– Nå kan vi la flere barn komme tidlig hjem
En vårdag i 2020 fikk plutselig ikke sykepleier Bente Sandal Olsen og hennes kollegaer lenger lov til å dra hjem til bitte små babyer med sonder i nesa. Da måtte de tenke nytt.
En vårdag i 2020 fikk plutselig ikke sykepleier Bente Sandal Olsen og hennes kollegaer lenger lov til å dra hjem til bitte små babyer med sonder i nesa. Da måtte de tenke nytt.
På grunn av pandemien ble daglige hjemmebesøk erstattet av telefonkontakt for den diabetessyke pasienten, men kommunen hadde ikke rutiner for hva de skulle gjøre om han ikke svarte.
I Tanzania opplevde sykepleier Ylva Bromstad at hennes lange erfaring med psykisk helsearbeid ikke kunne brukes helt som hun hadde trodd.
Mange seniorer setter pris på å ha én kontaktperson i
Leder for helsesøstrene, Astrid Grydeland Ersvik, mener kravet om veiing av skolebarn er dråpen som får begeret til å renne over.
Sykepleie i hjemmet fordrer en helt spesiell varsomhet.
SAMMENDRAG: Prosjekt tidlig intervensjon 2000 i Tromsø har hatt som mål å lære mest mulig om premature barns utvikling, og å teste ut effekten av tidlig intervensjon. Premature barn preges av umodenhet i alle vitale systemer ved fødselen, og pleien av barnet må planlegges og gjennomføres med stor varsomhet for ikke å påføre barnet skade. Intervensjonssykepleierne i prosjektet gjennomfører sammen med foreldrene en strukturert undersøkelse, hvor barnets fysiologiske/indre balanse, motoriske kapasitet og evne til å regulere sine atferdstilstander kommer til syne. Intervensjonen foregår en time hver dag siste uke før avreise, og deretter er det tett oppfølging med flere hjemmebesøk. Barnet vil videre bli fulgt opp ved ett, to, tre, fem og sju års alder. Dette vil gi verdifull informasjon om hva som er viktig i den framtidige oppfølgingen av for tidlig fødte barn. Prosjektet har medført utvidet samarbeid mellom flere avdelinger, og mellom klinikk og forskning.
Barn som fødes for tidlig, har de siste tiårene fått en
betydelig bedring av sine sjanser for å overleve. Samtidig er det
dokumentert risiko for både psykologiske og fysiske
utviklingsforstyrrelser eller forsinkelser spesielt hos barn som er
født ekstremt for tidlig, det vil si før 28. svangerskapsuke eller
med fødselsvekt under 1500 gram (1). Internasjonal dokumentasjon
understøttes av studier i Norge; Sommerfeldt (2) og
Ullevålundersøkelsen - Smith, Ulvund &Lindemann (3). I
undertegnedes oppfølgingsundersøkelse av 117 for tidlig fødte barn
i Troms og Finnmark (4), rapporterte foreldrene til 37 prosent av
barna med fødselsvekt under 1500 gram om utviklingsforstyrrelser i
form av lærevansker, atferdsvansker, språkforsinkelser, ADHD,
autisme, motoriske forsinkelser, ulike grader av CP, epilepsi og
syns- og hørselsskader.
Konsensuskonferansen Grenser for behandling av for tidlig fødte
barn i november 1998 konkluderte med at det var et stort behov for
oppfølgingsstudier, måling av effekt av intervensjon og klinisk
forskning (5). Prematurprosjektet møter alle disse behovene.
Ekstremt premature barn preges av umodenhet i alle vitale
systemer, og må pleies med den største grad av varsomhet for ikke å
påføre barnet skade. Myeliniseringen av nervebanene skjer i siste
trimester hvor de ekstremt premature barna opplever en betydelig
påvirkning fra omgivelsene. Det de opplever av høye lyder, sterkt
lys og temperaturforandringer kan gi livstruende stress. Foreldrene
gjennomlever ofte en følelsesmessig berg og dalbane; - Tør vi tro
på at hun overlever. - Tør jeg knytte meg til henne når jeg kanskje
skal miste henne. Slike tanker kan få innvirkning på samspillet
mellom foreldrene og barnet. Studier har vist at opplevelsen av
stress og depresjon hos mor har stor betydning for barns utvikling
både emosjonelt og intellektuelt. (6, 7).
Tidlig intervensjon
Gjennom Prematurprosjektet eller Prosjekt tidlig intervensjon
2000 er formålet å få kunnskap om premature barns utvikling,
samtidig som vi tester ut effekten av et forebyggende tiltak - en
tidlig intervensjon (8).
Selve intervensjonen foregår kun en time hver dag den siste uka
før barnet blir utskrevet fra avdelingen. Deretter følger fire
hjemmebesøk. Intervensjonen på sykehuset er innarbeidet i
avdelingen. Sykepleierne - åtte sykepleiere inkludert daglig leder
- som er prosjektmedarbeidere, jobber utradisjonelt, men avdelingen
har rutiner som ivaretar dette.
Sykepleierne organiserer opplæringsprogrammet inn i vakta eller
kommer på fritida, som de seinere avspaserer. Den sykepleieren som
får ansvaret for intervensjonsprogrammet for det aktuelle barnet,
lager avtaler med mor/far om tidspunkt for møtene. Denne
sykepleieren har ikke vært kontaktsykepleier på forhånd. Det er
begrunnet i at mor skal få anledning å fortelle sin historie på
nytt, og sykepleieren møter familien med ferske øyne. Første møtet
handler om hva som har skjedd; graviditeten, fødselen og tiden på
avdelingen. Her er mor i sentrum. En viktig samtale for å komme
videre i forberedelsene på hjemreisen. Deretter starter det første
møtet med barnet i sentrum.
Det forebyggende tiltaket bygger på en modell som først ble
gjennomført i Vermont, USA i 1980-81 (9). Metoden går ut på å lære
foreldrene å lese barnas signaler, lære dem å forstå barnas tidlige
kommunikasjon. Et lite barn som egentlig ikke skulle være født
ennå, kan fortelle oss mye om hvordan hun har det, når man har lært
seg å tyde de ørsmå signalene hun sender ut. (I artikkelen velger
jeg å betegne barnet som hun istedenfor han/hun eller det).
Metode
Kort fortalt gjennomfører intervensjonssykepleieren sammen med
foreldrene, en strukturert undersøkelse av barnet, en metode hvor
barnets fysiologiske/indre balanse, motoriske kapasitet og evne til
å regulere sine atferdstilstander kommer til syne (10). I tillegg
får man se barnets evne til oppmerksomhet og samspill.
Etter denne første undersøkelsen - vi bruker en time - går man
systematisk igjennom barnets systemer for fysiologisk
likevekt/indre balanse, barnets motoriske system og observasjon og
regulering av barnets atferdstilstander/stadier i søvn og våkenhet.
Vi bruker en time til hvert tema - til sammen tre timer. Deretter
prøver vi å finne barnets våkne fase og se barnets evne til
samspill. Ofte blir foreldrene overrasket over barnets kapasitet,
fordi de sjelden ser barnet våken og at hun svarer på utfordringen
med å la øynene følge ansiktet til mor eller en leke. Disse våkne
periodene er ofte kortvarige og foreldrene blir oppfordret til å
benytte disse gylne øyeblikkene.
Den nest siste timen på sykehuset handler om å gjenkjenne
barnets signaler i en det daglige stellet. Foreldrene velger ofte
en situasjon hvor de opplever stress. Ofte er det
bade-/stellesituasjonen. Her kan vi bidra med enkle grep som gjør
stellet til en god opplevelse for både barnet og foreldrene. Siste
timen er en forberedelse på hjemreisen, en gjennomgang av det vi
har lært av barnet, og foreldrene har ofte spørsmål og tanker i
forbindelse med å reise hjem.
I prosjektet reiste vi på hjemmebesøk etter cirka tre dager.
Tilpasningen til hverandre i hjemmet var hovedtema. Ved andre
hjemmebesøk etter to uker, var lek et bærende tema. Ved tredje
hjemmebesøk etter en måned, ble begrepet temperament innført, og
ved fjerde og siste besøk etter tre måneder, oppsummerte og
avsluttet sykepleieren intervensjonen. Den viktigste oppgaven med
hjemmebesøkene var å støtte følelsen av kontroll og selvtillit.
Tolkning av signaler
Her er et eksempel på spedbarns kommunikasjon; en dør går
igjen, barnet skvetter til og slår ut med armene. Sammen med
foreldrene registrerer vi dette og ser om det er noe vi kan gjøre
for å redusere denne stressreaksjonen. Hvilket stadium av
våkenhet/søvn var hun i? Skvetter hun mye? Lå barnet godt, stabilt
når døra gikk igjen? Vil hun reagere like sterkt hvis det ikke er
så lyst i rommet?
Et annet eksempel; foreldrene forteller at under bad og stell
gråter barnet og kaver med armene. Huden blir marmorert. De
forteller at de skynder seg for å bli ferdig. Vi tar et stell
sammen og begynner med å forberede badet. Vi vurderer varmen i
rommet, er det så varmt at vi kan stå i T-skjorte? Deretter varmt
vann, varme håndklær og varme hender. Ro, rolige bevegelser, godt
grep om barnet i vannet, ikke for mye vann. Barnet kan lett bli
utrygg hvis det er så mye vann at barnet flyter og ikke har støtte.
Ofte ser vi en mororefleks utløses og barnet slår ut med armene, og
både barnet og den som holder barnet blir utrygge. Enkle grep som
mindre vann og å gi støtte til føttene i badekar-kanten gjør barnet
tryggere, og vi kan ofte se en knyttet hånd åpne seg.
Sammen med foreldrene tolker vi barnets signaler. Foreldrene
har ofte lagt merke til spesielle trekk ved barnet som de får hjelp
til å tolke.
Noe av det viktigste vi forsøker å formidle til foreldrene er
at de kjenner barnet best. Ved å skjønne hva barnet formidler,
legger de forholdene til rette slik at barnet kan bruke mest mulig
av sine krefter på å spise, vokse og «snakke» med sine foreldre, og
minst mulig på mageknip, uro og gråt.
Oppfølging av barnet
Gjennom det forebyggende tiltaket søker vi gjennom økt kunnskap
å øke foreldrenes trygghet i rollen som foreldre. En økt trygghet
reduserer stress. Trygge foreldre har større evne til å se barnets
behov. Når barnet blir større, ser vi om tiltaket indirekte får
innvirkning på barnets mestring og evne til læring/konsentrasjon.
Prosjektets oppfølging starter ved halvt års korrigert alder.
Deretter ved et, to, tre, fem og sju år. Undersøkelsene går ut på å
vurdere grov- og fin motorikk, øye-hånd koordinasjon,
språkutvikling, evne til oppgaveløsning i forhold til alder
(korrigert for prematuritet) og en nyhetspreferansetest (11, 12).
Foreldrene svarer på spørreskjemaer om opplevelse av stress i
foreldrerollen, egenvurdering av barnets utvikling og barnets
temperament, tilknytningen mellom barn og foreldre, vurdering av
tilstedeværelse av atferdsproblemer, foreldrenes sosiale nettverk
og støtte og deres normer for barneoppdragelse. Denne informasjonen
vil gi verdifull kunnskap om hva som er viktig i den framtidige
oppfølgingen av for tidlig fødte barn.
Fruktbart samarbeid
Prosjektet er et resultat av et samarbeid mellom Nyfødt
intensiv ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) og Avdeling
for Barne- og Ungdomspsykiatri ved Universitetet i Tromsø (UiTø).
Prosjektet fungerte som vitamininnsprøytning da vi startet i 1998.
Prosjektet plukket etter søknader ut de mest erfarne
spesialsykepleierne til å delta som prosjektmedarbeidere. Samtidig
var hele avdelingen eier av prosjektet. Alle som jobbet i
avdelingen ble løpende informert om prosjektet og var medspillere i
det daglige arbeidet. Prosjektet innebar samarbeid mellom flere
avdelinger og mellom klinikk og forskning. Dette har vært svært
fruktbart, og tre av spesialsykepleierne er nå kliniske
spesialister i barnesykepleie og flere er underveis. En sykepleier
er i gang med et nytt forskningsprosjekt og enda et er på
planleggingsstadiet.
Sykepleierne ved Nyfødt Intensiv arbeider med å innlemme
intervensjonsmetoden i sine prosedyrer og slik at familier med barn
med ekstra behov får tilbud om et opplæringsopplegg før hjemreise
og oppfølging. I første omgang er det de uutdannede
intervensjonssykepleierne som tar opplæringen, men en
lærlingordning for andre erfarne sykepleiere er under utarbeiding.
Hele avdelingen skal kurses for å forstå helheten i metoden.
Metoden fungerer som en fortsettelse i forhold til tankegangen
basert på NIDCAP, som allerede finnes i avdelingen (13).
Å gjennomføre hjemmebesøk til de familiene som har behov for
det, er en utfordring for dagens oppdelte helsevesen. Men en slik
mulighet for direkte samarbeid med helsesøster, bør tilstrebes.
I styringsgruppa sitter barnelegene overlege Lauritz Bredrup
Dahl og overlege Per Ivar Kaaresen, professor i pedagogikk Stein
Erik Ulvund (14), avdelingssykepleier og klinisk spesialist i
barnesykepleie Nina B. Cheetham og professor i barnepsykologi John
Rønning.
Litteratur
1. Hack M, Klein N.K, Taylor H.G. Long term developemental
outcomes of low birth weight infants. The Future of Children 1995;
5: 1-23.
2. Sommerfeldt K, Trolland K, Ellertsen B, Markestad T.
Behavoural problems in low birthweight preschoolers. Dev. Med.
Child Neurol. 1996; 838: 927-40.
3. Smith L, Ulvund S.E, Lindemann R. Very low birth weight
infants (
4. Tunby J. En oppfølgingsundersøkelse av barn med fødselsvekt
mindre enn 1501 gram i Troms og Finnmark i perioden 1978 til 1989.
Folkehelsevitenskap-kandidatoppgave. Tromsø: Institutt for
Samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø, 1997.
5. Grenser for behandling av for tidlig fødte barn. NFR
konsensuskonferanse 1998.
http://www.forskningsradet.no/bibliotek/publikasjoner/mh_konsrapp_13/
6. Friedman S.L, Sigman M. Preterm birth and psykological
development. New York: Academic Press, 1980.
7. Martins C, Gaffan EA. Effects of maternal depression on
pattern of infant-mother attachment: A meta-analytic investigation.
J. Child Psychol. Psychiat. 2000; 41 (6): 737-746.
8. Kan tidlig intervensjon forebygge psykologiske
utviklingsforstyrrelser/forsinkelser og forbedre helsetilstanden
hos for tidlig fødte barn? Nasjonal forskningsinformasjon.
http://www.nsd.uib.no/nfi/rapport/?
keys=19441&publiserbar=true&language=NO
9. Achenbach TM, Phares V, Howell CT. Seven-Year Outcome of the
Vermont Intervention Program for Low-Birthweight Infants. Child
Development 1990; 61: 1672-1681.
10. Brazelton TB, Nugent JK. Neonatal Behaviour Assessment
Scale 3rd edition. Cambridge University Press, 1995.
11. Bayley N. Bayley Scales of Infant Development 2nd edition.
The Psychological Corporation, 1993
12. Fagan J.F, Singer LT, Montie JE, Sheperd PA. Selective
screening device for the early detection of normal and delayed
cognitive development in infants at risk for later retardation.
Pediatrics 1986; 78: 280-2.
13. Als H. Newborn Individual Developmental Care and Assessment
Program, NIDCAP http://fhdno2.tch.harvard.edu/www/nidcap/
14. Smith L, Ulvund SE. Spedbarnsalderen. Rev. utgave. Oslo:
Universitetsforlaget AS, 1999.
Vi tror at premature barns opplevelser knyttet til smerte, ubehag og stress forårsaket av behandling og omsorgsrutiner har betydning for dets utvikling. Derfor har det de siste årene vært økt fokus på å skjerme og beskytte premature barn mot uønsket stimuli for å redusere stress, ved for eksempel å redusere lys og lyd i barnets miljø.
Observasjon av atferd
Faglig uenighet
Utprøving av NIDCAP
* Observasjonene utføres av en NIDCAP-observatør
Hensikten med veiledningssamtalen og observasjonsrapporten er å
hjelpe foreldrene og sykepleiere å tolke og forstå barnets atferd
for å skape et utviklingsfremmende samspill og miljø. Den samme
observatøren følger barn og familie gjennom oppholdet, men skal
ikke delta i den daglige pleien til barnet. Programmet avsluttes
med et tilbud om hjemmebesøk. Retningslinjer
* NIDCAP-observasjonene gjennomføres fortrinnsvis med én av
sykepleierne i barnets kontaktteam til stede
Det ble laget et registreringsskjema for kartlegging av
ressursbruk og gjennomførbarhet av retningslinjene, som blant annet
registrerte når, hvor lenge og hvem som var involvert i
observasjonene.
Tiltak i prosjektperioden
Oppsummering
I 48 (63 prosent) av observasjonene var det avvik fra de
veiledende retningslinjene, og det kunne forekomme ett eller flere
avvik per observasjon (tabell 2). Erfaringer
Ifølge Als' retningslinjer bør den første observasjonen
gjennomføres innen barnets tredje levedøgn. Grunnen til sen
inkludering var at man i forbindelse med rekrutteringen måtte ta
hensyn til mors helsetilstand og kapasiteten til observatørene.
Veiledningssamtaler Hjemmebesøk Konklusjon
Litteratur:
Newborn Individualized Developmental Care and Assessement
Program (NIDCAP) er et omsorgsprogram med vektlegging av
individuelt tilpasset pleie, for å redusere stress, med
utgangspunkt i barnets modenhet. Programmet er utviklet av den
amerikanske psykologen Als (1). Als mener at barnet signaliserer
sin modenhet gjennom sin atferd og i programmet inngår systematiske
atferdsobservasjoner for vurdering av barnets modenhet. Barnets
atferd observeres i forhold til autonome reaksjoner, motorikk,
søvn, våkenhet og evne til samspill med sine omgivelser. I
observasjonene fokuseres det både på barnet og på forhold i miljøet
rundt barnet. Det å tolke og forstå stressignaler som fremkommer i
den settingen barnet befinner seg i, er viktig med tanke på å
redusere omfang og intensitet av uønsket stimuli (2). Da det
premature barnet er i stadig utvikling, må observasjonene gjentas
og tiltakene justeres gjennom sykehusoppholdet. Det er en
forutsetning for planlegging av individuell utviklingsfremmende
pleie. NIDCAP har også et sterkt familiefokus og foreldrene
oppmuntres til å delta aktivt i omsorgen til barnet under hele
sykehusoppholdet.
I sykepleiemiljøet har interessen for NIDCAP vært økende, og
vår avdeling fikk NIDCAP-utdannet personale i 2002. Til tross for
dette er det ikke blitt utført NIDCAP-observasjoner.
Stressreduserende tiltak er blitt utført sporadisk, uten at det
ligger individuelle vurderinger til grunn. Studier på NIDCAP
indikerer at programmet kan forbedre det medisinske og nevrologiske
utfallet hos premature barn, men det er behov for flere studier for
å dokumentere NIDCAP-metodens effekter (3,4,5). I fagmiljøet vårt
er det uenighet om hvor stor effekt og betydning NIDCAP har, om
programmet er gjennomførbart og følgelig om det bør avsettes
ressurser til å gjennomføre programmet i sin helhet på seksjonen.
På Nyfødtseksjonen Rikshospitalet/Radiumhospitalet HF ønsket vi
å prøve ut NIDCAP. Vi etablerte en prosjektgruppe for å se på hvor
mye ressurser som kreves for å utføre NIDCAP-observasjoner og
utførte systematiske observasjoner på et begrenset antall barn over
ett år i 2005 og 2006. Det var ønskelig å identifisere utfordringer
ved implementering av programmet, som kunne gi en indikasjon på hva
videre satsing vil kreve.
Prosjektgruppen bestod av sykepleiere,
NIDCAP-observatører og en legerepresentant. De hadde ansvaret for
detaljplanlegging og gjennomføring. Det ble utarbeidet
retningslinjer for NIDCAP-observasjonene med utgangspunkt i Als
standard (6) som innebar:
Første observasjon gjøres om mulig innen 72 timer etter fødsel
Intervallene mellom de påfølgende observasjonene kan variere
fra syv til fjorten dager og hyppigheten vurderes individuelt av
observatør
Observasjonene utføres i ulike samhandlingssituasjoner og i
størst mulig grad i tråd med barnets individuelle rytme
Under observasjonen bør en av foreldrene være tilstede
I forbindelse med observasjonene registreres miljøfaktorer med
skåring av lyd, lys og aktivitetsnivå
Det gjennomføres en veiledningssamtale med foreldrene og
sykepleier i tilknytning til observasjonen
Det utarbeides en observasjonsrapport som gjøres tilgjengelig
for foreldre og personalet
For å styrke kompetansen i kontaktteamet, sikre kontinuitet i
pleien og trygge foreldrene i stell og omsorg av sitt barn ble
følgende retningslinjer utarbeidet:
Denne sykepleieren deltar i veiledningssamtalen med foreldrene
og NIDCAP-observatøren etter observasjonen
Samtalen skal helst foregå på eget rom
Sykepleieren har ansvar for å oppdatere barnets pleieplan innen
48 timer
Alle i kontaktteamet har ansvar for å lese
observasjonsnotatene, følge opp pleieplanen og videreformidle dette
i vaktskiftene samt til andre yrkesgrupper som er i kontakt med
barnet
Barn som var antatt inneliggende hele pleieperioden ble
inkludert etter innhentet skriftlig informert samtykkeerklæring fra
foreldrene. De ble inkludert fortløpende i henhold til
NIDCAP-observatørens kapasitet.
Det ble innledningsvis gjennomført temadager for hele
personalgruppen, hvor prosjektplanen ble presentert. Her ble det
teoretiske grunnlaget for NIDCAP gjennomgått for å hjelpe
sykepleierne i tolkning av prematures atferd i sitt daglige arbeid.
I prosjektperioden ble det, i perioder hvor observatøren hadde
ledig kapasitet, gitt de ansatte tilbud om inntil åtte timers
veiledning i praksis. Det ble holdt jevnlige faglige forum på 30
minutter på slutten av dagvakten, med NIDCAP som tema. Det ble i
prosjektperioden avsatt ressurser tilsvarende 50-70 prosent
stilling til gjennomføring av observasjoner.
Av de 15 familiene som ble forespurt om å delta i prosjektet,
avsto to familier. Ingen trakk seg fra prosjektet. Det var 16 barn
i de 13 familiene som deltok i prosjektet, hvorav tre tvillingpar.
Gjennomsnittlig gestasjonsalder på barna var 27,1 uke (25,2-33,1).
Ni av barna fikk den første observasjonen innen første leveuke, kun
ett barn fikk den første observasjonen innen tredje levedøgn..
Gjennomsnittlig ble første observasjon utført ved åttende levedøgn
med variasjoner på tre til og 26 dager etter fødselen.
I tabell 1 vises en oversikt over ressursbruk i
forbindelse med observasjon, veiledning og hjemmebesøk.
Observasjoner
Underveis i prosjektet ble den siste observasjonen
modifisert og fulgte ikke strengt Als' standard. Observasjonen ble
gjort mer uformell med vektlegging på en muntlig dialog/diskusjon
med foreldrene fra starten av. Dette ble gjort på bakgrunn av
foreldrenes tilbakemeldinger og ønsker om mer fokus på hvor langt i
utviklingen barnet hadde kommet i forhold til dets autonome
reaksjoner, motorikk, søvn, våkenhet og evne til samspill og hvilke
individuelle hensyn familien burde ta videre etter utskrivelsen.
Hver observasjon ble oppsummert skriftlig.
En fullstendig observasjon tok gjennomsnittlig ni timer.
Dette omfatter forberedelser, selve observasjonen, skriving av
rapporten og veiledningssamtale. De fleste observasjoner ble utført
i løpet av en arbeidsdag, hvilket samsvarte med estimert tidsbruk.
Tidsbruken forventes å reduseres etter hvert som observatørene blir
mer erfarne.
Tiden brukt på selve observasjonen var i gjennomsnitt én
time. Hva som skulle gjøres med barnet, hvordan barnet taklet
stellet/prosedyren og hvor lang tid det brukte på å stabilisere seg
i etterkant var avgjørende for varigheten.
Ifølge retningslinjene som ble utarbeidet, var det
ønskelig at sykepleier i kontaktteamet var til stede under barnets
observasjon. Observasjonen ble planlagt i god tid på forhånd.
Derfor burde antallet kontaktsykepleiere som var tilstede vært mye
høyere, enn de 44 som det fremgår av undersøkelsen. Grunnen til
kontaktsykepleierens uteblivelse var dels bytte av vakter og dels
at kontaktsykepleier ikke var fordelt på observasjonsbarnet på
gjeldende vakt. Det hendte også at barna ikke hadde fått etablert
et kontaktteam.
Alle unntatt én av totalt 75 veiledningssamtaler ble
gjennomført. Én av foreldrene, i de fleste tilfeller mor, var
alltid til stede under veiledningssamtalene, hvilket er i tråd med
retningslinjene. Sykepleier deltok i 37 samtaler og av disse var
litt over halvparten fra kontaktteamet. Dette var en lav
deltakelse. Sykepleierens fravær er et avvik fra retningslinjene.
Ifølge retningslinjene skulle veiledningssamtalen helst
ikke foregå i avdelingen. Allikevel ble 16 samtaler gjennomført
«bedside». Dette skyldtes til en viss grad mangel på samtalerom, og
det var derfor ikke alltid mulig å finne et egnet sted.
«Bedside»-samtalen gikk greit så lenge den ble utført på en slik
måte at den ikke forstyrret barna, men de veiledningssamtalene som
foregikk på egne rom ble bedre.
Gjennomsnittlig tid per veiledningssamtale var 50
minutter. Lengden på samtalen varierte i forhold til observasjonens
lengde og kompleksitet, foreldrenes evne til å tilegne seg
veiledningen og hvor mange spørsmål de stilte.
Ifølge retningslinjene skal veiledningssamtalen utføres
samme dag som observasjonen, hvilket ble gjort i 63 tilfeller. Ti
samtaler ble utført dagen etter. Hvis det av ulike grunner ikke
passet for foreldrene å ha samtalen samme dag, ble den utsatt til
dagen etter. De med tvillinger fikk ofte slått sammen samtalene.
Alle foreldrene ønsket hjemmebesøk og det ble utført til sammen
elleve hjemmebesøk (et barn ble overflyttet til et annet sykehus og
et var fortsatt innlagt ved avslutning av prosjektperioden, og fikk
derfor ikke dette tilbudet). Besøket ble utført cirka 14 dager
etter utskrivelsen, og foregikk som en samtale om barnets funksjon
i sitt nye miljø. Amming, søvn, besøk av venner og familie og
opplevelser i kontakt med helsestasjonen var temaer som gikk igjen
i besøkene. Hjemmebesøket varte i cirka én time som var det som ble
estimert i forkant.
Til tross for de nevnte utfordringene synes NIDCAP å være
gjennomførbart i vår seksjon. Videre satsing vil kreve frigjøring
av tid for observatørene til å gjennomføre observasjoner og veilede
personalet. I prosjektperioden var det innlagt 33 aktuelle barn som
passet inklusjonskriteriene. Observasjonstid tilsvarende100 prosent
stilling vil kunne dekke observasjoner til dette antallet. Totalt
sett synes ressursbruken å være liten i forhold til antatte
utviklingsmessige gevinster hos barna.
1. Als H. «A Synactive Model of Neonatal Behavioural
Organization: Framework for the Assessment of Neurobehavioural
Developmental in the Premature Infant and for Support of Infants
and Parents in the Neonatal Intensive Care Enviroment». 6 ed. 1986:
3-53.
2. Lawhon G. «Challenges in providing developmentally
supportive care: A case presentation». Journal of Obstetics
Gynecologic and Neonatal Nursing 2003; 32(3):389-92.
3. Westrup B. «Newborn Individualized Developmental Care
and Assessment Program (NIDCAP): Family-centred Developmentally
Supportive Care». NeoReviews 2005; 6:115-21.
4. Byers JF. «Components of developmental care and the
evidence for their use in the NICU». MCN: The American Journal of
Maternal/Child Nursing 2003; 28 (3):174-82.
5. Symington A, Pinelli J. «Developmental care for
promoting development and preventing morbidity in preterm infants».
Cochrane Database, syste.rev. 2 2006: CD001814.
6. Als H. «Manual for the Naturalistic Observation of
Newborn Behaviour
Newborn Individualized Developmental Care and Assessment
Program (NIDCAP)». Harvard Medical School, 320 Longwood Ave.,
Boston, MA 02115 als@al.tch.harvard.edu copyright H Als 1981, 1984,
1995.
Halvparten av landets kommuner mangler kommunal jordmortjeneste. De siste fire årene har tjenesten kun fått 87 nye årsverk, mens politikerne har bevilget nær en milliard. Det er ikke leder av NSF Jordmorforbund fornøyd med.
Mitt møte med Drammen kommunes tilbud til hjemmeboende eldre står til terningkast 6. Jeg er rett og slett imponert. Og min 80-årige mamma? Hun kjenner seg trygg og ivaretatt, skriver Kristin Ruud