Amdjed Taleb [29]  

Sandviken sykehus, Bergen – 2011

Da sloss jeg med de ansatte. De hold meg. Ropte at de skulle hjelpe meg. Tok på transportbelter.  Så la de meg i belte­sengen. Så ble jeg der i 24 timer. Når jeg blir lagt i belteseng, føler jeg egentlig at jeg blir lettet over at de tar kontrollen over meg. Jeg gråt ofte når jeg var beltelagt. Jeg skulle ønske de kunne snakket med meg. Det er så kaldt. De bare går rundt. Noen strikker. Noen serverer maten. De går bare rundt og ordner ting. Jeg føler ikke at vi møtes i det hele tatt.

Amdjed Taleb

Merete Nesset (55) 

Veum psykiatriske sykehus, Fredrikstad – 2013

Vi mangler en glose på norsk for frykten som er [pause] hinsides. Den ekstreme frykten. Jeg trodde min siste time var kommet [hun trekker pusten dypt]. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. [Merete er tvangsinnlagt på skjermet avdeling på Veum psykiatriske sykehus i Fredrikstad. Hun har vedtak om skjerming. Nattevakten sitter i en stol inne på rommet hennes og sperrer for døra.] Han sitter der helt urørlig. Blikket er fiksert på et imagi­nært punkt på veggen bak meg. Han fortrekker ikke en mine. Uansett hva jeg sier eller gjør, er han helt stein­ansikt. Helt til jeg prøver å komme meg ut. Da blir han voldsom.

Merete Nesset

Eline Skår [27]  

Vor Frue Hospital, Oslo – 2015

Jeg husker den kofferten da den kom inn. Først da skjønte jeg at det var belter i den. Det er det verste jeg har vært med på. Helt grusomt. [Pause] Jeg kjenner det nå, at jeg blir uvel. Man mister all kontroll. Man blir helt maktesløs. Jeg ble overrasket da de tok fram beltene. Jeg tenkte, hva er det neste nå? Jeg tenkte det måtte være ulovlig. [Den første gangen Eline ble lagt i belter var det i 7,5 timer. Da fikk hun komme løs litt. Deretter ble hun lagt i belter hele natten.] Det satt en person der som skulle passe på. Jeg fikk bare kjeft. Hver gang jeg rørte på meg. Det var den kontakten jeg hadde. Det var så nedverdigende.

Eline Skår

Silje Marie Strandberg (35)

Stavanger universitetssjukehus, Stavanger – 2006

Jeg følte mye mer frykt når jeg så de øynene. [I seks år, mens hun var innlagt og gikk på en spesiell medisin, har Silje Marie sett øyne som har fulgt med på henne. De kan være over alt]  Når du flykter ifra alt rundt deg. I tillegg blir du kastet på gulvet. Blir holdt. Blir kastet opp i en seng. Så ha folk oppå deg der igjen for å låse deg fast. Så sitter de oppå deg mens du blir holdt fast, for å sette en sprøyte. Og så holder de deg mens du ligger fastbundet i tillegg. [Pause, gisper etter pusten, det kommer noen tårer] Du mister jo kontrollen. [Gråtkvalt] Jeg synes bare det er så umenneskelig [pause] når du frykter det som er rundt deg. Det er så brutalt, det er så mye makt, adrenalin og testosteron. [Pause] Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

Silje Marie Strandberg

Bjørn Ingar Pedersen (44)

Gaustad sykehus, Oslo – 1999

Følelsen jeg fikk da de skjermet meg. Å komme inn der. Alle veggene var strippet. Det var ikke et skap, det var ikke et bord. Det var ikke stoler så man kunne sette seg ned med en kaffekopp. Jeg fikk beskjed om at dette er rommet ditt. Her skal du være. [Ser ned i bordet]  Jeg ble så redd at jeg tenkte at jeg må prøve å komme meg ut herfra på en eller annen måte. Jeg fikk sparket opp den låste døren ut av avdelingen. Jeg fikk panikk. Jeg var livredd. Da jeg gjorde det, ble alarmen utløst selvfølgelig. Så kom det 8–10 stykker løpende og la meg i belter. På en måte så, [pause] når de tok tak i meg. Da hadde jeg i hvert fall den fysiske kontakten med noen, i det minste.

Bjørn Ingar Pedersen

Om fotografen:

Erik Norrud (1969) vant i fjor Fagpressens fotopris for billedserien Drømmenes mål – paralympierne, for Handikapnytt og Dagbladet. Bildene ble stilt ut på Sunnaas sykehus. Han har hatt opp­drag for en rekke nasjonale og regionale aviser og fagblader, og også aktører utenfor pressen.

www.norrud.no

Fotograf Erik Norrud har portrettert fem personer som er blitt utsatt for skjerming med tvangsmidler. Han har fotografert rommene der isolasjonen fant sted og tvangsmidlene som ble brukt.