Helsesøsters oppgaver er knyttet til helsefremmende og
forebyggende arbeid i lokalsamfunnet. Den primære målgruppen er
barn og unge og deres familier. Gjennom Lov om Helsetjenesten i
Kommunene (1) er alle landets kommuner pålagt å tilby
helsestasjons- og skolehelsetjeneste til barn og ungdom 0-20 år.
Ifølge forskriftene (2) skal helsestasjons - og skolehelsetjenesten
bidra til å skape et godt oppvekstmiljø for barn og ungdom gjennom
tiltak som styrker foreldrenes mestring av foreldrerollen og som
fremmer barns og ungdoms lærings- og utviklingsmiljø. Tjenesten
skal også legge til rette for et godt psykososialt og fysisk
arbeidsmiljø i skolen. Videre er formålet med tjenestene å bidra
til en mer helsefremmende livsstil i målgruppene. For å oppnå dette
forutsettes det et godt tverrfaglig samarbeid. Helsesøster er en
sentral aktør i det forebyggende/helsefremmende arbeidet og
representerer den yrkesgruppe i helsevesenet som har mest direkte
kontakt med barn, ungdom og deres familier gjennom oppveksten.
Paulsen (3) beskriver at helsesøster fyller ulike roller i
arbeidet med barn og unge og benevner disse: «overvåkeren»,
«huslegen» og «den som bekymrer seg». Helsesøster skal bidra til å
overvåke helsetilstanden i sin målgruppe og iverksette tiltak som
fremmer helse og forebygger sykdom (2). Det innebærer
rutinekonsultasjoner på helsestasjon og skole og oppfølging av
vaksinasjonsprogrammet. «Huslegefunksjonen» henspeiler til at
helsesøster er en instans brukerne ofte henvender seg til når de
trenger råd og veiledning for å takle problemer som oppstår,
eksempelvis søvn-/ernæringsproblematikk, skader i skoletiden og
sykdom. Problemstillinger knyttet til atferdsvansker, mistrivsel og
tilpasningsvansker er ofte diffuse, komplekse og vanskelige å løse,
men fører til at helsesøster bekymrer seg for barnas helse. Paulsen
bruker derfor stikkordet «bekymring» på denne delen av
virksomheten, og han etterlyser mer engasjement, kunnskap og
ressurser for at helsesøster skal kunne imøtekomme denne typen
problemer (3). Helsesøster arbeider altså med en rekke ulike
problemstillinger og de ulike typer problem krever ulik tilnærming.
Dette mangfoldet stiller store krav til helsesøsters kompetanse og
er en utfordring i seg selv. Videre ser det ut til at de
problemstillingene helsesøster i dag står ovenfor i hovedsak er
komplekse og sammensatte, og dermed blir det viktig å se nærmere på
hva dette krever og om helsesøster har tilstrekkelig kompetanse til
å imøtekomme dagens helseproblemer.
For å danne seg et bilde av hvilke utfordringer helsesøster
møter i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i dag, gjennomførte
Norsk Sykepleierforbund (NSF), Landsgruppen av helsesøstre (LaH) i
2003 en undersøkelse blant landets helsesøstre. Med utgangspunkt i
denne undersøkelsen ønsker vi her å diskutere ulike sider ved og
konsekvenser av de helseproblemer helsesøster i dag møter i sitt
arbeid.
Samfunnsutviklingen - «nye helseproblemer» blant barn og
ungeBefolkningens helseproblemer endres over tid, og dette fører
til at nye innsatsområder i forebyggende og helsefremmende
virksomhet må prioriteres. Forebyggende helsearbeid ble i første
omgang knyttet til kampen mot de store infeksjonssykdommene og
under- og feilernæring. Livsstilssykdommene meldte seg deretter.
Dette handler om sykdommer som blant annet er relatert til røyking,
alkoholinntak, fet mat, lite mosjon og frisk luft. I dag er
«sam-sykdommene» i fokus (3). Dette er problemer og belastninger
knyttet til det å leve i samfunn med hverandre, også kalt
psykososiale problem (4). Slike problemer gir seg utslag i
psykosomatiske, psykologiske og atferdsmessige forstyrrelser, så
vel hos barn og unge som hos voksne (3). I det forebyggende arbeid
blant barn og unge må en fortsatt jobbe aktivt innenfor alle disse
tre områdene.
De sosiale forskjellene i samfunnet fører til ulikheter i
folkehelsen. Faktorer som dårlig økonomi, arbeidsledighet og dårlig
sosialt nettverk bidrar til å forsterke forskjellene i
barnebefolkningens helsetilstand og skaper ulike forutsetninger for
barns helse og oppvekstvilkår. Mange barnefamilier lever under
vanskelige forhold, og det er store forskjeller i livsvilkårene
mellom ulike grupper av barnefamilier (5). Det synes å være større
helseforskjeller i Norge enn i andre vesteuropeiske land.
Forskjellene er også større i Oslo enn i andre nordiske hovedsteder
(6).
Helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for
ungdomHelsestasjons- og skolehelsetjenesten omfatter helsefremmende
og forebyggende tjenester til barn og unge. Helsestasjons- og
skolehelsetjenesten har sitt utspring i en tradisjonell medisinsk
forebyggingsmodell med infeksjonsbekjempelse og identifisering av
risikofaktorer. I dag må tjenestene i større grad se barn og unges
helse i sammenheng med oppvekstmiljø og samfunn. I de senere årene
har helsestasjons- og skolehelsetjenesten opplevd en økning i krav
og forventninger til iverksettelse og gjennomføring av tiltak
rettet mot utsatte grupper. Tjenesten har i tillegg store
utfordringer i det helsefremmende arbeidet rettet mot alle barn og
unge og i arbeidet med forebygging på ulike nivåer av smittsomme
sykdommer, uønskede svangerskap, feilernæring og psykiske lidelser
m.v.(7).
HelsestasjonenHelsestasjonsarbeidet er et frivillig og gratis tilbud til alle
barnefamilier. Arbeidet er omfattende, fra detaljerte medisinske
undersøkelser til veiledning av og støtte til foreldre med sped- og
småbarn. Helsestasjonens hyppige og nære kontakt med
småbarnsfamilier er et unikt utgangspunkt for samarbeid om barns
oppvekstvilkår. Nær 100 prosent av alle barn i alderen 0-5 år har
kontakt med helsestasjonstjenesten i distriktet der de bor. Dette
gir helsestasjonen en enestående mulighet, ikke bare som
forebyggingsarena, men også som en sentral instans for avdekking av
sykdom, funksjonshemninger og omsorgssvikt.
Grunnbemanningen i helsestasjonstjenesten for barn 0-5 år
består av jordmor, helsesøster (spesialsykepleier), lege og
kontorfullmektig. I tillegg har tjenesten vanligvis tilgjengelig
fysioterapitjeneste. Helsesøsters arbeids- og ansvarsområde i
helsestasjonstjenesten består av hjemmebesøk til familier med barn,
sped- og småbarnskonsultasjoner/-undersøkelser, vaksinasjon,
veiledning og rådgivning til familier med barn, sosialt
nettverksarbeid, svangerskapsomsorg i samarbeid med jordmor og
tverrfaglig og tverretatlig samarbeid (7).
SkolehelsetjenestenI skolehelsetjenesten utføres helsefremmende og forebyggende
arbeid av helsesøster, skolelege og eventuelt fysioterapeut.
Helsesøster er den fagpersonen i skolehelsetjenesten som har mest
disponibel tid på skolen. Lov om helsetjenesten i kommunene
pålegger kommunene å organisere en helsetjeneste som omfatter
tilbud til elever både i grunnskoler, videregående skoler og i
privatskoler på lik linje med offentlige skoler.
Skolehelsetjenesten skal, i samarbeid med hjem, skole og det øvrige
hjelpeapparat i samfunnet, arbeide for å identifisere og løse de
helsemessige problemer som knytter seg spesielt til skoleelevers
situasjon.
Tidligere var skolehelsetjenestens oppgaver helsekontroller,
vaksinering, kostveiledning og hygieniske kontroller av
skolelokalene. I dag ivaretar skolehelsetjenesten oppgavene gjennom
screening, målrettete undersøkelser, individuell veiledning,
gruppesamtaler, undervisning og tiltak rettet mot omgivelsene.
Arbeidet i skolehelsetjenesten krever en annen tilnærming enn
arbeidet i helsestasjonen. Helsesøster i skolen må være oppsøkende
i sitt arbeid; det er viktig å markedsføre tilbud og tjenester
overfor elever, foreldre og lærere. Hun bør også være mest mulig
tilgjengelig for elevene og bli kjent med dem slik at de får tillit
til henne som fagperson (10).
Helsetjenesteressursene i skolene er generelt knappe. Det
uttrykkes bekymring fra mange hold over at skolehelsetjenesten i så
liten grad er prioritert. I 2000 ble det gjennomført tilsyn med
skolehelsetjenesten i 59 kommuner. Tilsynet viste at 10 av 59
kommuner ikke tilbød skolehelsetjeneste til alle elever i grunn- og
videregående skoler. Et større antall kommuner hadde ikke en
fullverdig skolehelsetjeneste i henhold til kravene i forskriftene
(11). Skolehelsetjenesten er spesielt mangelfull i videregående
skoler. Elever i videregående skoler er en viktig målgruppe for det
helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeidet. De befinner seg i
skjæringspunktet mellom barn og voksen, og mange strever i
familiesituasjoner i oppløsning og med slitne voksne som de har
liten kontakt med. Der skolehelsetjenesten er velfungerende,
oppsøkes den hyppig. Elever som sliter med spiseforstyrrelser,
depresjoner, angst og problemer i forhold til seksualitet, trenger
en skolehelsetjeneste som fungerer. Helsetjenesten i den
videregående skolen yter ikke tilstrekkelig hjelp til elever med
ulike fysiske, psykiske og sosiale problemer (12).
Helsestasjon for ungdomHelsestasjon for ungdom er et gratis lavterskeltilbud på
ettermiddags- og kveldstid uten timebestilling, vanligvis bemannet
med lege og helsesøster. Ungdommens «bestillinger» er ofte knyttet
til seksualitet, rus, spiseforstyrrelser, depresjon og diverse
somatiske plager.
Målet med helsestasjon for ungdom er å etablere økt
helsebevissthet og motivere ungdom til å utvikle en helsemessig
gunstig livsstil. Helsestasjonen skal også medvirke til at ungdom
med psykiske og sosiale problemer gjennom råd, veiledning og støtte
får styrket sitt selvbilde og får økt motivasjon for å få hjelp til
å takle, løse eller leve med sine problemer. I tillegg er det et
mål å forebygge uønskede svangerskap og seksuelt overførbare
sykdommer. Det er viktig at helsestasjonen er brukervennlig og har
omtanke for ungdom og deres vaner (13). Helsestasjon for ungdom har
utviklet seg til en tjeneste som ikke avgrenser seg til veiledning,
helseopplysning og hjelp i forhold til samliv og seksualitet.
Ungdom oppsøker også tjenesten med andre problemer (14).
Helsestasjon for ungdom bør som et minimum ha tilgang på både
lege og helsesøster og i tillegg kan det være behov for psykolog
eller andre fagpersoner. Disse har vanligvis spesiell kompetanse
når det gjelder ungdomshelse.
Ungdom med helseproblemer av psykososial og seksuell art finner
seg ofte dårlig til rette i primærhelsetjenestens legesentre og
oppsøker erfaringsmessig helst de lett tilgjengelige
helsetilbudene. Dette gjør tiltak som skolehelsetjeneste og
helsestasjon for ungdom svært verdifulle for denne gruppen. Et nært
og forpliktende samarbeid mellom skolehelsetjenesten og
helsestasjon for ungdom er en forutsetning for at ungdom skal få
helsehjelp på et tidligst mulig tidspunkt. Det er viktig å
understreke at de to tjenestene, skolehelsetjenesten og
helsestasjon for ungdom er ulike tilbud som supplerer hverandre og
ikke kan erstatte hverandre. Dette er ikke til hinder for at det i
kommuner der det ligger til rette for det, kan legges opp til en
samlokalisering eller samordning av de to tjenestene (7).
HelsesøsterHelsesøster er en spesialsykepleier med videreutdanning
helsefremmende og forebyggende arbeid for og med barn, unge og
deres familier. Helsesøsterutdanningen bygger på sykepleiens
idegrunnlag og gir en fordypning i sykepleiens forebyggende
funksjon i det helsefremmende og forebyggende arbeidet (7).
Helsesøster har gjennom utdanningen utviklet forståelse for
hvordan ulike faktorer av samfunnsmessige, miljømessige og
personlig karakter skaper betingelse for helse. Helsesøster har
kunnskap om og forståelse for barn og unges vekst og utvikling, og
om faktorer som kan virke gunstig inn på deres helse. Kombinasjonen
av sykepleierutdanning og spesialutdanning setter helsesøster i
stand til å vurdere risiko for sykdom og skade og å vurdere
samspill i familier og familiers forhold til sine omgivelser, samt
hvordan forhold i samfunnet påvirker barn, unge og deres familie.
Hun har ferdigheter i opplysnings-, veilednings- og
rådgivningsvirksomhet for foreldre, barn, unge, familier, grupper
og lokalsamfunn. Helsesøster skal videre ha evne til å oppdage barn
og unge som har behov for spesiell oppfølging p.g.a. av sykdom,
funksjonshemning, omsorgssvikt, eller risiko for dette.
UndersøkelsenPå bakgrunn av en antakelse om at helsesøsters arbeidsområder
har gjennomgått store endringer, og at de problemene og
utfordringene helsesøster i dag møter er svært sammensatte og
stiller store krav til helsesøsters kompetanse, ønsket NSFs
Landsgruppe av helsesøstre å gjennomføre en undersøkelse for å
kartlegge helsesøsters arbeidsområde. TNS Gallup fikk i oppdrag å
gjennomføre undersøkelsen. Det ble pr post sendt ut spørreskjema
til helsesøstre der det ble stilt spørsmål om arbeidssted, type
problemstillinger de møtte i sitt daglige arbeid, om de opplevde
endringer i arbeidsoppgaver, samt om de opplevde at de hadde
tilstrekkelig kompetanse til å ivareta disse problemene.
Spørreskjemaene ble sendt til alle helsesøstre i Norge som var
registrert i NSF. 2600 skjema ble sendt ut, med en purrerunde og
det kom inn rundt 1200 svar (svarprosent 46 prosent).
Spørreskjemaene ble samlet inn og analysert av TNS Gallup.
Dataene er analysert ved hjelp av beskrivende statistikk og
presentert for NSF i form av frekvenstabeller. Dette beskrivende
tall-materialet er grunnlag for vår fremstilling av funn.
Presentasjon av funnUtvalg.
Utvalget består av 1194 helsesøstre registrert i NSF. Av disse
er 97 prosent utdannet helsesøstre og hele 92 prosent arbeider i
stilling som helsesøster. Arbeidsområdene i stillingene varierer. I
undersøkelsen stilles det spørsmål ved om de arbeider på
helsestasjon (69 prosent), i skolehelsetjeneste (71 prosent) eller
ved helsestasjon for ungdom (21 prosent). En nærmere presisering av
hvordan disse funksjonene er fordelt blant helsesøstrene er ikke
gjort i undersøkelsen. Mange helsesøstre i kommunene rundt i landet
har stillinger som innbefatter arbeid både innenfor helsestasjon,
skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Andre steder vil
tjenestene være mer oppdelt og en del vil derfor kun arbeide i
skolehelsetjeneste eller helsestasjon. Noen helsesøstre har også
lederfunksjoner (25 prosent) enten i hel eller deltidsstilling.
Helsestasjon for ungdom er det relativt få som har erfaring med i
denne undersøkelsen. Kun 21 prosent av helsesøstrene i
undersøkelsen arbeider på helsestasjon for ungdom til tross for at
79 prosent av helsesøstrene rapporterer at de jobber i kommuner der
denne tjenesten er etablert.
Utfordringer i helsestasjonstjenesten /skolehelsetjenesten
I spørreskjemaet til helsesøstrene var det listet opp en rekke
arbeidsområder/problemområder som var relevante for
helsestasjonstjenesten/skolehelsetjenesten. Innenfor hvert område
skulle helsesøstrene så angi på en femdelt skala; meget vanlig -
ganske vanlig - mindre vanlig - uvanlig - aldri, hvor vanlig de
anså at hvert av disse områdene var i deres kontakt med barn og
unge i skolehelsetjenesten. Tabell 1 og 2 beskriver disse områdene
og hvor stor andel av helsesøstrene i
helsestasjonstjenesten/skolehelsetjenesten som anså dette som meget
vanlige eller ganske vanlige områder.
Helsestasjonstjenesten 0-5 årIkke overraskende viser undersøkelsen at den vanligste formen
for kontakt med barn i alderen 0-5 år, som det kommer frem av
tabell 1, er de anbefalte konsultasjonene på helsestasjonen.
Vaksinasjon og veiledning omkring ernæring og amming er også temaer
som er meget vanlig for kontakten med familien og som tradisjonelt
har vært helsesøsters oppgaver. Barnets generelle helse, trivsel og
utvikling, søvnproblemer og oppdragelse er problemstillinger hvor
familien får veiledning av helsesøster. Rundt 60 prosent av
helsesøstrene sier også at det er meget vanlig eller ganske vanlig
å snakke med foreldrene om deres livssituasjon.
SkolehelsetjenestenSom tabell 2 viser står helsesøster i skolehelsetjenesten
ovenfor et mangfold av arbeidsoppgaver og problemområder i
skolehelsetjenesten. Det kommer klart frem at en stor del av
arbeidet i skolehelsetjenesten preges av «tradisjonelle»
helsesøsteroppgaver som vaksinasjon, og anbefalte konsultasjoner
(eks syn-/hørselsundersøkelser). Dette tyder på at helsesøster i
skolehelsetjenesten fyller sin rolle som «overvåker» av
helsetilstanden til barn/unge i skolehelsetjenesten. Oppgaver som
prevensjonsveiledning, veiledning i forbindelse med graviditet og
det at elevene oppsøker helsesøster med spørsmål om fysisk sykdom,
synliggjør «huslegefunksjonen». Det som imidlertid er verdt å merke
seg i tabell 2 er at en stor del av
arbeidsoppgavene/problemområdene som helsesøstrene hevder er vanlig
(meget vanlig + ganske vanlig) forekommende er en type problematikk
som kan karakteriseres som psykososiale problem. Rundt to
tredjedeler av helsesøstrene i undersøkelsen hevder at psykiske
problemer, sosiale problemer, konsentrasjonsvansker og
familieproblemer er vanlige problemer de står ovenfor i sitt arbeid
i skolehelsetjenesten. Spiseforstyrrelser, vold/atferdsproblemer og
mobbing er også problemområder en stor del av helsesøstrene møter i
sitt daglige arbeid.
Det er i undersøkelsen ikke gjort noen presisering ifht hvor i
skolehelsetjenesten helsesøstrene arbeider. Det er naturlig å anta
at noen type problemer/arbeidsområder vil være mer sentrale i
ungdomsskole/videregående skole enn i barneskolen. Dette gjelder
blant annet spiseforstyrrelser, spørsmål om seksuell legning,
rusproblematikk blant ungdom, prevensjonsveiledning og liknende.
Helsestasjon for ungdomHelsesøstrene i undersøkelsen (N = 251) som var ansatt ved
helsestasjon for ungdom ble bedt om å angi årsaker til at ungdommen
oppsøker helsestasjonen. I spørreskjemaet ble det listet opp en
rekke ulike årsaker og helsesøstrene skulle angi hvor vanlig den
enkelte årsak var. I dette materialet kommer det klart frem at
prevensjonsveiledning (92 prosent-vanlig), spørsmål om seksuelt
overførbare sykdommer (78 prosent - vanlig) og veiledning om
graviditet/abort (53 prosent-vanlig) er de vanligste årsakene til
at ungdom tar kontakt med helsestasjonen. Videre hevder 56 prosent
at spørsmål om fysisk sykdom også er en vanlig årsak. Når det
gjelder psykososial problematikk dominerer psykiske problemer (51
prosent - vanlig), spiseforstyrrelser (38 prosent - vanlig),
sosiale problemer (30 prosent - vanlig) og familieproblemer (31
prosent - vanlig) som årsaker til at de unge oppsøker helsestasjon
for ungdom. Andre typer årsaker til ungdoms kontakt med
helsestasjonen er muligens ikke så fremtredende, men det faktum at
en del av helsøstrene hevder at det er ganske vanlig at ungdom
kommer til helsestasjonen på grunn av selvmordstanker,
rusproblemer, seksuell legning, voldsproblemer etc, tyder på at
helsestasjon for ungdom er en instans ungdommen henvender seg til
når de har det vanskelig.
Oppdaget helseproblemer hos barn/unge i løpet av de to
siste ukerI tillegg til å få kunnskap om hvilke problemområder som
dominerer i helsestasjons/skolehelsetjenesten, var en i
undersøkelsen også opptatt av om helsesøstrene i løpet av de siste
to uker faktisk hadde oppdaget symptomer/problemer hos barn/unge
innenfor sentrale områder. Et flertall av helsesøstrene (N =1194)
hadde i løpet av de siste to ukene avdekket problemer knyttet til
fysisk sykdom (64 prosent), utslett/hud problemer (74 prosent),
vekst og vekt (67 prosent), søvn (65 prosent), allergi (60
prosent), syn/hørsel (59 prosent), mage/tarm- problemer (52
prosent) og språkutvikling (49 prosent). Disse tallene kan tolkes
som et tegn på at helsesøster fyller sin rolle som «helseovervåker»
for barn og unge. Det blir imidlertid også i denne delen av
undersøkelsen tydelig at helsesøster møter og oppdager en relativt
stor andel av alvorlige psykososiale problemer i løpet av en 14
dagers periode; 35 prosent oppdaget problemer/symptomer knyttet til
vold eller mobbing, 35 prosent oppdaget problemer/symptomer knyttet
til spiseforstyrrelser, 19 prosent oppdaget problemer/symptomer
knyttet til tanker om suicid, 24 prosent oppdaget
problemer/symptomer knyttet til alkohol og rus, 8 prosent oppdaget
problemer/symptomer knyttet til seksuelle overgrep og 65 prosent
oppdaget problemer/symptomer knyttet til sosiale problemer. En
annen type problematikk som også ble tydelig i denne delen av
undersøkelsen er at hele 30 prosent av helsesøstrene i løpet av de
siste 14 dager har oppdaget problemer/symptomer knyttet
flyktningproblematikk. Dette er relativt høye tall tatt i
betraktning av at det ikke er alle landets kommuner som tar imot
flyktninger og dermed vil ikke alle helsesøstrene så ovenfor en
slik problematikk.
Endring i arbeidsforhold de siste tre årI undersøkelsen blir helsesøstrene spurt om de i løpet av de
siste tre årene har fått flere eller færre arbeidsoppgaver innene
en rekke områder. Det ser ikke ut til at det på noen områder har
vært vesentlig reduksjon i arbeidsoppgaver. På mange områder er det
imidlertid en markant økning av oppgavene noe som tilsier at
arbeidspresset på helsesøstrene har økt de siste årene. Når en
samtidig ser at økningen har kommet innenfor områder som
foreldreveiledning, oppfølging av barn/foreldre med spesielle
behov, rusproblematikk, psykiske problemer hos barn/unge og deres
foreldre, spiseforstyrrelser, flyktninger innvandrere, så blir det
klart at dette er sammensatt og vanskelig problematikk som stiller
store krav til helsesøsters kompetanse.
Behov for mer kompetanse for å møte dagens
utfordringerTil slutt i undersøkelsen blir helsesøstrene spurt om hvilke
fagområder de opplever å ha behov for mer kompetanse på for å kunne
i ivareta fremtidens behov. Det store flertallet av helsesøstre
(N=1194) opplevde i stor eller i noen grad å ha behov for mer
kompetanse innenfor problemstillinger som har vært økende de siste
årene (for eksempel relatert til psykisk helse; 86 prosent),
innenfor nye problemområder (for eksempel flyktningproblematikk; 76
prosent) og innenfor områder der nye metoder var utviklet (for
eksempel foreldreveiledning; 80 prosent). Det er karakteristisk for
nesten alle de områdene der helsesøster har behov for mer kunnskap
at de befinner seg innenfor det komplekse problemområdet som med en
samlebetegnelse benevnes psykososiale problem. I tillegg til disse
områdene oppgir mange helsesøstre at de også har et stort behov for
mer kompetanse når det gjelder barn med utviklingsvansker (79
prosent) og om metoder knyttet til tidlig oppdagelse og
intervenering i forhold til psykiske problem hos barn/unge (86
prosent).
Nye utfordringer for helsesøstertjenestenSom sagt innledningsvis bygget undersøkelsen som LaH tok
initiativ til på en antakelse om at om at helsesøsters
arbeidsområder har gjennomgått store endringer, og at de problemene
og utfordringene helsesøster i dag møter er svært sammensatte og
stiller store krav til helsesøsters kompetanse. Denne antagelsen er
blitt bekreftet gjennom undersøkelsen. Det kommer klart frem at
helsesøsters arbeidsområde stadig blir utvidet, problemstillingene
blir vanskeligere og mer komplekse og stiller dermed nye krav til
helsesøstrenes kompetanse. I tillegg fører disse endringene til
økte ressursbehov i de forebyggende og helsefremmende tjenester
rettet mot barn og unge. Endringer i helsesøsters arbeidsoppgaver
bekreftes også av andre kilder. I Stortingsmelding nr. 16
(2002-2003) hevdes det at nye utviklingstrekk i samfunnet, som økt
globalisering, et mer flerkulturelt samfunn og økning av
rusproblemer, gir nye utfordringer for helsetjenesten (15).
Satsingsområdene i folkehelsearbeidet må baseres på hvordan helsen
og levevilkårene er i befolkningen, på hva folk i kommunene ønsker
og hva som er praktisk gjennomførbart ut fra tilgjengelige
ressurser (5). Helseproblemene vil variere med
befolkningssammensetningen. Det er viktig å kartlegge hvilke
helseproblemer som er aktuelle i den kommunen eller bydelen
helsesøster arbeider i og iverksette tiltak ut fra de ulike
behovene i kommunen. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten bør få
tildelt mer ressurser og flere stillinger slik det foreslås i
Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006 (16). Det bør
tilstrebes et like godt helsesøstertilbud til befolkningen
uavhengig av i hvilken kommune man bor i.
Situasjonen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten i dag er
at sped- og småbarnstjenesten er forholdsvis godt ivaretatt, selv
om vi i denne artikkelen viser at det også her er behov for faglig
oppdatering og kvalitetsutvikling. Helsesøstrene oppgir i at de har
fått flere oppgaver når det gjelder foreldreveiledning og foreldre
og barn som har behov for spesiell oppfølging. Arbeidet med
flyktninger og innvandrere har økt og det er økende arbeidsoppgaver
når det gjelder psykiske problemer. Slike endringer fører til at et
behov for ny kunnskap og helsesøstrene i undersøkelsen opplever at
de har behov for mer kompetanse, for eksempel i forhold til barn
med utviklingsvansker, flyktninger og innvandrere. Likeledes mener
de det er behov for mer kompetanse når det gjelder
foreldreveiledning og veiledning i forbindelse med
samlivsproblemer.
Det synes som om skolehelsetjenesten, i grunnskolen og ved
videregående skole har sakket akterut, både når det gjelder
personell og oppdatering av faglig kunnskap (11, 12). I
opptrappingsplanen for psykisk helse understrekes det at ungdom er
en prioritert målgruppe og kommunene skal styrke det psykososiale
arbeidet i ungdomsskolene og videregående skoler (16). Dette
innebærer at ressursene til skolehelsetjenesten må økes i form av
flere helsesøsterstillinger. I tillegg må tjenesten få tilført
stillinger for personer med kompetanse innenfor psykososialt arbeid
som kan samarbeide med helsesøster i tverrfaglige team, for
eksempel psykologer, barnevernspedagoger og liknende.
Helsestasjon for ungdom er et viktig supplement i den
forebyggende helsetjenesten og en nær samarbeidspartner for
skolehelsetjenesten. Helsestasjon for ungdom bør bli et permanent
tilbud til ungdom over hele landet. Tilbudet har i løpet av
1990-årene hatt en betydelig vekst. I 1991 hadde 12 kommuner i
Norge dette tilbudet, og i 2003 var over 270 helsestasjoner for
ungdom etablert som kommunal eller interkommunal virksomhet (17).
Slik vår undersøkelse viser er prevensjonsveiledning og spørsmål om
seksualitet og samliv sentrale problemstillinger på helsestasjon
for ungdom, men det er viktig at den også har en målsetting som
favner mer enn dette. Terskelen for å oppsøke denne tjenesten ser
ut til å være lav og besøkstallene øker med god tilgjengelighet og
tilfredsstillende bemanning. Helsesøstrene i undersøkelsen
rapporterer at ungdommene kommer til helsestasjon for ungdom med en
rekke ulike problemstillinger, også vanskelige tema som for
eksempel selvmordstanker. Ungdomstiden er en periode i livet med
spesifikke problemer og behov og krever spesiell kompetanse og
interesse av de ansatte. Det er derfor viktig at personellet som
skal arbeide med ungdom i kommunene får tilbud om kompetanseheving
i form av etter- og videreutdanning.
Utredningsarbeidet som Helsetilsynet gjennomførte i forbindelse
med prosjektet «Videreutvikling av helsestasjons- og
skolehelsetjenesten» i perioden 1996-99 avdekket behov for å
utvikle og styrke det faglige innholdet i tjenestene (18).
Helsesøstrene i den foreliggende undersøkelsen bekrefter dette og
rapporterer at det har vært en generell økning i arbeidsoppgaver
knyttet til psykiske problemer blant barn, unge og foreldre. De
mener det er behov for mer kompetanse på tidlig identifisering av
psykiske vansker og generelt om psykiske problemer. De ønsker også
økt kompetanse omkring temaer som rusproblemer, spiseforstyrrelser
og tverrfaglig samarbeid. Tverrfaglig samarbeid er fortsatt en
forutsetning for å lykkes i det forebyggende helsearbeidet. En
forutsetning for godt tverrfaglig samarbeid er at eget fagområde er
tydelig.
Helsefremmende og forebyggende arbeid vil til en viss grad ha
forskjellig karakter i ulike deler av landet, men tjenestene bør
planlegges og utvikles i tråd med gjeldende behov. Sosiale og
kulturelle forskjeller er større i storbyen enn i andre deler av
landet og befolkningen er mer sammensatt, bla er det et større
etnisk mangfold i de store byene. Mange av helsesøstrene i
undersøkelsen opplever å ha fått økte arbeidsoppgaver i forhold til
innvandrere og flyktninger, noe som antakelig vil være mest
fremtredende i og rundt de større byene. Storbyen avviker også fra
landsgjennomsnittet i forhold til større andel funksjonshemmete,
flere barn i barnevernet, økt dødelighet og mer volds- og
rusproblematikk. For å møte disse utfordringene er det nødvendig
med fleksibilitet i forhold til organisering og metodevalg i
arbeidet innenfor helsestasjons - og skolehelsetjenesten.
Grunnutdanning i sykepleie og helsesøsterutdanningen legger et
godt generelt grunnlag for helsesøsters arbeid i helsestasjons- og
skolehelsetjenesten. Men i takt med medisinsk utvikling, skiftende
behov i befolkningen og omstruktureringer av samfunnets
helsetjenester kreves en kontinuerlig videreutvikling av
helsesøstertjenestens faglige grunnlag. Etter- og videreutdanning,
samt tid til faglig fordypning er helt nødvendig for å kunne møte
disse endringene. Videre stilles det stadig større krav til
vitenskapelig dokumentasjon av praksis; ofte kalt kunnskapsbasert
praksis. Kunnskapsbasert praksis kan defineres som en disiplin hvor
handlinger relatert til behandling, omsorg og pleie baseres på
kunnskap fra forskning (19). Det er viktig at helsesøstre
engasjerer seg i forskning og fagutvikling slik at de kan påvirke
eget fag og ikke overlate kunnskapsutviklingen til andre
yrkesgrupper. Dette er en utfordring for alle helsesøstre i
helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I St.meld. nr. 16
(2002-2003) pekes det på behovet for mer kontinuitet, forankring og
integrering av helsetiltak som bør være kunnskapsbaserte (15). Det
er behov for mer systematisk oppbygging av kunnskap og kompetanse
for å gjøre de riktige tingene på rett måte. I dag finnes det
relativt få helsesøstre med forskningskompetanse som forsker
innenfor eget fagfelt. For å få en økning av forskningen innen
dette feltet er det viktig å stimulere helsesøstre til å ta
forskerutdanning og legge forholdene til rette for dette, videre å
opprette masterutdanning innen forebyggende helsearbeid, samt skape
gode miljøer for forskning.
Funnene fra undersøkelsen blant helsesøstrene, samt vår
drøfting av disse avdekker et stort behov for kompetanseheving
blant helsepersonellet i kommunene. En del av ansvaret for dette
vil hvile på utdanningsinstitusjonene som bør tilby utdanning og
iverksette forskning i tråd med samfunnets behov. Men det tilligger
også den enkelte kommune et stort ansvar i forhold til å legge til
rette for kompetanseheving blant sitt personale. Fra 1. januar 1994
er det innført lovkrav om interkontrollsystem i helsetjenesten
(20). Et sentralt element i internkontrollsystemet er å sikre at
personell har riktig kompetanse. Det kreves også at det utarbeides
en plan for opplæring og videre og etterutdanning. Dette er et
tjenestelederansvar. Kompetansebehovet må vurderes individuelt og
ledelsen av tjenesten i kommunen må i samarbeid med de ansatte
utvikle et opplæringsprogram som står i forhold til ønsker og
behov. Lederen av helsesøstertjenesten må se det potensialet
personalet representerer, kompetanseoppbygging må stå sentralt, og
kontinuerlig læring må vektlegges i personalpolitikken (21). Et
målrettet og systematisk program for kompetanseutvikling vil også
bidra til kreativt og faglig stimulerende miljø på arbeidsplassen.
Det vil være et positivt insitament i rekruttering av nye.
Oppsummering og avslutningI denne artikkelen har vi beskrevet helsesøsters arbeidsområder
i lys av en landsomfattende undersøkelse blant helsesøstre i Norge.
Helsesøstertjenesten favner vidt, problemområdene den står ovenfor
er mange og komplekse. De siste årene er tjenesten stadig påført
nye og vanskelige oppgaver i tillegg til de oppgaver den allerede
har ansvar for. Dette har ført til behov for økte ressurser og økt
kompetanse innenfor det forebyggende arbeidet blant barn og unge.
Dette kan blant annet ivaretas gjennom en helsesøsterutdanning som
er i stadig utvikling, videre ved økte muligheter til etter- og
videreutdanning blant helsesøstrene i kommunene, samt skolere flere
helsesøstre til å drive forskning på eget fag. I tillegg kreves
ressurstilføring i form av økte midler samt stillinger og
spesialkompetanse.
Helsesøstertjenesten er en etterspurt tjeneste som fortsatt vil
ha en sentral plass i helsetjenesten. Utfordringene i dette
arbeidet er mange, og resultatene synes ofte først etter lang tid.
Det er nødvendig at helsesøstrene anvender folkehelsevitenskapelige
metoder, kjenner til befolkningens helsetilstand og vet hva som
påvirker helsen. Helsesøstre må kunne planlegge, vurdere og sette i
gang tiltak som er forebyggende og helsefremmende. Hensiktsmessige
prioriteringer og fordeling av ressurser må utredes. Tiltakene bør
være forskningsbaserte, og effekten av tiltakene bør evalueres. Det
er viktig at dagens politikere og bevilgende myndigheter satser på
forebyggende arbeid. Forebyggende arbeid krever langsiktig
planlegging og langsiktige løsninger. Det er fortsatt bedre og
billigere å forebygge sykdom og skade enn å behandle.
Litteratur1. Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr.
66
2. Forskrift om kommunenes helsefremmende og forebyggende
arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. (FOR 2003-04-03 nr.
450), 2003.
3. Paulsen B. Snakk med de på helsestasjonen. En analyse av
bruk av helsesøstertjenesten. NIS-rapport 3/90. Oslo:
Kommuneforlaget, 1990.
4. Helseth S. Psykososialt arbeid på helsestasjonen. Vård i
Norden 2000;21,(60):16-20
5. NOU 1998:18 Det er bruk for alle. Styrking av
folkehelsearbeidet i kommunene.
6. Rognerud M. og Stensvold I. (red.) Oslohelsa. Utredning om
helse, miljø og sosiale ulikheter i bydelene. Ullevål sykehus,
Klinikk for forebyggende medisin, 1997.
7. Glavin K, Kvarme LG. Helsesøstertjenesten. Fra
menighetssykepleie til folkehelsevitenskap. Oslo: Akribe, 2003.
8. Nilsen L. (red) Se meg nå. Faktakunnskap om vanlige barn med
uvanlige livserfaringer. Oslo: Redd barna/Helse og rehabilitering,
2002.
9. Killèn K. Barndommen varer i generasjoner. Forebygging er
alles ansvar. Oslo: Kommuneforlaget, 2000.
10. Kvarme LG. Helsesøsters arbeid med mobbing i barneskolen.
Publikasjonsserie 25/1997. Institutt for sykepleievitenskap.
Universitetet i Oslo, 1997.
11. Rapport fra Fylkeslegen juni 2001: www.helsetilsynet.no
12. Oslo kommune. Styrking av helsestasjons- og
skolehelsetjenesten. Byrådssak nr. 9/01, 2001.
13. Bratlie E. Hvorfor helsestasjon for ungdom? Helsesøster som
en ressurs? Helsesøstre 1997; (1).
14. Statens helsetilsyn. Veileder for helsestasjons- og
skolehelsetjenesten. Veiledningsserie 2-98. IK-2617, 1998.
15. St.meld. nr. 16. Resept for et sunnere Norge.
Folkehelsepolitikken, 2002-03.
16. Sosial- og helsedepartementet. Opptrappingsplan for psykisk
helse 1999-2006. Rundskriv I-4/99, 1999.
17. Statens helsetilsyn. Faglige retningslinjer for
helsestasjon for ungdom. Høringsutkast til utredningsrapport, 2001.
18. Statens helsetilsyn. Helsetilsynets og fylkeslegens
aktiviteter - Oppfølging av veileder for helsestasjons- og
skolehelsetjenesten. Utredningsserie 8, 2000.
19. Pichetto F. Evidensbasert praksis. Tidsskr Sykep
2002;12b:33-34.
20. Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten av 30.03.1984 nr.
15 (med senere endringer), 1984.
21. Glavin K. Ledelse og kvalitet i helsesøstertjenesten.
Institutt for sykepleievitenskap. Universitetet i Oslo.
Publikasjonsserie 18, 1999.