Vaksinasjon mot meslinger kan bli lovpålagt i Tyskland
Den tyske regjeringen har godkjent et lovforslag som krever at man må vaksinere seg mot meslinger fra mars 2020. Overtredelse kan føre til bøter på 2500 euro.
Den tyske regjeringen har godkjent et lovforslag som krever at man må vaksinere seg mot meslinger fra mars 2020. Overtredelse kan føre til bøter på 2500 euro.
OUS har oppnådd imponerende høy vaksinasjonsdekning mot influensa. Er vi gode på vaksinasjon mot meslinger? Vi håper det, skriver Susanne Dudman og Øystein Riise.
– Vaksinasjon er frivillig, men ikke bare en privatsak. Eldre og sårbare personer har mindre effekt av vaksinen enn unge friske, skriver innleggsforfatterne.
– Vaksinasjon er alltid frivillig. Dersom en beboer som er samtykkekompetent, sier nei takk, så skal ikke vedkommende vaksineres, sier overlege ved FHI Preben Aavitsland.
– Vi er enige i logikken som sier at vaksinasjon er en del av den daglige omsorgen for barn og at det er barnets beste som gjelder, sier leder for NSF Landsgruppen av helsesøstre, Kristin Sofie Waldum-Grevbo.
Flere ulike krefttyper forårsakes av virusinfeksjoner. Et slikt virus er humant papillomavirus (hpv). Man regner med at 5 prosent av all kreft totalt, og 10 prosent av all kreft hos kvinner, er forårsaket av nettopp dette viruset. I Norge har hpv-vaksine vært tilgjengelig på resept siden 2006. Fra høsten 2009 har alle jenter i 7. klasse i Norge fått tilbud om hpv-vaksine, som en del av barnevaksinasjonsprogrammet.
Sammenheng mellom seksuell aktivitet og livmorhalskreft ble observert allerede for flere hundre år siden. Livmorhalskreft er en sykdom som nesten aldri forekommer hos nonner. For 30 år siden ble hpv som årsak til livmorhalskreft dokumentert. Harald zur Hausen fikk i 2008 Nobelprisen for denne oppdagelsen, som gjør at livmorhalskreft nå kan forebygges gjennom hpv-vaksine og hpv-testing.
Hpv er den vanligste seksuelt overførbare sykdommen vi har. Omtrent 70–80 prosent av alle kvinner og menn smittes, en eller flere ganger i løpet av livet (ofte som tenåringer eller i 20-årene). Alle seksuelt aktive kvinner som har mer enn én partner i løpet av livet, eller har en partner som har hatt én eller flere partnere tidligere, er i risikogruppen for hpv-smitte. Risiko for hpv-smitte er 10 prosent for hver ny partner. Kondom kan redusere risiko for smitte med 60–70 prosent, men hpv kan også smitte fra områder som ikke er dekket av kondomet.
Livmorhalskreft er en sykdom som utvikler seg over tid gjennom en serie av forstadier. Det tar som regel minst 10–15 år fra hpv-smitte utvikles til kreft. Dette gjør at livmorhalskreft kan forebygges ved hjelp av celleprøver fordi forstadier kan oppdages og behandles før kreft utvikles, men i Norge har 40–50 prosent av kvinner som får livmorhalskreft en tilfredsstillende screeninghistorie.
I Norge har vi et organisert masseundersøkelsesprogram mot livmorhalskreft. Kvinner i alderen 25–69 år innkalles til celleprøve hvert tredje år, og omtrent 80 prosent tar celleprøven som anbefalt. Dette har halvert antallet tilfeller av livmorhalskreft. Likevel er det i underkant av 300 kvinner som utvikler denne typen kreft hvert år. Halvparten av de som får livmorhalskreft er blant de 20 prosent som ikke har fulgt screeningprogrammet. Det er årlig 3000 kvinner som behandles for forstadier ved hjelp av konisering der områder med celleforandringene fjernes ved at en del av livmortappen opereres vekk, et inngrep som dessverre kan øke risiko for senaborter og premature fødsler i senere svangerskap.
Når en hpv-infeksjon er lokal i slimhinnen og uten kontakt med blod eller lymfe vil immunforsvaret i liten grad oppdage viruset. Likevel vil 90 prosent av hpv-infeksjoner gå over av seg selv i løpet av 6–24 måneder. Det vil til enhver tid være omtrent 20 prosent av befolkningen som har en pågående hpv-infeksjon, hvorav halvparten av infeksjonene vil være forårsaket av en av de 14 såkalte høyrisiko hpv-typene. En naturlig gjennomgått hpv-infeksjon vil imidlertid i liten grad kunne beskytte mot senere hpv-infeksjoner, selv ikke med samme hpv-type. Halvparten av de med hpv-infeksjon utvikler ikke målbare antistoffer i det hele tatt. Resten utvikler lave titere av antistoff som bare gir delvis beskyttelse mot senere infeksjoner. Vaksinene gir antistoffrespons med nivåer som ligger 10–10 000 ganger høyere enn ved en gjennomgått hpv-infeksjon.
Mange kvinner går rundt med celleforandringer uten å vite om det. Disse gir ingen symptomer og blir ikke alltid oppdaget ved hjelp av celleprøve. På samme måte som hpv-infeksjoner går over av seg selv, vil de fleste celleforandringer også forsvinne uten behandling. Det er stor forskjell på de ulike hpv-typenes evne til å forårsake celleforandringer og kreft. Mens mange typer forårsaker lett grads celleforandringer, er det færre hpv-typer som forårsaker høygradige celleforandringer, og i forhold til livmorhalskreft er hpv type 16 og 18 årsak til minst 70 prosent, og kanskje over 90 prosent, hos kvinner under 35 år.
Livmorhalskreft er bare en av flere typer kreft som skyldes hpv. Kreft i ytre kjønnsorganer hos både kvinner (vaginalkreft og vulvakreft) og menn (peniskreft) samt analkreft og noen typer øre/nese/hals-kreft er også forårsaket av hpv. Hpv-subtypene er samlet årsaken til nesten:
Det er to typer hpv-vaksiner, Cervarix og Gardasil. Begge inneholder viruslignende partikler for hpv-type 16 og 18 som er årsak til minst 70 prosent av livmorhalskreft. Hpv-vaksinen Gardasil inneholder i tillegg viruslignende partikler for HPV type 6 og 11, som er årsak til 90 prosent av kjønnsvorter. Hpv-vaksinen er derfor en vaksine som kan redusere forekomsten både av kjønnsvorter (kondylomer) og flere typer kreft, både hos kvinner og menn. Til sammen cirka 6000 kvinner og menn får behandling for kjønnsvorter (condylomer) hvert år. Begge hpv-vaksiner har vist 90–100 prosent effekt på celleforandringer forårsaket av HPV 16 og 18. Gardasil har vist nær 100 prosent effekt mot kjønnsvorter forårsaket av hpv type 6 og 11. I tillegg har begge vaksiner vist delvis effekt på enkelte andre typer hpv som følge av kryssbeskyttelse. I Norge brukes Gardasil i barnevaksinasjonsprogrammet.
I Australia gir de gratis hpv-vaksine til kvinner opp til 26 år. Allerede ett år etter oppstart av vaksinasjon i Australia, sees en halvering av antall tilfeller av kjønnsvorter hos kvinner under 28 år. Behandlingskrevende celleforandringer er blitt redusert hos kvinner i alderen 18–20 år.
Den lengste oppfølgingen av noen hpv-vaksine er nå nærmere ti år, og man ser ingen tegn til avtakende effekt i denne perioden. I tillegg induserer vaksinen immunhukommelse, som er en sterkt prediktor for langvarig effekt.
Noen forskere frykter at vaksinasjon mot hpv type 16 og 18 vil føre til at andre hpv-typer overtar ("replacement") og forårsaker like mye kreft som før. For at dette skal kunne skje må det være konkurranse mellom ulike typer hpv, og viruset må ha evne til å kunne forandre seg. Det ser imidlertid ut til at det ikke er tilfelle. Samme kvinne kan være smittet av flere typer hpv på en gang, og hver enkelt type hpv kan forårsake hver sine celleforandringer. Infeksjon med hpv type 16 eller 18 vil ikke gi beskyttelse mot andre hpv-typer. Manglende smitte av hpv 16 eller 18 vil ikke gjøre andre typer farligere. Interessant nok ser det heller ikke ut til at samtidig infeksjon av flere hpv-typer medfører større risiko for kreftutvikling enn hpv 16 eller 18 alene.
Etter som det vanligvis tar minst 10–15 år fra hpv-smitte til kreft utvikles, vil det si at en 30 år gammel kvinne med kreft mest sannsynlig ble smittet da hun var 15–20 år gammel. Hpv-vaksinen virker forebyggende og har ingen effekt på en pågående hpv-infeksjon. For å være sikker på at vaksinen blir gitt før hpv-smitte bør den helst gis før man blir seksuelt aktiv. Det er grunnen til at vi i Norge har valgt å gi vaksinen gratis til tolv år gamle jenter. Samtidig vil også de fleste eldre jenter/kvinner ha nytte av vaksinen. Selv om vaksinen ikke har effekt på en pågående hpv-infeksjon, kan den beskytte ved senere hpv-eksponering. Kvinner som blir behandlet for celleforandringer, har lavere risiko for nye celleforandringer dersom de får hpv-vaksine. I tillegg til aldersgruppen 12-26 år har vaksinen også dokumentert effekt hos 27–45 år gamle kvinner. De som ønsker å betale for vaksinen selv, kan oppsøke sin fastlege, gynekolog eller helsestasjon for ungdom.
I Europa er det mange land som gir gratis hpv-vaksine i aldersgruppen 12–18 år, inkludert Sverige og Danmark. I Australia gis hpv-vaksine gratis til jenter/kvinner i alderen 12–26 år. På Grønland får også gutter gratis hpv-vaksine.
De vanligste rapporterte bivirkningene av hpv-vaksine er lokal hevelse og ømhet i armen der vaksinen er satt. Dessuten er det meldt feber, hodepine, kvalme, oppkast, diaré og magesmerter. Allergiske reaksjoner på vaksinen forekommer i sjeldne tilfeller. Det er derfor, som ved annen vaksinering, viktig med anafylaksiberedskap. Besvimelser og nestenbesvimelser, med eller uten kramper og pustebesvær (hyperventilering) er ikke uvanlig ved vaksinering, og kan skyldes smerter, eller ubehag ved vaksinering eller omstendighetene rundt. I vaksinestudiene ble det ikke sett flere bivirkninger i vaksinegruppen enn i placebogruppen.
Per 21. august 2010 hadde 18 060 jenter, som utgjør 64 prosent av jentene på sjuende klassetrinn i Norge, fått minst én vaksinedose. Hver jente skal få tre doser. Samtidig var det meldt inn 190 mulige bivirkningstilfeller. I all hovedsak betegnes bivirkningene som lite alvorlige (95 prosent). Ni av disse tilfellene ble klassifisert som alvorlige, og er rapportert inn som mulige bivirkninger etter bruk av vaksinen Gardasil. Jentene ble lagt inn på sykehus for observasjon på grunn av besvimelse, kramper eller allergiske reaksjoner, men har ikke fått varige mén.
1,1 millioner franske jenter har fått til sammen 2,7 millioner doser Gardasil. Antallet rapporterte tilfeller av autoimmune (allergiske) reaksjoner/sykdommer er under nivået i den ikke-vaksinerte andelen av befolkningen og viser ingen årsakssammenheng med vaksinen. 70 av de franske jentene var, eller ble gravide, kort tid etter vaksinasjonen. Det er ingen signaler som tyder på at vaksinen har hatt noen som helst innvirkning på svangerskapet.
Alle meldinger om alvorlige bivirkninger i USA er gjennomgått av medisinske eksperter. Det ble ikke funnet noen felles mønster som tilsier at de rapporterte hendelsene var forårsaket av vaksinen.
Beregninger fra Storbritannia viser at man allerede innen 2025 kan reduserer antall kvinner under 30 år som diagnostiseres med livmorhalskreft med 2/3. Videre forventer man i samme periode 50 prosent reduksjon i behandlingstrengende høygradige celleforandringer (konisering) og 27 prosent færre unormale celleprøver.
Hpv-vaksinen Gardasil beskytter først og fremst mot sykdommer forårsaket av hpv-typene 6, 11, 16 og 18, men det er også sett delvis effekt på enkelte andre hpv-typer gjennom kryssbeskyttelse. Hpv-vaksinen beskytter ikke mot andre seksuelt overførbare sykdommer. Kondom bør derfor anbefales. Vaksinasjon er heller ingen erstatning for regelmessige screeningundersøkelser av livmorhalsen (celleprøver), da det finnes høyrisiko hpv-typer som ikke inngår i vaksinen. Vi trenger både vaksine og screening for å forebygge livmorhalskreft.
Hpv-vaksinen kan beskytte mot kjønnsvorter og flere typer kreft hos både kvinner og menn.
Smittevernoverlege Tore Steen i Helseetaten i Oslo påpeker at jo tidligere vaksinasjon mot meslinger gis, desto dårligere blir den beskyttende effekten.
Hensikten med denne fagartikkelen er å beskrive hva som kjennetegner helsesykepleieryrket som eget fagområde, samt belyse hvilke nødvendige forkunnskaper sykepleiere har for å videreutdanne seg og praktisere som helsesykepleiere.
Utgangspunktet for artikkelen er at det heldigvis er mange yrkesgrupper som ønsker å bidra i samarbeidet om barn, unge og deres familier. Men når flere ønsker å bidra, blir det enda viktigere å tydeliggjøre hva helsesykepleieryrket innebærer, og hva helsesykepleiere kan bidra med overfor barn, unge og deres familier i kommunehelsetjenesten (1).
Slik kan det bli klarere hvordan helsesykepleiere og andre yrkesgrupper som samarbeider om barn, unge og deres familier, kan utfylle hverandre.
Helsesykepleieryrket har lang tradisjon i Norge. I 1947 ble helsesøsterutdanningen etablert (2). Siden da har yrket utviklet seg – i takt med samfunnet (3). Flere av de opprinnelige arbeidsoppgavene har blitt borte med tiden, noen har endret karakter, og flere har kommet til.
I etterkrigstiden var søkelyset på kontrollstasjoner for mor og barn, pirquetprøver, helseopplysning om hygiene, boforhold og sunn klesdrakt. I dag dreier det seg om foreldregrupper, koordinering og mer oppmerksomhet på psykososiale forhold, helseundervisning, grensesetting, søvnproblematikk, vold og omsorgssvikt (2, 4, 5).
Jobben gjøres som regel på helsestasjonen, i skolehelsetjenesten eller på helsestasjon for ungdom (HFU).
Hensikten er ikke å formidle at helsesykepleiere, i kraft av sin tradisjon, har krav på disse arbeidsoppgavene, men å synliggjøre at arbeidsfeltet og oppgavene stadig endres og utvides. Derfor kan det noen ganger være vanskelig å definere oppgavene, og flere av dem kan oppfattes som usynlige (1).
Svaret på hva helsesykepleiere egentlig gjør, kan bære preg av at vi famler oss litt frem gjennom sykdomsforebygging, helsefremming, barn, unge og familier. Jobben gjøres som regel på helsestasjonen, i skolehelsetjenesten eller på helsestasjon for ungdom (HFU). Det er altså mer enn veiing, måling og vaksinasjon. Men hva betyr det?
De fleste har hatt med en helsesykepleier å gjøre: da man var nyfødt, da man fikk sin første vaksine, da man var lei av skolen, da man ble så forelsket at man hadde vondt i magen, da man fikk klamydia, den gangen man fikk spiral, eller da man ble forelder for første – og andre – gang.
Spør vi et barn hva en helsesykepleier jobber med, er svaret ofte «sprøyter». Ungdommer svarer muligens at helsesykepleiere er på skolen for å snakke om mensen og seksualitet, og en ung voksen vil kanskje svare at helsesykepleiere driver med klamydiatesting.
Læreren svarer kanskje at helsesykepleiere snakker med barn som trenger det, mens trebarnsmoren forteller om kontroll av barnets vekst og utvikling. Sykepleiere velger videreutdanning til helsesykepleier for å få mulighet til å jobbe med barn og unge og helsefremming og forebygging fremfor behandling (6).
En helsesykepleier er en autorisert sykepleier med videreutdanning i helsefremmende og forebyggende arbeid rettet mot barn, unge og deres familier (7). Helsesykepleiere jobber som regel på helsestasjonen (0–5 år), i skolehelsetjenesten (6–20 år) og på HFU (16–25 år).
Arbeidet er variert og omfattende. I dag innebærer det alt fra detaljerte helseundersøkelser av barn, amme- og kostholdsveiledning, smittevernarbeid, vaksinering, seksualitetsundervisning, prevensjonsveiledning og -forskrivning til helsesamtaler, omsorg og støtte til barn, unge og deres foreldre om små og store utfordringer i livet (8).
Arbeidet utføres individuelt, gruppebasert og på system- og samfunnsnivå (7). Fellesnevnere for arbeidsoppgavene er 1) sykepleiefaget som grunnfundament, 2) helsefremming og sykdomsforebygging, og 3) at de rettes mot barn, unge og familier.
Personene helsesykepleiere møter, vil kanskje ikke kjenne seg igjen i å bli omtalt som «pasient» på helsestasjonen, i skolehelsetjenesten eller på HFU. «Alle» går til en helsesykepleier. Det er gratis og finnes i alle kommuner (9, 10).
Helsesykepleieres arbeid er helsefremmende og sykdomsforebyggende (8). I motsetning til behandling og pleie preges ikke helsefremming og sykdomsforebygging av raske løsninger (2). Helsesykepleieres tilnærming er ofte veiledning.
Da er det avgjørende å være en god lytter og formidle helsekunnskap på en forståelig måte til rett tidspunkt. Uansett innebærer det at det er personen helsesykepleieren har foran seg, som er utgangspunktet, og som tar avgjørelsen om veien videre.
Helsefremming handler om å bidra til at mennesker håndterer hverdagens krav, og opplever å ha god livskvalitet. Beskyttelsesfaktorer og menneskers ressurser er i fokus. Alle har ulike utfordringer. Helsefremming handler om å sette søkelys på det som gjør at vi håndterer hverdagen (11).
En viktig del av helsesykepleie er å bidra til mestring. Som helsesykepleier har man ansvar for å fremme for eksempel mestring av foreldrerollen samt fysisk, psykisk og sosial utvikling og helse hos barn og unge (8).
Helsefremming handler om å sette søkelys på det som gjør at vi håndterer hverdagen.
Forebygging handler om å se konsekvensene før de inntreffer og gripe inn i prosesser slik at de ikke får utvikle seg til problemer – på både individ- og samfunnsnivå. Det dreier seg om å oppdage risikofaktorer (11).
Helsesykepleiere forebygger blant annet vold, omsorgssvikt, karies, søvnvansker, ulykker og uønskede svangerskap (8). I tillegg har de et spesielt ansvar for å forebygge infeksjonssykdommer gjennom barnevaksinasjonsprogrammet (10, 12).
Helsesykepleiere kan rekvirere vaksiner til barnevaksinasjonsprogrammet (13) og har ansvar for at alle barn får informasjon og tilbud om vaksinene (10, 12).
Helsesykepleiere bidrar i kommunens folkehelsearbeid og har en sentral posisjon i kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid på samfunnsnivå (9, 10).
Det innebærer at de skal ha oversikt over helsen til barn og unge i kommunen samt kunnskap om risikofaktorer og helsefremmende faktorer som kan påvirke den (10).
Eksempelvis kan helsesykepleiere spille en viktig rolle i saker som angår barn, unge og deres familier, ved å gi informasjon til politikere og beslutningstakere. En slik posisjon krever blant annet at helsesykepleieren gjør seg synlig (14) og involverer seg. På den måten kan han eller hun fungere som en representant for barn, unge og familier i formidling av barnets beste.
Sykepleierutdanningen er grunnlaget det bygges videre på for å bli helsesykepleier (7). Gjennom undervisning, ferdighetstrening og omfattende praksisstudier i kommune- og spesialisthelsetjenesten lærer sykepleiere å tenke på forebygging.
Florence Nightingale mente at forebygging er noe av det viktigste sykepleiere gjør (4). Å bli sykepleier handler blant annet om å lære seg å vurdere hva som skal til for å unngå noe og være i forkant. Det er viktig kunnskap å bygge videre på når man skal bli helsesykepleier.
Sykepleiere har inngående biomedisinsk kunnskap om anatomi, sykdom, smitterisiko og infeksjonsforebyggende tiltak. De har også kunnskap om barn og unges normale utvikling og særegne behov (15).
I forebygging er det avgjørende med kunnskap om hvorfor noe går galt.
Det er en del av betydningsfull grunnkunnskap i videreutdanning til et yrke som blant annet innebærer helseundersøkelser av spedbarn, syns- og hørselsundersøkelser, seksualanamnese, smitteoppsporing, injeksjoner, lokalbedøvelse, prevensjonsveiledning og -forskrivning, innsetting av P-stav og spiral samt å vurdere hva målinger av barn og unge betyr (8).
Ansvaret for barnevaksinasjonsprogrammet krever kunnskap om immunitet, immunforsvaret, sykdommene det vaksineres mot, og virkninger av vaksiner.
I forebygging er det avgjørende med kunnskap om hvorfor noe går galt ettersom det handler om å hindre negative prosesser i å utvikle seg (11). Det nytter ikke å skulle forebygge diabetes hvis man ikke kjenner fysiologien bak sykdommen.
Teorier om sykepleie, eller sykepleiefaglig grunnlagstenkning, handler ofte om å ivareta de som ikke kan ta vare på seg selv, og som har behov for støtte til egenomsorg. Det handler også om støtte til mennesker som ikke er selvhjulpne, eller som opplever lidelse, tap eller sykdom (16).
Selv om personene helsesykepleieren har foran seg, vanligvis er friske, kan det være barn, unge og familier som er i en sårbar posisjon, og som kan ha behov for omsorg.
Sykepleiefaglig grunnlagstenkning og teorier om hva som er omsorg i sykepleie, kan dermed ha stor betydning som støtte i refleksjon over og bidrag til å tydeliggjøre sykepleierrollen (17).
Helsesykepleie er et selvstendig yrke. Man jobber mye alene og må kunne stole på seg selv. Yrket krever evne til å lytte og skape tillit samt etisk, juridisk og faglig refleksjon og skjønnsutøvelse. Sykepleierutdanningen legger grunnlaget for disse evnene.
Som sykepleier møter man mennesker i alle faser av livet. Yrket er mangefasettert – fra å ivareta for tidlig fødte og alvorlig syke og døende til cellegift, tunge løft, en spasertur i korridoren, hjerte-lunge-redning, en hånd å holde i, oppmuntrende ord, formidling av ubegripelige budskap, sårskift, raske vurderinger og lange drøftinger om videre forløp.
Man kan jobbe selvstendig også uten denne erfaringen, men det synliggjør hva grunnfundamentet som sykepleier kan bety når man, ofte alene, må vurdere hvordan man går frem hvis hodeomkretsen til en baby krysser for mange prosentiler fra forrige måling, eller hvis en tre måneder gammel baby får hvesende pust og redusert kontaktevne like etter vaksinering.
Det gjelder også når man legger frem budskapet til foreldre om at tenåringen deres skader seg, eller når en kvinne besvimer på den gynekologiske benken.
Helsesykepleie handler ikke om hindringer, men om omsorgen i mulighetene. Det er derfor verken behandling, rehabilitering eller miljøterapi. Helsesykepleie handler om å ha kompetanse til å vite, se det friske og normale, støtte både barn, unge og foreldre og sette i verk tiltak når det er behov for det.
Det er mer enn vaksinasjon, støttesamtaler og veiing og måling. Det handler om en helhetlig og kontinuerlig forståelse av barn, ungdommer, foreldre, familier og samfunn – og deres helse.
Helsesykepleie handler ikke om hindringer, men om omsorgen i mulighetene.
Helsesykepleie er et praktisk yrke som krever at man kan gjøre selvstendige, systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger (7). Yrket krever også samarbeidsevne og at man kan samhandle med ulike yrkesgrupper (7, 8).
Både helsestasjonen, skolehelsetjenesten og HFU styrkes ved å være tverrfaglige. Helsesykepleiere må samarbeide med både leger, fysioterapeuter, miljøterapeuter, vernepleiere, tannpleiere, barnevernspedagoger, psykiatriske sykepleiere og psykologer (8).
Gjennom samarbeid kan vi utfylle hverandre, men fordi vi ikke har samme utdanning og kompetanse, kan vi ikke erstatte hverandre.
Helsestasjonen, skolehelsetjenesten og HFU får ofte begrensede ressurser, og det kan hindre utvikling av tjenestene (5). Det mangler 2000 helsesykepleiere i Norge, og rekruttering til yrket er utfordrende (6).
Svaret på rekrutteringsutfordringer og behov for flere helsesykepleiere er ikke å tette hullene med andre, liknende yrkesgrupper, men å utdanne flere, gi konkurransedyktig lønn for å beholde helsesykepleierne og satse på deres kompetanse og mastergradsutdanning.
Det er viktig å forske på helsesykepleiernes fagområde, og de må ha en tydelig stemme i forskningen. Alle barn, unge og familier har rett på lett tilgjengelig helsetjeneste av god kvalitet.
Med kompetanse om helsefremmende og forebyggende arbeid kan helsesykepleiere tilby kontinuerlig helseoppfølging av barn, unge og deres familier.
1. Clancy A. A profession under threat? An exploratory case study of changes in Norwegian public health nursing. International Nursing Review. 2007;54(2):197–203. DOI: 10.1111/j.1466-7657.2007.00519.x
2. Schiøtz A. Folkets helse – landets styrke 1850–2003. Oslo: Universitetsforlaget; 2003.
3. Clancy A. Fra helsesøster til helsesykepleier: Kjernen i skjønnsutøvelsen. I: Dahl BM, red. Helsesykepleier: en grunnbok. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. s. 155–70.
4. Kvarme LG. Helsesøstertjenestens historiske utvikling. I: Dahl BM, red. Helsesykepleie – en grunnbok. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. s. 21–37.
5. Mæland JG. Forebyggende helsearbeid: folkehelsearbeid i teori og praksis. 5. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2021.
6. Lassemo E, Melby L. Rapport. Helsesykepleiere i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Status, utvikling og behov. Trondheim: SINTEF; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.sintef.no/globalassets/sintef-digital/helse/2020_01346_rapport-part-1---signert.pdf (nedlastet 17.12.2021).
7. Forskrift 9. april 2021 nr. 1146 om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2021. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2021-04-09-1146 (nedlastet 14.12.2021).
8. Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Oslo: Helsedirektoratet; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten (nedlastet 07.10.2021).
9. Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester (forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2012. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30 (nedlastet 10.10.2021).
10. Forskrift 19. oktober 2018 nr. 1584 om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2018. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2018-10-19-1584 (nedlastet 07.10.2021).
11. Garsjø O. Forebyggende og helsefremmende arbeid: fra individ- til systemorientert tenkning og praksis. Oslo: Gyldendal; 2018.
12. Forskrift 2. oktober 2009 nr. 1229 om nasjonalt vaksinasjonsprogram. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2009-10-02-1229 (nedlastet 14.12.2021).
13. Forskrift 18. november 1987 nr. 1153 om legemiddelforsyningen m.v. i den kommunale helsetjeneste (forskrift om legemiddelforsyningen mv.). Oslo: Sosialdepartementet; 1998. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/1987-11-18-1153 (nedlastet 14.12.2021).
14. Clancy A, Svensson T. Perceptions of public health nursing practice by municipal health officials in Norway. Public Health Nursing. 2009;26(5):412–20. DOI: 10.1111/j.1525-1446.2009.00799.x
15. Forskrift 1. april 2005 nr. 15 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2019. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412 (nedlastet 14.12.2021).
16. Kristoffersen NJ. Sykepleiefagets teoretiske utvikling – en historisk reise. I: Kristoffersen NJ, Skaug E-A, Steindal SA, Grimsbø GH, red. Grunnleggende sykepleie – fag og profesjon. 4. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2021. s. 225–87.
17. Laholt H, Bergvoll LM, Fjelldal SS, Clancy A. An analysis of Norwegian public health nursing curricula: where is the nursing literature? Public Health Nurs. 2021;39(1):251–61. DOI: 10.1111/phn.12979
Helsesykepleie er mer enn vaksinasjon, støttesamtaler, veiing og måling. Det innebærer en helhetlig forståelse av barn, ungdommer, foreldre, familier og samfunn – og deres helse.
Overvekt og fedme hos barn og unge er et økende problem i vår moderne verden (1). Siden 1975 har antallet mennesker med overvekt tredoblet seg på verdensbasis. I 2016 var over 340 millioner barn og unge overvektige (2).
Overvekt er en tilstand som er krevende å behandle og følge opp, både for helsepersonell og personen selv. Å forebygge overvekt og fedme ved å etablere gode levevaner tidlig kan bidra til å redusere risikoen for sykdom i både barne- og voksenalder (3).
Skolehelsetjenesten har som formål å fremme fysisk og psykisk helse. Som et ledd i dette skal helsesykepleierne avdekke risiko for utvikling av fysiske og psykiske vansker.
Helsedirektoratet anbefaler at alle barn og unge måler høyde og vekt i løpet av barneskolen. Faste målinger bør utføres på første og tredje trinn. Utover dette anbefaler direktoratet at barn og unge får tilbud om ny høyde- og vektkontroll, veiledningssamtaler eller etablering av tverrfaglig samarbeid dersom det foreligger bekymring fra en helsesykepleier, foresatte eller barnet selv (1).
Høyde- og vektmålinger kan bidra til å avdekke vekstavvik eller sykdom. De gir også viktig informasjon om barn og unges helsetilstand. Ugunstige levevaner kan påvirke både fysisk og psykisk helse, og det er derfor viktig å bryte disse på et tidlig tidspunkt (1).
Som helsesykepleier i skolehelsetjenesten møter man elever med overvekt. Både undertegnede og kolleger har erfart at dette er en utfordrende tematikk for mange helsesykepleiere. En studie fra Finland (4) viste at helsesykepleiere syntes det var vanskelig å ta opp temaet overvekt med foreldre, fordi de var redde for å ødelegge relasjonen til dem.
Å identifisere barn og unge med overvekt, formidle måleresultater til foreldrene og følge familien opp på en god måte er utfordringer som stadig dukker opp i skolehelsetjenesten.
I en studie foretatt blant helsesykepleiere i Norge i 2019 kom det frem at det er hensiktsmessig å være åpen og ærlig om måleresultater. Når temaet overvekt skal snakkes om, er det viktig at helsesykepleieren viser omsorg ved å sette seg inn i foreldrenes situasjon og å bruke ord og uttrykk de kjenner seg igjen i (5).
Et viktig spørsmål blir derfor hvordan helsesykepleiere i skolehelsetjenesten kan identifisere og følge opp overvektige barn og unge og deres foreldre på en god måte. For å belyse denne problemstillingen videre er det innhentet erfaringer fra helsesykepleiere og undersøkt hva foreldre ønsker. Forskernes perspektiver er også tatt i betraktning, for sammen å skape en dypere forståelse av problematikken.
Ifølge Helsedirektoratet defineres overvekt og fedme ut fra kroppsmasseindeks (KMI). Direktoratet anbefaler at målinger av barn justeres ut fra alder og kjønn, som omtales som iso-KMI. Iso-KMI over 25 defineres som overvekt, og Iso-KMI over 30 defineres som fedme. Iso-KMI over 35 tilsier alvorlig fedme.
Disse klassifiseringene anbefaler Helsedirektoratet å bruke som et hjelpemiddel for hvordan helsesykepleiere følger opp barn og unge med overvekt, og hvilke tiltak som bør settes inn. I sine retningslinjer utdyper Helsedirektoratet de ulike tiltaksnivåene og ressursbehovene knyttet til disse (3).
Å måle høyde og vekt, og å formidle disse måleresultatene til barnet og foreldrene, er første skritt i arbeidet med overvekt. Hvordan helsesykepleiere utfører dette, kan ha betydning for samarbeidet og veien videre. Måleresultatene vil være viktige opplysninger for hvilket tiltaksnivå helsesykepleieren skal arbeidet ut fra.
Å ha et barn som er overvektig, kan være utfordrende, og foreldrene har ofte mange tanker og følelser om temaet. Noen foreldre tenker ikke på barnet sitt som overvektig, mens andre er kjent med problemstillingen. Helsesykepleiere må derfor være forberedt på å møte både motstand og fornektelse (5).
Tidligere forskning har tatt for seg utfordringer i måle- og veiesituasjoner, men det er forsket lite på hvordan resultatene bør formidles. Ifølge Støles, Glavin og Groven (5) er det å ha en omsorgsfull tilnærming til barnet og foreldrene en viktig del av helsesykepleieres kompetanse.
Støles, Glavin og Groven benytter Kari Martinsens omsorgsfilosofiske tenkning som inspirasjon til hvordan man kan møte barn og unge med overvekt. Å kommunisere på en måte som den andre forstår ved å benytte kjente ord og uttrykk, kan bidra til å skape en felles forståelse for situasjonen (5).
Helsesykepleierne i studien til Støles, Glavin og Groven (5) hadde ulike erfaringer med hvordan de kunne ta opp måleresultater med foreldre. Flere opplevde at det å vise vekstkurver bidro til å åpne opp for tematikken på en indirekte måte. Foreldrene fikk dermed en mulighet til å dele sine tanker om barnets vekt.
Noen helsesykepleiere syntes det var utfordrende å ta opp barnets overvekt når barnet selv var til stede. Dersom barna kom til høyde- og vektkontroll uten at foreldrene var med, var det andre utfordringer som dukket opp: Hvordan skulle resultatene da formidles? Noen valgte å sende vekstkurvene hjem til foreldrene, mens andre informerte over telefonen.
Helsesykepleierne forsøkte å være ærlige, samtidig som de ikke ville skape unødvendig engstelse hos foreldrene. Dette viser at måten det blir kommunisert på, er viktig når måleresultater skal formidles.
I 2015 ble det gjort en studie av hvordan mødre til overvektige barn opplevde møtet med helsetjenesten (6). Alle deltakerne i studien ga uttrykk for at de visste at barnet deres var overvektig. Flere hadde likevel aldri blitt konfrontert med barnets overvekt av fastlegen eller en helsesykepleier.
Mødrene fortalte at de hadde store forventninger til helsesykepleieren når temaet ble tatt opp, men at oppfølgingen var varierende. Noen opplevde lite interesse og engasjement fra helsevesenet, mens andre opplevde å bli fulgt opp godt. Flere av mødrene i studien hadde selv erfaringer med overvekt i barndommen, og de bekymret seg for at barnet deres skulle oppleve mobbing og kommentarer om vekt (6).
Deltakerne i studien opplevde hverdagen som stressende (6). Familiene hadde ofte dårlig tid til matlaging og aktiviteter, og flere av mødrene opplevde at de hadde mislyktes i foreldrerollen. Mange mente at de hadde god kunnskap om kosthold og sunne valg, men at det var vanskelig å følge opp kunnskapen i hverdagen.
Flere av mødrene trakk frem at deres egen kompetanse, eller hvilke tanker og følelser de hadde om situasjonen, ikke ble etterspurt i møte med helsevesenet. Dette bidro til en følelse av at de hadde gjort noe feil (6). Så hva slags oppfølging ønsker egentlig foreldre seg?
Et ønske fra mødrene var individuelle samtaler med barn og foreldre hver for seg. Mange hadde behov for å diskutere temaer uten barnet til stede. Å være fysisk aktiv var en utfordring for flere av barna, og et treningstilbud i gruppe var derfor noe mødrene hadde tro på at kunne motivere dem.
Videre ble konkrete opplegg som for eksempel dietter og hjemmelekser til barnet sett på som en motivasjonsfaktor. Mødrene ønsket faste avtaler med helsetjenesten for å opprettholde motivasjonen i arbeidet, og de ønsket å bli møtt med et helhetlig syn på situasjonen (6).
I studien til Häkkänen, Ketola og Laatikainen (4) kom det frem at helsesykepleierne ofte la en plan for videre oppfølging. Studien synliggjorde samtidig varierende grad av samarbeid med foreldre om tiltak og mål, og at disse ofte var mangelfulle. Foreldre til yngre barn ble ofte mer involvert enn foreldrene til de eldre barna.
Flere studier viser også at mennesker som er overvektige, opplever stigmatisering i helsevesenet. Det kan gjøre at de unnlater å oppsøke hjelp. Når foreldre opplever skyld og frustrasjon fordi de ikke klarer å hjelpe barnet sitt med vektreduksjon, er det viktig at helsesykepleiere inntar en mer oppsøkende rolle i sitt arbeid (6).
Akselbo og Ingebrigtsen (6) mener at å opprettholde motivasjon hos familiene krever støtte og involvering over tid. At familien har tro på at behandlingen virker, ses på som en suksessfaktor. Deltakerne i Akselbo og Ingebrigtsens studie ønsket at hele familien ble involvert i oppfølgingen, slik at ugunstige levevaner ikke rakk å utvikle seg i mer negativ retning (6).
Studien konkluderer med at foreldre trenger fysisk og psykisk støtte for å skape motivasjon til livsstilsendringer. Helsesykepleiere bør komme tidlig inn med en konkret plan for videre oppfølging. Å inkludere hele familien og dens nettverk i denne planen er sentralt, sammen med tilbud om tilrettelagt fysisk aktivitet (6).
I september 2020 skriver Holt, Lekhal og Hjelmesæth (7) i en kronikk på forskersonen.no at fedmebehandlere må tenke nytt. De har erfart at en vellykket behandling er avhengig av et godt samarbeid med lokale aktører, som for eksempel helsesykepleiere, fastleger og lærere.
De trekker også frem familie og venner som viktige støttespillere i endringsprosessen – besteforeldrene som kan kose seg sammen med barnebarn uten å involvere søtsaker, og venner som kan ta med barna på fysiske aktiviteter.
Holt, Lekhal og Hjelmesæth er opptatt av å se den enkelte familien og de utfordringene den har. De opplever at mange familier har god motivasjon og tilstrekkelig viljestyrke til å foreta livsstilsendringer, men at det fedmedisponerende samfunnet vi lever i, påvirker oss (7).
Holt og Hjelmesæth (8) skrev også et leserinnlegg i Tønsbergs Blad i 2020, hvor de mener at det er viktig å veie barn for å kunne identifisere hvem som har behov for oppfølging. I samsvar med annen forskning på feltet er deres erfaring at det ikke er skadelig å veie barn og unge.
I innlegget nevner de jevnlige målinger som et viktig tiltak i arbeidet med overvekt. Å oppdage vektoppgang kan gjøre at man kan ha en samtale om årsaken til dette, og hvordan man kan gjøre endringer frem til neste konsultasjon. De trekker frem at dersom de anbefalte tiltakene følges, kan dette ha en positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.
Å være bevisst på matvarevalg, porsjonsstørrelser og fysisk aktivitet er sentralt. Mange er redde for at et søkelys på mat og kropp kan skade barnets selvfølelse. Forskerne mener at dette er lite sannsynlig, og at det er større fare for å utvikle et problematisk forhold til mat og kropp ved å ta overvekten med seg inn i voksenlivet (8).
Ifølge Øen (9) trenger den som jobber med overvekt hos barn og unge, kunnskap om mange ulike temaer. Kosthold og fysisk aktivitet står sentralt, i tillegg til atferd og sosiale og psykologiske faktorer. Når man ser problematikken med en slik bred forståelse, vil flere ulike fagområder bli berørt.
Øen mener at det derfor er nødvendig å se overvektsproblematikk fra ulike perspektiver. Man bør ha med seg barnets og foreldrenes perspektiv, helsesykepleierens perspektiv og forskningen på området. All denne kunnskapen må ses i sammenheng med barnets og familiens situasjon, noe som er utgangspunktet for det som omtales som kunnskapsbasert praksis (9).
Årsaken til overvekt kan være sammensatt, noe som igjen vil påvirke hva slags behandling og oppfølging den enkelte familien trenger. Som Øen (9) påpeker, kan dette gjøre at helsesykepleiere synes det er vanskelig å vite hva slags hjelp den enkelte familien har behov for.
Det er viktig at helsesykepleiere tør å ta opp temaet overvekt. For å kunne jobbe med en endringsprosess må helsesykepleiere ha kunnskap om hvilke faktorer som kan påvirke endringen. Å klare å endre livsstil krever flere delmål på veien.
Ulike studier har vist at mange helsepersonell har liten tro på at arbeid med overvekt lykkes. Å bli møtt av en helsesykepleier som selv ikke har troen på arbeidet, kan bli en barriere i endringsprosessen, og kan i verste fall ha motsatt effekt.
Overvekt er en problemstilling som krever tid og tålmodighet fra både helsesykepleieren, barnet og familien. Positive holdninger, håp og mestringstro er viktige og avgjørende elementer som må ses i sammenheng med kunnskap om problematikken (9).
Det har vært forsket lite i Norge på forebyggende og helsefremmende tiltak innenfor overvektsproblematikken tidligere. Forskningsfeltet har blitt viet betraktelig mer oppmerksomhet de siste årene, samtidig som kosthold og vekt har blitt viktigere i samfunnet ellers.
Det kan tenkes at helsesykepleieres utfordringer i arbeidet med overvektsproblematikk kan henge sammen med at dette har vært et lite utforsket fagfelt. Fra å ha lite kunnskap om og oppmerksomhet rundt temaet er det i dag forventet at helsesykepleiere har god kompetanse til å identifisere og følge opp barn og unge med overvekt.
Helsesykepleiere trenger fortsatt mer kunnskap om overvekt og hvordan de kan styrke barn og unges motivasjon og tro på å lykkes. Å gå inn i problematikken med en bred forståelse, og forsøke å se situasjonen fra ulike perspektiver, kan være en god start for å identifisere og følge opp barn og unge med overvekt. Å belyse ulike fagmiljøers arbeid med overvekt hos barn og unge kan være et ledd i å formidle kunnskap på området, og dermed øke kompetansen i skolehelsetjenesten.
Regelmessig dialog med foreldre og samarbeidspartnere, tillit til og respekt for hverandre, og å finne frem til familiens styrker kan ses som suksessfaktorer i arbeidet med overvekt.
Men når det er mangel på ressurser og kompetanse, kan arbeidet bli utfordrende. Norge har hatt en situasjon hvor mange barn og unge som sliter med overvekt og fedme, har stått uten et godt tilbud.
Dersom det forventes at helsesykepleiere skal følge nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten og måle høyde og vekt på alle barn på første og tredje trinn, bør det ikke også følge med ressurser til å følge opp de funnene man gjør? Og hvis ikke, hva er så hensikten med målingene?
1. Helsedirektoratet. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Nasjonal faglig retningslinje. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten (nedlastet 16.06.2021).
2. Verdens helseorganisasjon. Obesity and overweight. Verdens helseorganisasjon; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/obesity-and-overweight (nedlastet 02.01.2021).
3. Helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten. Forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet; 2010. IS-1734. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/forebygging-utredning-og-behandling-av-overvekt-og-fedme-hos-barn-og-unge/ (nedlastet 16.06.2021).
4. Häkkänen P, Ketola E, Laatikainen T. Screening and treatment of obesity in school health care – the gap between clinical guidelines and reality. Scand J Caring Sci. 2018;32(4):1332–41.
5. Støles M, Glavin K, Groven KS. Hvilken betydning får omsorg i formidling til foreldre av et barns overvekt – helsesøstres erfaringer. Nordisk sygeplejeforskning. 2019;9(2):128–40.
6. Akselbo I, Ingebrigtsen O. Mødre til barn med overvekt – erfaringer og utfordringer. Nordisk sygeplejeforskning. 2015;4(5):453–63.
7. Holt AH, Lekhal S, Hjelmesæth J. Fedmeforskere og fedmebehandlere må tenke nytt – men ikke alene. Forskersonen; 2020. Tilgjengelig fra: https://forskersonen.no/debattinnlegg-meninger-overvekt/fedmeforskere-og-fedmebehandlere-ma-tenke-nytt--men-ikke-alene/1739583 (nedlastet 08.06.2021).
8. Holt AH, Hjelmesæth J. Derfor er det viktig å veie barn og unge. Tønsbergs Blad. 25. september 2020. Tilgjengelig fra: https://www.tb.no/derfor-er-det-viktig-a-veie-barn-og-unge/o/5-76-1389805 (nedlastet 08.06.2021).
9. Øen G. Fedmeproblematikkens utfordringer. I: Øen G, red. Overvekt hos barn og unge – forstå, forebygge, behandle og fremme helse. 1. utg. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke; 2012. s. 21–38.
Mange foreldre opplever skyld og frustrasjon fordi de ikke klarer å hjelpe barnet sitt med vektreduksjon. Da er det viktig at helsesykepleiere ikke kvier seg for å ta opp temaet overvekt.
Mange helsesykepleiere har sikkert fått spørsmålet: Hva gjør egentlig en helsesykepleier? Svaret er ikke enkelt. Lover, forskrifter og veiledere «rammer inn» helsesykepleieryrket og arbeidsoppgavene, men yrket favner vidt og kan oppfattes som diffust. Helsesykepleieres arbeidsoppgaver kan være vanskelig å tydeliggjøre og avgrense.
Gravide som ikke tilhører en av risikogruppene, kan nå få koronavaksine etter konsultasjon med lege.
Våre vaksineanbefalinger er alltid faglig begrunnet. Vi tar ikke politiske hensyn, men vurderer vaksinens effekt, kjente bivirkninger og gir en anbefaling der nytte og risiko for enkeltindividet veies opp mot hverandre, skriver Are Stuwitz Berg.