fbpx Se det enkelte menneske Hopp til hovedinnhold

Se det enkelte menneske

Ulikheten mellom menneskene synes å komme i bakgrunnen når kunnskap skal implementeres i praksis.

«Likesom ingen hendelse og ingen form er helt identisk med en annen, er det heller ingen som er helt forskjellig fra alle andre. Naturens samspill er preget av stor omtanke. Hvis våre ansikter ikke hadde vært så like, hadde vi ikke kunnet skjelne mennesket fra dyret; og hvis de ikke hadde vært så ulike, hadde vi ikke kunnet skjelne det ene menneske fra det annet. Alle ting henger sammen ved en eller annen likhet, men alle eksempler halter.» Dette skriver Michel de Montaigne i 1587. Menneskets historie har etter den tid vært preget av enorme teknologiske og vitenskapelige nyvinninger. Mange sykdommer og lidelser som på den tiden var invalidiserende og endog dødelige, kan i dag i med enkelhet behandles. I kjølvannet til fremveksten av moderne naturvitenskap finner vi både innsikter og hjelpemidler som har gjort livet til de fleste mennesker både lengre og bedre. Ingen tvil om det. Mange av disse uvurderlige nyvinningene er nettopp utviklet på grunn av antakelser om menneskelig likhet, og ambisjoner om universalisme. Det er likevel grunn til å minne om Montaignes formuleringer om det sammenvevde og nyanserte forholdet mellom menneskelig likhet og ulikhet. Det er en grense for hvor langt likheten er treffende. Ulikheten mellom oss mennesker synes å få mindre og mindre plass når kunnskapen skal implementeres i praksis. Vi mennesker blir i økende grad presset inn i trange og standardiserte former. Også sykepleiere øker likhetspresset gjennom de såkalte sykepleiediagnosene. Hensikten er kanskje god, men konsekvensene av en slik tvingende praksis er ikke god. Det er klare grenser for hvor treffende en slik kunnskap er når vi har med enkeltpersoner å gjøre. Det får fort mer preg av kunnskapsmessige tvangstanker enn av faglighet enn si kjærlighet. Det er også lenge siden Horkheimer og Adorno viste at våre ambisjoner om å erstatte overtro og myter med fornuft og vitenskap har feilet. Det som skulle være til hjelp for å forstå både oss selv og verden omkring, blir i seg selv styrende og retningsgivende. Systemene og diagnosene får en verdi i seg selv. På den måten bidrar kunnskapen til konformitet mer enn frigjøring og bærer i seg undertrykkelsesmekanismer som opprettholder maktstrukturer og øker faren for at omsorgen føres over i sin motsetning. Det er gamle innsikter som både er bedre formulert og begrunnet av andre. Hva er det som gjør at vi ikke klarer å anerkjenne denne kunnskapen?