ved at antall praksisplasser som
er benyttet, kontrolleres både av høgskolen og praksiskoordinator i
kommunen før utbetaling skjer.
Gode erfaringer
Gjennomføringen av praksisveiledersystemet har gjort
praksisadministrasjonen oversiktlig for alle studentene. Samtidig
vet «alle» hvor og når studentene skal i praksis. I henhold til
evalueringene i kommunene har innføringen av veiledersystemet
resultert i følgende:
o Økt etterspørsel etter veilederkurs.
o Bedret samarbeid mellom praksissted og høgskole.
o Bedre kontinuitet ved faste lærere og praksisveiledere.
o Ressursbesparende ved at flere evalueringer samles på samme
dag.
o Veilederne i kommunene møtes for erfaringsutveksling.
Alt personale er viktig for å få til et velfungerende
veiledersystem. Dette må vi presisere i noen større grad på enkelte
praksisplasser.
For å kvalitetssikre praksisstudiene iverksettes det i høst
evaluering av veiledersystem og praksisplasser i Levanger kommune.
Her deltar studenter, praksisveiledere i kommunen og lærere fra
høgskolen. Resultatet fra evalueringen skal brukes som et
styringsredskap til forbedring. All eventuell justering vil skje i
samråd med representanter i kommunen.
Veiledersystemet i kommunene, praksisavtaler og refusjonssystem
er bygd opp slik at det utgjør en total praksispakke, hvor alle
elementene utgjør en total kvalitetssikring av praksis.
Målsettingen er at alle ni kommuner vi samarbeider med angående
praksis til sykepleierstudentene skal ha innført veileder- og
evalueringssystem i løpet av 2004.
Ressursene vi brukte på innføring av dette systemet var
innenfor våre ordinære stillingsandeler. Begge arbeidet i 50
prosent stilling. I tillegg hadde vi våre faste arbeidsoppgaver.
Siste måneden før oppstart brukte vi meste av tiden til å få
gjennomført dette systemet og til planlegging av
praksisforberedende dag ute i de fire kommunene. Ellers hadde vi to
samarbeidsmøter med hver kommune i løpet av det siste halvåret før
oppstart.
Litteratur
1. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rammeplan og
forskrift for 3-årig sykepleierutdanning. Norgesnettrådet, 2000.
2. Dehli WP, Olsen GJ. Sengepostprosjektet: helhetlig
pasientomsorg, dokumentasjon, kliniske studier: samarbeidsprosjekt
Innherred sykepleierhøgskole - Innherred sykehus, 1993.
3. Lærerutdanningsrådet. Rammeplan for pedagogisk
veiledning,1991.
4. Høgskolen i Nordland. Studieplan i veiledningspedagogikk for
helse- og sosialfag, 1993.
Sykepleierne tenker nødvendigvis ikke på det, men sykepleiere som er på jobb hver dag, hele året og hele døgnet, praktiserer ledelse.
Studentene har i liten grad greid å se all teori som relevant i praktisk utøvelse av sykepleie. Man diskuterer stadig hvor mye forskningskompetanse og sykepleieteori studentene skal ha tidlig i studiet. Studentene har muligens større forutsetning for å se teoriens relevans et stykke ut i studiet enn de har de første månedene som sykepleiestudenter. Ved Høgskolen i Narvik har vi mye sykepleieteori allerede første semester. I henhold til fagplanen for bachelor i sykepleie skal studenten etter første studieår blant annet skal kunne: "sammenligne likheter og forskjeller i kvalitativ og kvantitativ forskning, og reflektere over ulike kunnskaps- og forskningstradisjoner og deres betydning for omsorg og sykepleiepraksis" (1). Vi har tidligere erfart at studentene i liten grad har greid å se sykepleieteori som relevant for den praktiske utøvelsen av sykepleie. Resultatet har vært at deltakelsen ved undervisning i sykepleieteori har avtatt betydelig utover høsten. Med bakgrunn i dette ønsket vi å se nærmere på hvordan en ny pedagogisk tilnærming til emnet sykepleiens vitenskapelige grunnlag kunne bidra til økt engasjement blant studentene.
Fra skolens side mener vi at det er viktig med teoriundervisning i starten av studiet. Vi mener at studentene vil være mer reflekterte i møte med praksis når de har med seg et teoretisk grunnlag i vitenskapelig tenkning og sykepleieteori. Vi har derfor vært lite villig til å endre denne praksisen. Studentene har også en god del undervisning i etikk, men denne undervisningen ble ikke berørt i dette prosjektet.
Målet med prosjektet var å få studentene til å se at teori faktisk er viktig for å utøve god sykepleiepraksis. Undervisning i teori er ikke bare en øvelse for å tilfredsstille skolens "virkelighetsfjerne" akademiske idé om en "utopisk" praksis. Sykepleieteori og forskning skal bidra til bedre praksis ved å bevisstgjøre våre studenter som framtidige sykepleiere.
I løpet av høsten 2009 fikk studentene undervisning i seks sykepleieteorier innenfor de fire hovedgruppene; behovsteorier, interaksjonsteorier, utviklingsteorier og omsorgsteorier. Systemteorier ble nevnt, men ikke utdypet med noen konkret teori. Teorien på pensum er utviklet av Virginia Henderson, Dorothea Orem, Joyce Travelbee, Patricia Benner & Judith Wrubel, Katie Eriksson og Kari Martinsen. Undervisningsbolken ble avsluttet med et gruppearbeid hvor de skulle oppsummere, diskutere fellestrekk, forskjeller og anvendelse av disse teoriene. De skulle også redegjøre for situasjoner hvor en teori kunne framstå som mer hensiktsmessig enn en annen, og begrunne hvorfor, eventuelt hvorfor ikke.
Etter en kort innføring i vitenskapsteori ble det satt av en dag til observasjonspraksis i sykehjem, med vekt på grunnleggende temaer. Gjennom observasjonspraksis fikk studentene innblikk i hva som skjer i løpet av en dag i sykehjem. Studentene hadde to dager med gruppearbeid knyttet til opplevelser fra observasjonspraksis. På bakgrunn av en samtale i klassen i etterkant av observasjonspraksis ble det satt opp fire hovedtemaer studentene stadig kom tilbake til. Disse var:
Studentene fikk i oppgave å beskrive en situasjon fra forskningsfeltet (sykehjemmet), med vekt på sykepleiepraksis, og med utgangspunkt i et av de fire temaene. De skulle så velge to sykepleieteorier, redegjøre for teoriens grunnlag, og hvordan sykepleiefunksjonen ble beskrevet i disse teoriene (6). Deretter skulle de anvende teoriene til å drøfte situasjonen de hadde valgt å beskrive. I tillegg skulle de finne en relevant vitenskapelig artikkel og knytte denne til tematikken i situasjonen. To faglærere var innom alle gruppene flere ganger i løpet av de to dagene for å få oversikt over studentens arbeid, gi innspill og svare på spørsmål fra gruppene. I tillegg var lærerne tilgjengelig for veiledning.
Resultatet fra dette gruppearbeidet ble så presentert i plenum. Det var satt av ti minutter til framlegg, og ytterligere ti minutter til utdypende spørsmål og kommentarer fra klassen og fra faglærerne for hver av de sju gruppene. På slutten av dagen ble det gitt gruppevis tilbakemelding fra faglærere/veiledere, hvor studentene fikk mulighet til å fortelle hvordan de hadde opplevd egen innsats og faglig utbytte av arbeidet.
Flere av gruppene hadde hatt stort utbytte av å høre de andre gruppene legge fram sitt arbeid, ikke minst ved selv å reflektere over hva de selv kunne gjort annerledes. Enkelte grupper hadde greid å relatere innholdet i den vitenskapelige artikkelen, og de to sykepleieteoriene de hadde valgt, til sine observasjoner i praksis på en svært god måte. De gruppene som ikke hadde greid å relatere teori til praksis på samme måte, signaliserte at de fikk en "aha-opplevelse" av å høre på hvordan de andre gruppene hadde arbeidet.
Kvaliteten på arbeidet til studentene var jevnt over svært godt. Gruppene hadde i varierende grad greid å anvende teori til å drøfte sine observasjoner fra praksis i det skriftlige arbeidet, men alle gruppene greide å synliggjøre teoriens relevans for tema de hadde valgt. Fem av gruppene hadde greid å finne en vitenskapelig artikkel som bidro til å løfte tematikken i praksissituasjonen de presenterte. Den ene gruppen hadde gitt opp å lete, og fikk tilbakemelding om å sørge for å innhente veiledning i slike tilfeller. De ble også rådet til å tenke litt videre, mindre spesifikt, med tanke på tema og bruk av søkeord. Den andre gruppen som ikke hadde en vitenskapelig artikkel å vise til, hadde funnet en bokanmeldelse som de brukte, og vi fikk dermed repetert hvordan vi skal gå fram for å finne ut om en artikkel er vitenskapelig eller ikke. Alle gruppene argumenterte godt for valg av sykepleieteori, og det var spennende å høre hvordan de hadde vurderte ulike teorier i starten på gruppearbeidet.
Under framleggene fikk vi innblikk i sykepleiepraksis underbygget av teori, ved at studentene viste hvordan teorien de hadde valgt kom til uttrykk i den praktiske situasjonen de beskrev. Andre grupper anvendte teori for å si noe om hvorfor situasjonen de beskrev ikke var god praksis. De viste også hvordan man kunne bidra til bedre behandling og omsorg ved å anvende teori på en mer aktiv måte i klinisk praksis.
Alle studentene ga uttrykk for at de i større grad så relevansen av sykepleieteori etter dette prosjektet. De forsto bedre hvordan sykepleieteori og vitenskapelige arbeider presentert i artikkelform kunne bidra til en bedre praksis. De hadde fått større bevissthet rundt både egen og andres praksis, og forsto hvordan sykepleieteori kan bidra til å underbygge og argumentere for god praksis.
Ikke en eneste student var fraværende i løpet av dagene med observasjonspraksis, gruppearbeid og framlegg. Fremmøtet var så påfallende at vi forhørte oss om studentene trodde dette var obligatorisk under evalueringen av prosjektet. Dette benektet de. Studentene antydet selv at de følte forpliktelse overfor de andre i gruppa. Gruppesammensetningen var styrt av oss, og kanskje er det å jobbe i en gruppe med studenter de til vanlig ikke har så mye omgang med et positivt element i så måte. På evalueringsskjemaene ga flere studenter uttrykk for at det var en positiv opplevelse å jobbe sammen med studenter de ikke hadde vært i gruppe med før. I tillegg til at de hadde fått klar beskjed fra faglærere ved prosjektstart om at de som ble med i observasjonspraksis også måtte delta på gruppearbeidet i etterkant. Vi tror ønsket om et første møte med praksis var avgjørende for at så mange deltok i prosjektet.
Studentene var engasjerte underveis i prosjektet, og hadde stort læringsutbytte av denne undervisningsformen. Vi mener studentene lærer å tilegne seg tungt stoff og knytte sammen teori og praksis på en bedre måte gjennom dette prosjektet. Dette er spesielt viktig når studentene har liten eller ingen erfaringer fra helsetjenesten, hvilket er tilfelle for mange bachelorstudenter på første semester. Vi tror samtidig den teoretiske ballasten gjør at studentene møter sin første praksis med en evne til å reflektere over sine opplevelser på en enda bedre måte. Vi er spente på å følge opp kullet for å se om prosjektet har gitt dem en bedre forståelse for sykepleieteori. Tiden vil vise om vi virkelig har greid å gi studentene en opplevelse av mening og hensikt med kunnskapen, som Knowles (2) påpeker som grunnleggende i all læring.
1. Fagplan for 3-årig Bachelor i sykepleie Kull 2009. Høgskolen i Narvik, 2009.
2. Knowles MS. Andragogy in action. Applying modern principles of adult learning. San Fransisco: Jossey-Bass, 1985.
3. Kirkevold M. Sykepleieteorier – analyse og evaluering, 2 ed. Gjøvik: Gyldendal Akademisk, 2001.
4. Lauvås P, Handal G. Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag, 1990.
5. Dalland O. Metode og oppgaveskriving for studenter, 4 ed. Oslo: Gyldendal Akademiske, 2007.
6. Kristoffersen NJ, Nortvedt F, Skaug EA. Grunnleggende sykepleie – bind 4, 2 ed. Danmark: Gyldendal Akademisk, 2005.
Ny pedagogisk tilnærming bidro til større teoretisk engasjement blant studentene.
Trebarnsmor Julie Sommersett måtte stå over et helt studieår hvis hun ikke tok sykehjemspraksisen åtte uker etter fødsel. – Det var ikke aktuelt å miste et helt studieår, så da måtte jeg være litt kreativ, sier hun.
Verdien av å tenke kritisk og kunnskapsbasert vil øke for sykepleiere etter endt utdanning.
Student Johanne Marie Møksvold synes de bør lære mer om oral helse på sykepleierutdanningen.
Sykepleierstudenter ved UiT, Norges arktiske universitet,
opplevde tverrfaglig praksis som svært lærerik. Ved å få prøvd seg
selv som yrkesutøver i tverrfaglige team fikk de ny og utvidet
kunnskap om pasientens situasjon, mer kunnskap om sin egen
fagutøvelse og betydning gjennom å måtte vise fram denne kunnskapen
for de andre. De har også fått ny og endret forståelse for de andre
profesjonenes kompetanse. Gjennom tverrfaglig praksis erfarte
studentene hvordan de kunne samarbeide på tvers av profesjoner og
utfylle hverandre til pasientens beste.
Dette viser at sykepleierstudentene lærte nye og andre aspekter
ved egen yrkesutøvelse gjennom å samarbeide med andre yrkesgrupper,
noe som kan antas å være nyttig for vår framtidige helsetjeneste.
Helsetjenestene trenger i større grad å organisere arbeidet tverrprofesjonelt, ifølge stortingsmeldinger og nasjonale retningslinjer som har kommet de siste årene. Et eksempel er samhandlingsreformen. Helsemyndighetene antar at godt samarbeid mellom de ulike helseprofesjonene vil forbedre kvaliteten på omsorgs- og helsetjenestene og begrunner dette med resultater fra internasjonal forskning. Særlig gjelder dette for pasienter med sammensatte og langvarige behov for helsetjenester og pasienter som har behov for pleie og behandling både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det er derfor også nødvendig at teoretisk og praktisk læring i tverrfaglig samarbeid inngår i de helsefaglige utdanningene.
UiT ønsker å skape muligheter for at studentene ved
helsefagutdanningene kan få erfare betydningen av og å utvikle en
begynnende kompetanse innen tverrprofesjonelt samarbeid i
studieforløpet. Prosjektet «Tverrprofesjonell samarbeidslæring i
helsefaglig praksis» har tilrettelagt for slik læring i
praksisstudier for studenter i siste studieår av bachelorgraden i
sykepleie-, ergoterapi- og fysioterapiutdanningene, og
medisinstudenter i sitt femte studieår.
Prosjektets mål har både vært å utvikle arenaer for slik
tverrfaglig praksis i samarbeid med tre kommunale helsetjenester,
og å utforske studentenes læring av, med og om hverandre i arbeid
med reelle pasienter i tverrfaglige team.
Til sammen 32 studenter i ni tverrprofesjonelle grupper deltok
i tverrfaglig praksis i perioden 2013 – 2015. Prosjektet har hatt
aksjonsforskning som tilnærming for å kunne tydeliggjøre og utvikle
rammene og prosessene i praksisstudiene underveis i
prosjektperioden.
Det har i prosjektet vært viktig å utvikle samarbeidet både
innad mellom profesjonsutdanningene og samarbeidet mellom utdanning
og helsetjenestene for å kunne tilrettelegge for en helt ny form
for praksis. Prosjektgruppen ved UiT har derfor bestått av en lærer
fra hver av profesjonsutdanningene, og prosjektet etablerte en
kombinert stilling i hver av de tre helsetjenestene som deltok.
Samarbeidet med helsetjenesten har vært en av hovedpilarene i
prosjektet. Prosjektgruppen har også hatt en doktorgradsstipendiat
og en mastergradsstudent som medlemmer.
Studentenes praksis var lagt til tre virksomheter i Lenvik og
Bardu kommune; i kommunehelsetjeneste ved en sykehjemsavdeling og
hjemmebasert omsorg, ved en interkommunal korttidsavdeling og en
desentralisert rehabiliteringsavdeling.
Innehaveren av den kombinerte stillingen i hver av
helsetjenestene var fristilt til å arbeide med forberedelsene av
praksisperioden i helsetjenesten, var veileder for studentteamene i
det tverrfaglige arbeidet og samarbeidet med prosjektgruppen om
erfaringer fra praksisfeltet. I tillegg hadde studentene en
kontaktperson fra egen profesjon i tjenestene for faglige spørsmål
og avklaringer underveis i praksisperioden. Helsetjenestene valgte
selv ut pasientene som studentene arbeidet med. Praksisperioden
varte i to uker for hvert studentteam.
Studentene dannet team med en student fra hver profesjon. Som en
del av aksjonsforskningen skulle studentene selv organisere og
gjennomføre eget arbeid med pasientene som et team. Studentene
skulle rapportere og dokumentere arbeidet til helsetjenesten
underveis og ved slutten av praksisperioden.
Studentene samarbeidet ved å kartlegge pasientenes tilstand og
behov, vurdere og diskutere likheter og ulikheter i hvordan de
forsto situasjonen og planlegge og iverksette pleie og behandling
sammen. På denne måten kunne sykepleierstudentene fokusere på sine
sykepleieroppgaver som en del av et behandlingsteam.
Prosjektet har hatt fire ulike faser der det i hver fase har
vært gjennomført kartlegginger, datainnsamling, analyser og
presentasjoner av foreløpige resultater. Studentene ble intervjuet
før og etter praksis. Det har vært avholdt månedlige workshops med
prosjektgruppa. Der ble aktuelle temaer tatt opp til diskusjon og
refleksjon. Funnene og refleksjonene rundt disse har ligget til
grunn for forbedringer i påfølgende fase av prosjektet.
Organisering av studentenes praksisstudier har hatt noen
utfordringer. De ordinære praksisstudiene ved de fire
profesjonsutdanningene pågår ikke parallelt i studieprogrammene. Vi
har derfor måtte tilpasse studieprogrammenes innhold for at
studentene skulle kunne delta i praksis samtidig.
Diskusjonen om studentene mister noe av sitt
profesjonsspesifikke program og hva de lærer i samarbeid har vært
til stede gjennom hele prosjektperioden. Sykepleierstudentene
påpeker selv at tverrfaglig praksis har vært svært lærerikt og at
de har fått prøvd seg selv på en helt annen måte enn tidligere. De
har vært opptatt av eget sykepleiefaglig ansvar og sett hvordan de
i samarbeid med andre yrkesgrupper kan utfordre tradisjonell
tekning rundt pasientens behov.
Ved Helsefakultetet arbeides det med å utvikle arenaer for tverrfaglig samarbeid som en integrert del av alle de helsefaglige profesjonsutdanningene. Målet er at alle studenter i helseprofesjonsutdanningene ved UiT skal kunne delta i en tverrfaglig praksisperiode i løpet av sitt studieforløp. Vårt prosjekt bidrar med verdifulle erfaringer til dette arbeidet.
Ved å arbeide sammen med andre yrkesgrupper erfarte sykepleierstudenter hvordan de kunne utfylle hverandre til pasientens beste.
Sykepleierstudenter som har deltatt i tverrfaglig praksis med ansvar for pasienter med sammensatte og langvarige helseutfordringer, opplever at de får utvidet kunnskap om andre yrkesgrupper og erfarer nye samarbeidsformer i team. De lærte også mye om eget ansvar da de i teamene alene hadde ansvar for det sykepleiefaglige perspektivet.
– Å være sykepleier er som å lese briljant litteratur. Bare bedre, mener professor Patricia Benner.