«Han var alltid naken når jeg kom»
Andelen sykepleiere som melder om seksuell trakassering fra pasienter, har økt de siste to årene. Her er noe av hva de forteller om i sykepleiens spørreundersøkelse.
Andelen sykepleiere som melder om seksuell trakassering fra pasienter, har økt de siste to årene. Her er noe av hva de forteller om i sykepleiens spørreundersøkelse.
– Å spørre om seksuelle overgrep kan føre til en stor helsegevinst på sikt, sier forsker Marianne Torp Stensvehagen.
Det er lite Helsetilsynet kan gjøre mot helsepersonell uten autorisasjon som har hatt seksuell omgang med en pasient. Det bekymrer, ifølge ny rapport.
Med den nye animasjonsserien «Kroppen min eier jeg» håper serieskaperne at flere barn velger å varsle om seksuelle overgrep.
Land i EU får ikke bruke psykologiske tester til å sjekke den seksuelle orienteringen til asylsøkere som sier de er homofile.
Barn og unge som har utøvd skadelig seksuell atferd, behøver kunnskapsbaserte tiltak på tvers av fagområder og instanser, skriver Erlend Aasheim og Guri Rudi.
– Det er åpenbart at mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, sliter med sin seksualitet og sin relasjon til en partner. Derfor må vi våge å snakke om det, skriver Kent Are Johansson.
Verdens helseorganisasjon (1) definerer seksualitet som et grunnleggende behov. Seksualiteten beskrives som et sentralt aspekt ved det å være menneske. Den er en integrert del av personligheten, og den er til stede hele livet.
Seksualitet innebærer mye mer enn samleie; det handler om nærhet, kjærlighet, varme og intimitet. Seksualiteten oppleves og uttrykkes i tanker, fantasier, ønsker, tro, holdninger, verdier, atferd, praksis, roller og relasjoner (1).
Seksualitet er et dagsaktuelt tema for sykepleiere, og Sykepleien dedikerte i 2021 en hel utgivelse til temaet (2). Regjeringen har også satt søkelys på seksualitet gjennom den nasjonale strategien for seksuell helse, «Snakk om det!», som kom i 2017.
Strategien fokuserer blant annet på at helsepersonell skal hjelpe pasienter med å ivareta sin seksuelle helse, og at seksualitet kan være en ressurs som bidrar til mestring av egen sykdom (3).
Å leve med en kronisk, revmatisk sykdom påvirker pasientens grunnleggende behov inkludert seksualiteten. Årsakene kan være følger av selve sykdommen, bivirkninger av den medisinske behandlingen og konsekvensene av å ha en kronisk sykdom (5).
Det kan dreie seg om fysiske utfordringer som nedsatt bevegelighet, smerter i muskler og ledd, tørre slimhinner eller psykiske aspekter som endret selvbilde og kroppsoppfatning (5, 6). Fatigue kan også medføre nedsatt seksuell lyst med påfølgende dårlig samvittighet overfor partneren (5–7).
Mange pasienter med en revmatisk sykdom ønsker at temaet seksualitet tas opp av helsepersonell. De savner informasjon om hvordan sykdommen og eventuelle bivirkninger av behandlingen kan påvirke deres seksuelle helse (7).
Det er sykepleierens ansvar å ta initiativ til samtaler om pasientens seksuelle behov på lik linje med andre grunnleggende behov (4). Likevel viser forskning at det stadig finnes barrierer som gjør at helsepersonell kvier seg for å ta opp temaet (8).
Det å snakke om seksualitet oppleves som tabu for mange pasienter (6). De få pasientene som selv tar initiativ til å snakke om seksualitet, føler seg ofte avvist eller lite møtt av helsepersonellet. Det kan medføre at seksuelle problemer forblir ubehandlet og et «toveis tabu» (6).
Det å snakke om seksualitet oppleves som tabu for mange pasienter.
Årsaker til at helsepersonell ikke tar opp temaet seksualitet, er blant annet mangel på kunnskap om temaet, holdninger, personlige følelser og usikkerhet (9, 10).
Det kan også være redsel for å skape en ukomfortabel situasjon og trå over pasientens personlige grenser (11), tid og mangel på organisatorisk støtte (10, 11). Kompetanseheving og opplæring i å bruke ulike verktøy viser seg å hjelpe helsepersonell til å initiere samtaler om seksualitet (9).
I 2018 gjennomførte Nasjonal kompetansetjeneste for svangerskap og revmatiske sykdommer workshops for sykepleiere på flere revmatologiske avdelinger ved landets sykehus.
Målet var å styrke sykepleiernes kompetanse og trygghet rundt å ta opp temaet seksualitet med pasientene. Intervjuer med sykepleiere som hadde deltatt på workshopen, viste at det var utfordrende å snakke om seksuell helse med pasientene (12).
Flere påpekte at de hadde for lite kunnskap og ferdigheter om hvordan de konkret kunne samtale med pasientene om temaet. Flere følte seg også usikre på hvordan de skulle følge opp pasientene hvis seksuelle problemer ble avdekket. I tillegg var de redd for å trå over pasientenes grenser.
Resultatene fra dette prosjektet ble utgangspunktet for «Nok snakk – nå må vi handle», hvor verktøyet VOSOD ble utviklet. VOSOD består av et kompendium med fagstoff om seksualitet og et sett med dialogkort med spørsmål som skal brukes til refleksjon mellom sykepleierne.
Kompendiet er laget for sykepleiere og inneholder informasjon og konkrete tips og råd om hva seksualitet er, revmatisk sykdom og seksualitet, vanlige bivirkninger av sykdom og medikamentell behandling, hvordan man kan initiere til samtale om seksualitet, sykepleieres ansvar og profesjonalitet, holdninger og pasientenes ønsker.
Dialogkortene inneholder ulike utsagn og spørsmål og skal bidra til samtaler om ulike temaer som handler om seksualitet og revmatisk sykdom, egne grenser og holdninger og andre relevante problemstillinger. Dialogkortene kan relateres til innholdet i kompendiet og kan være et fint utgangspunkt for gode diskusjoner og fagutvikling.
Hensikten med denne artikkelen er derfor å utforske hva sykepleierne mener om samtaleverktøyet VOSOD, og hvordan det kan bidra til å hjelpe sykepleiere til å snakke om seksualitet med pasienter som har en revmatisk sykdom.
Vi ønsket å undersøke sykepleiernes meninger om samtaleverktøyet VOSOD og hvordan det kunne hjelpe dem til å snakke om temaet seksualitet med pasientene. Vi utførte fire individuelle, semistrukturerte intervjuer av sykepleiere ved revmatologisk avdeling, St. Olavs hospital i april 2021.
Vi gjennomførte tre av intervjuene ved besøksintervjuer, og ett intervju ble gjennomført digitalt. Intervjuguiden inneholdt spørsmål om sykepleiernes erfaringer med verktøysettet VOSOD. Førsteforfatteren og en medstudent transkriberte intervjuene ordrett.
Analysen av materialet var inspirert av tematisk innholdsanalyse (13) ved at teksten ble sortert i hovedkategorier med tilhørende underkategorier.
I forkant av intervjuet fikk informantene utlevert skriftlig informasjon om hva deltakelse innebar, rettigheter knyttet til personvern samt hva dataene skulle brukes til, og hvordan.
Vi ga i tillegg muntlig informasjon og understreket at informantenes anonymitet ville bli ivaretatt (13). Alle informantene gav et skriftlig samtykke til deltakelse før intervjuene startet. Prosjektet er godkjent av Norsk senter for forskningsdata med referansenummer 448985.
Informantene bestod av fire sykepleiere som enten arbeidet ved poliklinikken eller dag- og døgnenheten ved revmatologisk avdeling, St. Olavs hospital. Alle hadde arbeidet ved avdelingen i mer enn tre måneder, hadde pasientkontakt og hadde fått samtaleverktøyet VOSOD.
Analysene viste at informantene syntes at VOSOD hadde bidratt til økt bevissthet og mer oppmerksomhet på temaet seksualitet. De opplevde at de fikk økt kompetanse om teamet.
Noen tok oftere opp temaet i samtaler med pasientene, mens andre påpekte at de fortsatt ikke hadde tilstrekkelig med tid til å prioritere det. Resultatet av analysen er sammenfattet i de tre hovedkategoriene bevissthet, kompetanse og motivasjon (tabell 1).
Samtlige av informantene var enige om at VOSOD har ført til økt oppmerksomhet og bevissthet rundt temaet seksualitet. Sykepleierne reflekterte over temaet oftere sammen med kollegaene. Noen trakk frem at spesielt dialogkortene har bidratt til dette. De har brukt kortene sammen med andre sykepleiere eller på egen hånd.
En informant fortalte om mer indre refleksjon og at verktøyet har gjort henne mer bevisst på temaet. Hun fortalte at hun har tenkt over sine egne holdninger, og innsett at de kanskje har påvirket hennes til å ikke ta opp temaet tidligere: «Det har påvirket meg på den måten at jeg har blitt mer bevisst og reflektert» (informant 3). «Man er enda mer bevisst på hva det gjør med den fysiske og psykiske helsen til pasientene» (informant 2).
En annen informant fortalte at selv om hun har vært opptatt av å ta opp temaet seksualitet med pasientene sine i mange år, har verktøyet bidratt til økt bevissthet. Informanten fortalte videre at hun tidligere har gjort forskjell på pasientene.
Sykepleierne reflekterte over temaet oftere sammen med kollegaene.
Det var enklere å snakke med yngre pasienter om temaet, men etter VOSOD har hun tatt det opp med enda flere, også eldre pasienter: «Jeg har jo kjent noen av mine pasienter i veldig mange år som jeg aldri har tatt opp emnet med, men etter dette – ja, man blir mer bevisst. Så da har jeg jo tatt det opp med dem også, og det er jo godt gjort» (informant 1).
Noen av informantene fortalte at VOSOD har ført til endringer ved dag- og døgnenheten med økt kollektivt søkelys og bevisstgjøring rundt temaet seksualitet. Det har flere ganger blitt satt av tid til refleksjon med dialogkortene samt at seksualitet står på den store tavlen på avdelingen.
Det er mer snakk og refleksjon om seksualitet i personalgruppen, og sykepleierne blir minnet på å ta det opp. Ved poliklinikken var situasjonen annerledes. Informantene fortalte at arbeidstrykket den siste tiden hadde vært ekstra høyt, og det var tidspress. Det var ingen organisert implementering av VOSOD, og det var lite kollektiv oppmerksomhet og refleksjon om temaet seksualitet.
Alle informantene uttrykte at verktøyet har bidratt til mer kompetanse, dog i forskjellig grad. De sa at kompendiet inneholder relevant informasjon som er lett å forstå, og at de har fått en større forståelse for hva begrepet seksualitet innebærer.
Alle informantene fortalte at kompendiet er konkret, og flere sa at de kan benytte den nye kunnskapen i samtale med pasientene. En av informantene fremhevet spesielt at det tydeliggjør profesjonaliteten til sykepleieren og sammenhengen med revmatologi og helse.
Likevel kunne vedkommende ønske at verktøyet var enda mer konkret og spisset mot hva man skal si, og hvordan. Flere informanter syntes det var nyttig med konkrete tips om hvordan man kan ta opp temaet med pasientene.
«For meg har det ikke vært noe problem å snakke om det, jeg har bare villet vite hva som er beste måten å stille spørsmålet på. Og da var det jo konkrete forslag i det kompendiet. Nå er jeg mye mer avslappet til å ta det opp. Nettopp fordi jeg vet hvordan man kan gå inn, og jeg føler at jeg har funnet min måte å ta det opp på, ut ifra det verktøyet» (informant 2).
Flere informanter syntes det var nyttig med konkrete tips om hvordan man kan ta opp temaet med pasientene.
Flere av informantene fortalte om spesifikk informasjon fra kompendiet som de syntes var nyttig. Noen trakk spesielt frem tabeller om diagnoser og vanlige plager som kan påvirke seksualiteten. De nevnte at kompendiet tydeliggjør at det er sykepleierens ansvar å ta opp seksualitet, og at temaet må sidestilles med andre grunnleggende behov.
En informant fortalte at hun har blitt mer bevisst på hva hun kan hjelpe pasientene med hvis det blir avdekket utfordringer med den seksuelle helsen: «Jeg synes at spesielt det kompendiet har en del konkrete ting som man kan henge ting på. Selv om jeg kanskje har visst en del av dette fra før, men man har fått repetert det og samlet det veldig, komprimert det på en forståelig og lettfattelig måte. Så jeg vil absolutt si at det har gitt meg mer kunnskap» (informant 3).
Flere av informantene fortalte at VOSOD har gitt dem økt motivasjon til å ta opp temaet seksualitet. Det gjelder også dem som tidligere syntes det var uproblematisk å snakke om seksualitet.
Informantene har begynt å se bort fra alder på pasientene, og de kjenner seg tryggere og mer avslappet etter å ha fått samtaleverktøyet. De trakk frem kunnskap, økt bevissthet og betydningen det har for pasientene, som motivasjonsfaktorer: «Du ser det på pasientene at dette betyr mye for dem» (informant 2).
En av informantene fortalte at hun satte seg som mål å ta opp temaet oftere etter å ha lest kompendiet og brukt dialogkortene. Tidligere hadde hun hatt mest søkelys på prevensjon og eventuell planlegging av svangerskap, men etter å ha tatt i bruk VOSOD kunne hun tenke seg å ta opp temaet seksualitet i sine konsultasjoner.
Da informantene ble spurt om hva som var den største forskjellen etter at de hadde fått VOSOD, svarte en av dem slik: «At jeg faktisk snakker om det. Rett og slett. Det er jo en ganske stor forskjell fra å ikke gå inn på temaet, nesten, til å gjøre det. Så det har jo betydd mye» (informant 2).
De trakk frem kunnskap, økt bevissthet og betydningen det har for pasientene, som motivasjonsfaktorer.
Alle informantene synes seksualitet er et viktig tema, men to påpekte at det likevel ikke alltid kan prioriteres, for eksempel når pasienter nettopp har fått en diagnose og skal motta store mengder informasjon. Informantene fortalte at de vil, også etter å ha blitt introdusert for VOSOD, prioritere å snakke om det som er viktigst for den enkelte pasienten.
«Det er så mye informasjon til pasienten at det handler ikke bare om at vi ikke har tid, men pasienten har en begrenset kapasitet om hva han får snakket om og innhentet og hva det er vits i å snakke om» (informant 4).
«Jeg tenker at det er et veldig, veldig viktig tema som blir løftet frem og opp, samtidig er det jo mange viktige tema vi skal ta oss av som sykepleier i den rollen vi har. Det vil ikke alltid være det som kommer på toppen av prioriteringslista, og det er kanskje også greit» (informant 3).
Hensikten med denne artikkelen er å utforske hvordan samtaleverktøyet VOSOD kan bidra til at sykepleiere snakker om seksualitet med pasienter som har en kronisk (revmatisk) sykdom.
Hovedfunnene viser at informantene erfarte at VOSOD var nyttig, og at det gav sykepleierne økt kunnskap og bevissthet rundt temaet seksualitet. Motivasjonen til å snakke med pasientene om seksualitet ble også økt.
Funnene viser også at for å lykkes med implementeringen av et slikt samtaleverktøy i klinisk praksis er det viktig at sykepleierne setter av tilstrekkelig tid til å bli kjent med verktøyet, hvordan de kan bruke det, og når temaet skal prioriteres.
Funnene i denne artikkelen viser at sykepleierne økte bevisstheten om og søkelyset på temaet seksualitet etter innføringen av VOSOD. Noen fortalte om en personlig, indre prosess, og andre fortalte at dette gjaldt i hele personalgruppen.
Den økte kollektive oppmerksomheten kan ha en positiv innvirkning når det gjelder å bryte ned barrierer for å ta opp temaet, slik flere studier viser (8, 9, 14). Personlige holdninger, egenskaper, forutinntatte overbevisninger og redsel for å trå over pasientenes grenser hindrer sykepleiere i å ta opp temaet seksualitet med dem (12).
Kompetanseheving kan bidra til å bryte tabuet rundt seksualitet og bryte barrierene for å ta opp temaet med pasientene (9, 14). En av sykepleierne hadde blitt bevisst på at hun hadde behandlet pasientene forskjellig, og at teamet seksualitet ble oftere diskutert med yngre pasienter.
Bevisstheten hadde imidlertid ført til at hun også tok opp temaet med eldre pasienter etter å ha blitt kjent med VOSOD. For sykepleierne i denne gjennomgangen bidro verktøyet til å sette i gang noen indre prosesser om egen bevissthet. I tillegg medførte det økt refleksjon og diskusjon i hele personalgruppen om hvordan de kan bruke VOSOD.
Sykepleiernes økte kompetanse medførte at de følte seg tryggere i samtalen med pasientene. De hadde fått mer kunnskap om hvordan de kan innlede en samtale med pasienten (10, 12), hvordan revmatiske sykdommer kan påvirke pasientenes seksualitet, og at god seksuell helse har stor betydning for pasientenes fysiske og psykiske velvære.
Selv om helsepersonell mener at seksualitet er et viktig tema (9, 12, 14), oppgir de mangel på kunnskap som en av grunnene til at temaet ikke tas opp (9). Pasientene ønsker pålitelig og fordomsfri informasjon om seksualitet og muligheten til å samtale om eventuelle seksuelle problemer (6, 7, 11).
Den nasjonale strategien for seksuell helse (3) understreker også at helsepersonell må ha kunnskap om seksualitet som ressurs for å hjelpe pasientene i å mestre sykdommen.
Tilstrekkelig kunnskap (11) og et kollektivt søkelys med felles refleksjon og normalisering av temaet seksualitet (9) er nødvendig for å ivareta pasientenes behov for at teamet seksualitet tas opp i konsultasjoner med pasientene.
Sykepleieren skal gi relevant informasjon enten pasienten etterspør det eller ikke.
Funnene i denne gjennomgangen tyder således på at VOSOD er et nyttig verktøy for sykepleierne for å bli bedre på å samtale om temaet seksualitet med pasientene. VOSOD tydeliggjør at det er sykepleierens ansvar å ta opp temaet seksualitet, og sykepleieren skal være profesjonell i møte med pasienten (6, 8, 9).
Det er viktig for pasienten å snakke om seksualitet (6, 7), og sykepleieren har ansvar for å gi helhetlig omsorg og ivareta pasientens grunnleggende behov, også seksualitet (4, 6). Sykepleieren skal gi relevant informasjon enten pasienten etterspør det eller ikke (15), og kunnskap er viktig for å kunne gi denne informasjonen (3).
Informantene i denne undersøkelsen forteller at VOSOD har økt deres motivasjon til å ta opp temaet seksualitet med pasientene. Selv om en av sykepleierne fortalte at det var utfordrende å snakke om seksualitet, hadde VOSOD medført at hun hadde satt seg som personlig mål å inkludere temaet i pasientsamtalene.
Pasientene ønsker å snakke med helsepersonell om utfordringer knyttet til seksualitet (7). Det kan gi dem mer kunnskap om hvordan sykdommen kan innvirke på seksualiteten, og mindre dårlig samvittighet overfor partneren. God seksuell helse kan også fremme mestring av sykdommen.
I samtaler med pasientene har sykepleierne en unik mulighet til å fange opp eventuelle problemer pasienten kan ha når det gjelder seksualiteten (10, 14). Da er det behov for tilstrekkelig med tid (7, 8, 10). I denne undersøkelsen viste det seg at organisering av enheten, arbeidsoppgaver og tidspress medførte at teamet seksualitet ble nedprioritert i pasientsamtalene.
Enheter som var organisert slik at det var tid til og rom for at sykepleierne kunne reflektere sammen over hvordan de kunne bli bedre på å samtale med pasientene om seksualitet, lyktes bedre med å innlemme temaet i samtalene. Å etablere rutiner, retningslinjer og organisere arbeidsoppgaver kan derfor være viktige tiltak for å ta opp temaet seksualitet med pasientene (10).
VOSOD er et nyttig samtaleverktøy for sykepleierne. Det har medført at de har fått økt kunnskap om seksualitet og betydningen av god seksuell helse for pasienter med revmatisk sykdom.
Verktøyet har også ført til at sykepleierne føler seg tryggere på å ta opp temaet seksualitet med pasientene. De har dessuten blitt mer bevisst på hvor viktig det er å ta initiativ til å snakke om seksuell helse med pasientene.
Funnene viser imidlertid at det er viktig at ledelsen og de ansatte i fellesskap diskuterer rutiner, retningslinjer og organisering av arbeidsoppgaver som er hensiktsmessig i de ulike enhetene. Det må settes av tilstrekkelig med tid slik at sykepleierne kan bli kjent med verktøyet og bruke det.
1. Verdens helseorganisasjon (WHO). Sexual health. Genève: WHO; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/health-topics/sexual-health#tab=tab_1 (nedlastet 04.05.2021).
2. Sykepleien. Temanummer: #Hva er egentlig sykepleie? Sykepleien. 2019:105(1). Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2021/03/sykepleien-12021-seksualitet (nedlastet 18.05.2021).
3. Helse- og omsorgsdepartementet. Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf (nedlastet 04.05.2021).
4. Nortvedt F, Kristoffersen NJ, Skaug E-A. Grunnleggende sykepleie: grunnleggende behov. Bind 2. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016.
5. Gregersen AG, Grønseth R. Klinisk sykepleie. Bind 2. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016.
6. Traumer L, Jacobsen MH, Laursen BS. Patients’ experiences of sexuality as a taboo subject in the Danish healthcare system: a qualitative interview study. Scand J Caring Sci. 2019;33(1):57–66. DOI: 10.1111/scs.12600
7. Helland Y, Dagfinrud H, Haugen M-I, Kjeken I, Zangi H. Patients’ perspectives on information and communication about sexual and relational issues in rheumatology health care. Musculoskeletal Care. 2017;15(2):131–9. DOI: 10.1002/msc.1149
8. Dyer K, das Nair R. Why don’t healthcare professionals talk about sex? A systematic review of recent qualitative studies conducted in the United kingdom. J Sex Med. 2013;10(11):2658–70. DOI: 10.1111/j.1743-6109.2012.02856.x
9. O’Connor SR, Connaghan J, Maguire R, Kotronoulas G, Flannagan C, Jain S, et al. Healthcare professional perceived barriers and facilitators to discussing sexual wellbeing with patients after diagnosis of chronic illness: a mixed-methods evidence synthesis. Patient Educ Couns. 2019;102(5):850–63. DOI: 10.1016/j.pec.2018.12.015
10. Saunamäki N, Engström M. Registered nurses’ reflections on discussing sexuality with patients: responsibilities, doubts and fears. J Clin Nurs. 2014;23(3–4):531–40. DOI: 10.1111/jocn.12155
11. Fennell R, Grant B. Discussing sexuality in health care: a systematic review. J Clin Nurs. 2019;28(17–18):3065–76. DOI: 10.1111/jocn.14900
12. Dammen S, Grønning K. Sykepleiere kvier seg for å spørre om seksuell helse. Sykepleien. 2020;108(82952):82952. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2020.82952
13. Dalland O. Metode og oppgaveskriving. 9. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.
14. Pascual A, Wighman A, Littooij EC, Janssen TWJ. Sexuality as part of rehabilitation? A qualitative study on the perceptions of rehabilitation nurses on discussing patient sexuality during clinical rehabilitation. Disabil Rehabil. 2019;15;1–8. DOI: 10.1080/09638288.2019.1670271
15. Norsk Sykepleierforbund (NSF). Yrkesetiske retningslinjer. Oslo: NSF; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 18.05.2021).
Et nytt samtaleverktøy gir sykepleiere økt kunnskap om betydningen av å snakke om seksuell helse med pasienter med revmatisk sykdom.
Seksualitet er et viktig tema for pasienter med kronisk sykdom, men mange sykepleiere er usikre på om de har nok kompetanse til å snakke om temaet. De er usikre på hvordan de skal starte samtalen, og redde for å tråkke over pasientens private grenser.
Det er cirka 300 000 mennesker i Norge som lever med en kronisk revmatisk sykdom. De ulike sykdommene kan arte seg forskjellig, men symptomer som stivhet, ømhet, fatigue og smerter i ledd og muskler er felles (1). Å leve med en kronisk revmatisk sykdom innebærer at alle dimensjonene av livet påvirkes, også seksualiteten (2).
Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer seksualitet som et sentralt aspekt ved det å være menneske. Seksualiteten oppleves og uttrykkes i tanker, fantasier, ønsker, tro, holdninger, verdier, atferd, praksis, roller og relasjoner (3).
Seksualitet er et grunnleggende behov og viktig for menneskets velvære, livskvalitet og gode helse (4). Selv om en av de sentrale funksjonene til sykepleiere er å ivareta pasientenes grunnleggende behov (5), viser forskning at sykepleiere og annet helsepersonell vier lite tid til å snakke med pasienter om seksualitet (6).
Kun 22 prosent av sykepleierne ser det som sitt ansvar å prate med pasienter om seksuell helse, og hele 78 prosent mener ansvaret ligger hos «noen andre» (7). Annen forskning (8) viser imidlertid at 75 prosent av sykepleierne erkjenner det som sitt ansvar å ivareta pasientenes behov for slik informasjon.
Noe av forklaringen til at seksualitet er et tema det snakkes lite om, er frykten for å føle seg forlegen og ukomfortabel (9). Helland og medarbeidere (10) viser at pasienter med revmatiske sykdommer ønsker å snakke med helsepersonell om seksualitet. Seksualitet har likevel vært, og er fremdeles, et tabubelagt tema for de fleste og kan for mange oppleves som vanskelig å snakke om (11).
Pasienter med revmatiske sykdommer ønsker å snakke med helsepersonell om seksualitet.
Seksuell helse er et svært dagsaktuelt tema, og regjeringen utga i 2017 en ny nasjonal strategiplan: «Snakk om det!». Det overordnede målet i denne strategiplanen er å bidra til å sikre god seksuell helse i befolkningen.
For å nå denne målsettingen skal mennesker i alle aldre sikres god kunnskap og nødvendig kompetanse for å ivareta sin egen seksuelle helse. Videre må helsepersonell respektere og forstå pasientenes seksuelle behov (12).
Hensikten med denne studien var derfor å undersøke hvilke utfordringer sykepleiere møter i samtale med pasienter som har en revmatisk sykdom, om temaet seksualitet.
Studien vår var en del av et større prosjekt, «Kunnskap gir trygge fagfolk», ved Nasjonal kompetansetjeneste for svangerskap og revmatisk sykdom (NKSR) ved Revmatologisk avdeling på St. Olavs hospital.
Vi ønsket å innhente kunnskap om hvilke utfordringer sykepleiere hadde med å snakke om seksuell helse med pasienter. Derfor gjennomførte vi kvalitative individuelle, semistrukturerte intervjuer (13) i perioden februar til mars 2019.
Intervjuguiden ble utarbeidet med utgangspunkt i hva forskningen sier om utfordringer rundt det å prate med pasienter om deres seksuelle helse.
Utvalget besto av fire sykepleiere ved tre ulike revmatologiske avdelinger i Norge, alle med ulik arbeidserfaring. Disse fire sykepleierne samtykket til å bli intervjuet, og alle hadde deltatt på en workshop arrangert av NKSR, med temaet «Revmatiske sykdommer og seksualitet», i forkant av intervjuene.
I workshopen var det foredrag og diskusjoner om temaene «Hva er seksualitet?», «Hvorfor er seksualitet viktig?», «Et taust tema», «Hvorfor er temaet seksualitet så vanskelig?» og «Hvordan kan den revmatiske sykdommen påvirke seksualiteten?». I tillegg var det praktiske øvelser i kommunikasjon relatert til utvalgte caser, og refleksjon.
Vi gjennomførte to av intervjuene på deltakernes arbeidsplass og to over telefon. Vi gjorde lydopptak av alle intervjuene, som deretter ble transkribert ordrett. Da transkripsjonen var ferdig, slettet vi lydopptaket for å ivareta deltakernes anonymitet (13).
Førsteforfatteren analyserte intervjuene ved hjelp av meningskategorisering (14). Hun kvalitetssikret analysen ved å diskutere transkribering, analyseform og funn sammen med en medstudent. I tillegg veiledet sisteforfatteren.
De fire informantene var alle kvinnelige sykepleiere. De arbeidet ved tre ulike revmatologiske avdelinger, og de hadde en arbeidserfaring fra to til 35 år. Noen hadde deltatt på workshopen like før intervjuet ble gjennomført, mens noen hadde deltatt seks måneder tidligere.
Overordnet viste analysen at informantene syntes det var utfordrende å snakke med pasientene om deres seksuelle helse, hovedsakelig fordi de var redde for å trå over pasientens private grenser, men også fordi de manglet ferdigheter i hvordan de skulle bringe temaet på banen.
Videre resulterte analysen i noen hovedkategorier og underkategorier, som presenteres i tabell 1. Hoved- og underkategoriene utdypes videre i teksten med sitater fra informantene.
Flere av informantene nevnte mangel på kunnskap som en av de største utfordringene i samtale med pasienter om seksuell helse, spesielt om hvordan de kunne initiere en samtale om temaet.
Flere fortalte at de hadde håpet at workshopen skulle gi konkrete tips om hvordan de kunne spørre pasientene om deres seksuelle helse på en forsiktig måte. Andre trakk frem usikkerheten som oppstår dersom det i samtalen skulle dukke opp noe de ikke kunne svare på, og usikkerheten rundt hvor de eventuelt kan søke hjelp:
«Jeg tror nok det er to ting som spiller inn: jeg vet ikke hva jeg skal si hvis det er noe, og jeg vet ikke hvor jeg skal sende dem.» (Informant 3)
En informant fortalte at hun […] har bedt pasienten om å ‘google seg frem’.
Da de fikk spørsmål om hvorvidt sykepleierne hadde kjennskap til hvor de kunne søke hjelp, eventuelt i form av å henvise videre, svarte flesteparten «nei». En informant fortalte at hun i slike tilfeller har bedt pasienten om å «google seg frem», da hun selv ikke hadde tilstrekkelig med kunnskap om temaet.
Noen av informantene trakk frem ansvarsrollen som en viktig faktor i samtale med pasienter. En informant påpekte hvor viktig det var å kjenne ansvaret som følger med sykepleierrollen, og viste til helsepersonelloven, som pålegger sykepleiere å ivareta pasienters behov for informasjon, også når det gjelder pasientens seksualitet:
«Hvis flere hadde følt på ansvaret for å ivareta pasientenes seksuelle helse, tror jeg prioriteringene ville vært annerledes.» (Informant 4)
Andre snakket om hvor viktig ordbruk og innledning til en samtale var. Flere opplevde at begrepet «seksuell helse» i enkelte tilfeller kunne oppfattes som misvisende fra pasientens side og dermed skape en barriere i samtalen mellom sykepleieren og pasienten.
En informant fortalte at hun i flere tilfeller hadde opplevd at pasientene oppfattet seksuell helse som kun en seksuell handling med en partner, og at de ikke var klar over at begrepet også rommer elementer som identitet, selvbilde og intimitet.
Informantene mente at utfordringene også handlet om å ta seg tid til og prioritere å snakke med pasientene om seksualitet:
«Hvis man hadde blitt mer bevisst på viktigheten av det og det ansvaret vi har, så hadde man prioritert det, selv om tiden er knapp.» (Informant 4)
Arbeidsdagen til en sykepleier består av å gjøre vurderinger av hva man prioriterer å snakke med pasienten om, spesielt under korte konsultasjoner og innkomstsamtaler. En av informantene fortalte at rolige kveldsvakter og nattevakter på sengeposten kunne være tidspunkter som var mer egnet for slike samtaler.
Informantene fortalte at pasientenes seksualitet har fått økt oppmerksomhet i nyere tid. Flesteparten fortalte at ledelsen ved enheten hadde lagt til rette for gode rutiner rundt ivaretakelse av pasientenes seksuelle helse, blant annet ved å oppfordre til å delta på workshopen. Samtidig nevnte de at de ikke hadde fått direkte opplæring i dette temaet ved den avdelingen de arbeidet på:
«Når du har jobbet så mange år, tenker du ikke på mangel av opplæring fordi du har jobbet deg inn i oppgavene.» (Informant 1)
Informantene fortalte at redselen for å trå over en grense hos pasienten var noe av forklaringen på hvorfor de syntes det var utfordrende å snakke med pasientene om seksuell helse. De kjente på en usikkerhet vedrørende å ta opp temaet fordi det kunne oppleves som et overtramp fra pasientenes ståsted.
Flere opplevde det som vanskelig å vite om pasientene ønsket at temaet skulle tas opp eller ikke.
Videre fortalte flere at spørsmål om pasientens seksuelle helse ofte ble «kamuflert» for å innlede temaet på en mindre direkte måte. Flere opplevde det som vanskelig å vite om pasientene ønsket at temaet skulle tas opp eller ikke, og to av informantene påpekte at ansvaret for å ta opp temaet ligger hos sykepleieren:
«Man må huske på at det er en sykepleiers rolle å snakke om sånne ting, så da mener jeg man må kunne sette sine personlige meninger til side og sette pasientens behov over dine ubehag.» (Informant 3)
Et annet funn var at noen av informantene kjente på en barriere mot det å snakke om seksualitet fordi de syntes det var et veldig privat tema. Denne barrieren hadde innvirkning på hvorvidt pasientenes behov for å snakke om seksualitet ble ivaretatt:
«Man tenker vel at det kanskje blir for privat, og at du ikke trenger å rote i det private. Jeg er ikke spesielt åpen om seksualitet, jeg heller. Og det er jo som regel både sykepleierens og pasientens tabuområder som er med på å bestemme hvordan du ordlegger deg, og hva du tenker du skal ta opp.» (Informant 1)
Funnene i denne studien viste at sykepleierne syntes det var utfordrende å snakke med pasientene om deres seksuelle helse fordi de var usikre på pasientens «private grenser». De var heller ikke sikre på om pasientene ønsket å ta opp temaet, og følte de ikke hadde gode nok ferdigheter i hvordan de skulle bringe temaet på banen.
Disse funnene støttes også av andre (8), som bekrefter at seksualitet er et tema som sykepleiere synes er vanskelig å ta opp med pasientene. Samtidig viser annen forskning at pasienter med revmatiske eller kroniske sykdommer ønsker at seksualitet skal være en del av samtalen i møte med sykepleiere og annet helsepersonell (10).
Kunnskap, åpenhet om temaet og prioritering var momenter som sykepleierne i denne studien trakk frem som betydningsfulle for å samtale med pasientene om seksualitet. Litteraturen påpeker også at det er viktig med tilstrekkelig kunnskap for å kunne kommunisere om hvordan sykdom og behandling påvirker seksualiteten (4).
En systematisk kunnskapsoppsummering (9) viser at helsepersonell fremhever mangel på kunnskap som en barriere mot å samtale om seksuell helse.
Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet og strategiplanen «Snakk om det!» (12) er det viktig at sykepleiere tilegner seg tilstrekkelig med kunnskap om seksuell helse under sykepleierutdanningen, slik at de kan ivareta pasientenes seksualitet i helsetjenesten.
Resultatene i denne studien viser at sykepleierne mangler kunnskap til å innlede en samtale om seksuell helse. I tillegg fortalte flere av informantene at de kjente seg usikre på å følge opp pasientene og deres eventuelle behov, noe som støttes av annen forskning (7, 9).
I tillegg ble tid fremhevet som en avgjørende faktor for hvorvidt sykepleierne snakket med pasientene om seksualitet. Ifølge informantene var tiden som var avsatt til konsultasjoner og innkomstsamtaler, for knapp til at seksualitet ble et prioritert tema, noe som samsvarer med funn i andre studier (6, 9, 15, 16).
En studie viste at pasientene ofte krevde mer akutt medisinsk pleie, og at pasientenes seksuelle behov naturlig nok ikke ble prioritert (15).
Sykepleierens oppgave er likevel å ivareta den enkelte pasientens behov for helhetlig omsorg, også pasientens seksuelle helse (5). Almås og Benestad (11) argumenterer for at sykepleiere alltid er ansvarlige for å inkludere temaet seksualitet når de gjennomfører systematiske vurderinger og kliniske undersøkelser av pasienten.
Likevel er den kliniske hverdagen slik at enkelte ganger må mer akutte hendelser prioriteres, mens andre ganger kan det være slik at sykepleiere bevisst prioriterer bort oppgaver de ikke er komfortable med.
Det er imidlertid viktig at sykepleiere og annet helsepersonell er bevisst på sine faglige kvalifikasjoner og ansvar og innhenter bistand eller henviser pasienter videre dersom dette er nødvendig (17).
Studier viser at sykepleiere og annet helsepersonell anerkjenner at seksualitet er et viktig tema for pasienter med kronisk sykdom (6, 8, 9, 16), men det varierer stort hvorvidt sykepleiere anser det som deres ansvar å snakke med pasientene om temaet (7, 8).
Selv om sykepleiere er profesjonelle yrkesutøvere, kan det være vanskelig å snakke om seksualitet med pasienter, noe resultatene i denne studien viser. Dyer og medarbeidere (9) avdekket at personlige holdninger og mangel på åpenhet om seksualitet var en barriere mot å ta opp temaet seksualitet med pasienter.
Selv om sykepleiere er profesjonelle yrkesutøvere, kan det være vanskelig å snakke om seksualitet med pasienter.
En annen studie viste at cirka halvparten av sykepleierne syntes seksualitet var et ubehagelig tema å snakke om (15). I studien vår fortalte noen av informantene at de ikke var spesielt åpne som personer – de anså temaet seksualitet som privat, og de følte seg lite komfortable med å snakke om det.
Videre viser studien, på lik linje med andre studier (6, 9, 15, 16), at sykepleiernes holdninger, egenskaper og frykten for å trå over pasientens private grenser gjør at sykepleiere ikke alltid imøtekommer pasientens behov (5) og ønske om å snakke om seksualitet (10).
Studien vår viser at sykepleierne anerkjenner at temaet seksualitet er et viktig tema for pasientene, men at sykepleierne ikke alltid tar opp temaet. Årsakene handlet om tid, prioritering, det å være redd for å tråkke over pasientens grenser, usikkerhet om sitt eget kunnskapsnivå og personlige egenskaper.
Det er viktig at sykepleierne arbeider med seg selv, slik at utfordringene ikke hindrer dem i å ta opp seksuell helse i samtale med pasienter som har en kronisk revmatisk sykdom.
1. Fjerstad E. Frisk og kronisk syk: et psykologisk perspektiv på kronisk sykdom. 1. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2010.
2. Graugaard C, Hertoft P, Møhl B. Krop, sygdom & seksualitet. 1. utg. København: Hans Reitzel; 2006.
3. Verdens helseorganisasjon (WHO). Defining sexual health – Report of a technical consultation on sexual health. Genève: WHO; 2002. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/reproductivehealth/publications/sexual_health/defining_sexual_health.pdf (nedlastet 21.10.2020).
4. Gamnes S. Seksualitet og helse. I: Skaug EA, red. Grunnleggende sykepleie. Bind 3: Pasientfenomener og livsutfordringer. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2014. s. 71–104.
5. Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: Norsk Sykepleierforbund. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2193841/17036/Yrkesetiske-retningslinjer-for-sykepleiere (nedlastet 24.04.2019).
6. Haboubi N, Lincoln N. Views of health professionals on discussing sexual issues with patients. Disability and Rehabilitation. 2003;25(6):291–6.
7. Stead MBJ, Fallowfield L, Selby P. Lack of communication between healthcare professionals and women with ovarian cancer about sexual issues. British Journal of Cancer. 2003;88(5):666–71.
8. Hoekstra TL-LI, Couperus M, Sanderman R, Jaarsma T. What keeps nurses from the sexual counseling of patients with heart failure? Heart & Lung. 2012;41(5):492–9.
9. Dyer K, das Nair R. Why don't healthcare professionals talk about sex? A systematic review of recent qualitative studies conducted in the United Kingdom. The Journal of Sexual Medicine. 2013;10(11):2658–70.
10. Helland YDH, Haugen M, Kjeken I, Zangi H. Patients' perspectives on information and communication about sexual and relational issues in rheumatology health care. Musculoskeletal Care. 2016;15(2):131–9.
11. Almås E, Benestad EEP. Sexologi i praksis. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.
12. Helse- og omsorgsdepartementet. Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf (nedlastet 05.04.2019).
13. Dalland O. Metode og oppgaveskriving. 5. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.
14. Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.
15. Ferreira SGT, Panobianco M, Santos M, Almeida A. Barriers for the inclusion of sexuality in nursing care for women with gynecological and breast cancer: perspective of professionals. Revista Latino-Americana de Enfermagem. 2015;23(1):82–9.
16. O’Connor SCJ, Connaghan J, Maguire R, Kotronoulas G, Flannagan C, Jain S, et. al. Healthcare professional perceived barriers and facilitators to discussing sexual wellbeing with patients after diagnosis of chronic illness: a mixed-methods evidence synthesis. Patient Education and Counseling. 2019;102(5):850–63.
17. Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (nedlastet 03.12.2020).
Mange pasienter med kronisk revmatisk sykdom ønsker å snakke med sykepleiere om seksualitet. Likevel uteblir dette teamet ofte i samtalen. Hvorfor er det så utfordrende å snakke om seksualitet?
I artikkelen undersøker vi hvordan verktøysettet «Våg og snakk om det» (VOSOD) kan bidra til at sykepleiere snakker om seksualitet med pasienter med en kronisk, revmatisk sykdom. Verktøysettet består av et kompendium med relevant fagstoff om seksualitet og seksuell helse samt dialogkort som skal brukes i refleksjon med andre sykepleiere. Studien denne artikkelen bygger på, belyser sykepleieres erfaring med verktøyet og hvordan det kan bidra til at de tar opp temaet seksualitet med sine pasienter.
Sykepleiere blir oftere utsatt for seksuelle tilnærmelser fra pasienter enn fra leger eller kolleger. Når de er i maktposisjon selv, er de villige til å tilgi mye.
Mannlige sykepleiere oppgir oftere enn kvinnelige at de er blitt seksuelt trakassert av kolleger og ledere. Her er noen av deres historier.